[Peter Leisching: «Die römisch-katholische Kirche in Cislethanien», i: Wandruszka, Urbanitsch: Die Habsburgermonarchie IV, 1-247, her: s. 128 f. Borgerskapet og embetsverket i datidens Østerrike var dessuten nokså fascinert av liberalismen som de oppfattet som det sunne motstykke til en tilstivnet og overtroisk katolisisme. Man vet at faren gjerne kom med svært syrlige utfall mot kirken, og at kirkebesøkene for det meste hadde avgrenset seg til pliktfremmøter som til Keiserens Fødselsdag (18. august).
Hitler som «den nye Messias»
Adolf Hitler ansporte til en ekstrem personkult, brukte religiøs språkbruk om seg selv og sin egen rolle, og promoverte og tolererte at det ble brukt temmelig vidtgående sammenligninger mellom ham selv og det guddommelige. Blant de nazistiske forfattere og diktere som gjorde dette, kan nevnes Camilla Meyer-Bennthsow («Adolf Hitler Den store i all evighet, velsignelse for alle tider»), Alice Försterling («Du Braunau, deg har Gud utvalgt, og har skjenket oss det rent tyske vesen»Fullstendig sitert hos Martin Neubauer: Literatur des Nationalsozialismus: In Braunau, da ist er geboren / Da trat er ins Leben ein,/ Er, der für die Heimat erkoren, /Der unser Befreier sollt' sein. Drum zieht es voll Sehnsucht mich hin / Nach Braunau, nach Braunau am inn // Du Braunau, Gott hat dich erlesen, / Durch dich wurde er uns geschent, / Hier wurde reindeutsches Wesen / In jungfrisches Herze gesenkt; / Drum Deutscher, lenk stets deinen Sinn / Nach Braunau, nach Braunau am Inn.), SA-dikteren Herybert Menzel («Føreren kommer snart! Ja, Gud hørte det forpinte folkets bønn»), Hanns Johst («Führer og Himmel i samme åsyn, Førerens smil den kosteligste monstrans»), og Fritz von Rabenau («Kristus har sendt Adolf Hitler til vårt tyske land»). Sistnevnte foretok den følgende omdiktningHans Jörg Schmidt og Petra Tallafuss: Totalitarismus und Literatur: deutsche Literatur im 20. Jahrhundert, Hannah-Arendt-Institut für Totalitarismusforschung, Stiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur, Dresden 2005, s. 100 av «Stille Nacht» (Stille Natt, dvs. Glade Jul):
Stille Nacht, heilige Nacht,
Alles schläft, einsam wacht
Nur der Kanzler treuer Hut,
Wacht zu Deutschlands Gedeihen gut.
Immer für uns bedacht.
Stille Nacht, heilige Nacht,
Alles schläft, einsam wacht
Adolf Hitler für Deutschlands Geschick,
Führt uns zu Größe, zum Ruhm und Glück,
Gibt uns Deutschen die Macht.
Et dokument fra 14. august 1943, som fikk Hitlers personlige påskrift «Det første brukbare utkast! Til Goebbels for bearbeidelse», gir et innblikk i propagandaministerens ønsker for fremtiden.
Referat fra IV. møte.
Forslag VI. (etter Bauer). Etter noen endringer bestemt forelagt Føreren.
Øyeblikkelig og betingelsesløs avskaffelse av samtlige religionsbekjennelser etter den endelige seier, ikke bare for Det stortyske rikes område men også for samtlige befridde, besatte og annekterte land, protektorater, guvernementer etc. med samtidig proklamasjon av Adolf Hitler som den nye Messias. Etter politiske overveielser kunne til å begynne med den muhammedaniske, den buddhistiske tro og shinton-troen unntas.
Føreren fremstilles som en mellomting mellom forløser og befrier – men i alle fall som Guds sendebud som det tilkommer guddommelig ære. De forskjellige religionsbekjennelsers foreliggende kirker, kapeller, templer og kultsteder omgjøres til «Adolf Hitler Weihestätten» [AH-viede steder].Likeledes skal universitetenes teologiske fakulteter omstilles til den nye tro og legge særlig vekt på utdannelse av misjonærer og vandrepredikanter som skal forkynne ikke bare i Det stortyske rike men også i verden forøvrig, og danne trosfellesskap som skal tjene som organisasjonssentra for den videre utbredelse. (Dermed bortfaller også vanskelighetene ved det planlagte bortfall av monogamiet, polygamiet kan jo uten videre innbygges som trossetning i den nye lære.)
Gralsridderen Lohengrin kunne tjene som forbilde for den gudsutsendte; utsprunget som han er av den keltisk-germanske fantasi, og som allerede nyter en viss tradisjonell anseelse (på lignende vis som sagn-gestalten Wilhelm Tell for lenge siden er et symbol i Sveits). Ved egnet propaganda må Førerens herkomst tilsløres enda mer enn tidligere, og også hans fremtidige bortgang må skje sporløst og i fullstendig dunkelhet. (Vender tilbake til gralsborgen...)
Se også
Adolf Hitlers regjering
Adolf Hitler: Mein Kampf, 1924.
Hitlers annen bok, 1928
Indirekte primærkilder
Biografier
Doron Arazi: Adolf Hitler: A Bibliography. Greenwood (1994) ISBN 0-887-36360-1
Alan Bullock: Hitler and Stalin: Parallel Lives, HarperCollins (1991) ISBN 0679729941
Alan Bullock: Hitler: A Study in Tyranny, Harper Perennial (1991–førsteutgaven er fra 1961) ISBN 0060920203
William Carr: Hitler. A Study in Personality and Politics, London 1978
Joachim C. Fest: Hitler. Eine Biografie. Frankfurt am Main, Berlin, Wien 1973; Norsk utg. Gyldendal Norsk Forlag 1973; ISBN 82-05-05791-5.
Hans Bernd Gisevius: Adolf Hitler: Versuch einer Deutung. München 1963
Walter Görlitz og Herbert A. Quint: Adolf Hitler, Eine Biographie, Stuttgart 1952
Sebastian Haffner: Anmerkungen zu Hitler. Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1978, ISBN 3-59623-489-1
Brigitte Hamann: Hitlers Wien. Lehrjahre eines Diktators. Piper, München 1996 ISBN 3-492-03598-1 (Wien 1907-1913: Die Jahre, die Hitler prägten)
Konrad Heiden: Hitler I Das Leben eines Diktators. Zürich 1936
Konrad Heiden: Hitler II Ein Mann gegen Europa. Zürich 1937
Ian Kershaw: Hitler 1889-1936: Hubris, W W Norton (1999) and Hitler 1937–1945: Nemesis, W W Norton (2000) ISBN 0393320359
August Kubizek: Adolf Hitler mein Jugendfreund, 1953 – Niende opplag: Leopold Stocker Verlag, 2002, ISBN 3-70200-971-X
Lothar Machtan og John Brownjohn (oversetter): The Hidden Hitler Basic Books (2001) ISBN 0-465-04308-9
Albert Marrin: Hitler, Penguin Books (1987) ISBN 0-670-81546-2
Werner Maser: Adolf Hitler Legende-Mythos-Wirklichkeit. München und Esslingen 1971
Rudolf Olden: Hitler. Querido, Amsterdam 1935 (Nachdruck: Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1984, mit einem Vorwort von Werner Berthold). ISBN 3-596-25185-0
Gudrun Pausewang: Adi: Jugend eines Diktators, Ravensburger, Ravensburg 1997 ISBN 3473581518
Laurence Rees: The Dark Charisma of Hitler: Leading Millions into the Abyss, Ebury Press, 2012, ISBN 978-0091917630 (norsk oversettelse: Adolf Hitler - Ondskapens Karisma, Oslo: Schibsted Forlag, 2013, ISBN 9788251657884
John Toland: Adolf Hitler, Biographie 1889–1945. Bergisch Gladbach, Lübbe 1977. ISBN 3-7857-0207-8
Gerhard Vinnai: Hitler – Scheitern und Vernichtungswut. Zur Genese des faschistischen Täters. Psychosozial-Verlag. Gießen 2004. ISBN 3-89806-341-0
Litteratur
Walter Adolph: «Adolf Hitlers religiöse und sittliche Entwicklung», i: Wichmann-Jahrbuch XXIV/XXIX (1970/75), Berlin 1976, s. 95–117.
Bernd Kuhlmann: Eisenbahn-Größenwahn in Berlin – Die Planungen von 1933 bis 1945 und deren Realisierung, GVE-Verlag, Berlin, 2005, ISBN 3-89218-093-8
Carl Amery: Hitler als Vorläufer. Auschwitz – der Beginn des 21. Jahrhunderts? Luchterhand, München 1998 ISBN 3-630-87998-5
E. R. Carmin: Das schwarze Reich. Geheimgesellschaften und Politik im 20. Jahrhundert. Heyne, München 1997 ISBN 3-453-12588-6
Max Domarus: Hitler. Reden und Proklamationen 1932-1945. 2 Bde., 4 Halbbde., Wiesbaden 1973
Henrik Eberle und Matthias Uhl: Das Buch Hitler: Geheimdossier des NKWD für Josef W. Stalin, zusammengestellt aufgrund der Verhörprotokolle des Persönlichen Adjutanten Hitlers, Otto Günsche, und des Kammerdieners Heinz Linge, Moskau 1948/49, Gustav Lübbe Verlag, Bergisch Gladbach 2005
Philipp W. Fabry: Mutmaßungen über Hitler. Urteile von Zeitgenossen. Düsseldorf 1969
Joachim Fest: Staatsstreich. Der lange Weg zum 20. Juli. Siedler, Berlin 1994 ISBN 3-88680-539-5
Daniel Gasman: The Scientific Origins of National Socialism: Social Darwinism in Ernst Haeckel and the German Monist League, American Elsevier, New York, 1971
Daniel Gasman: Biological Sciences and the Roots of Nazism, American Scientist 76::56, January – February 1988
Robert Gellately: Backing Hitler. Oxford und New York 2001 ISBN 0-19-820560-0
Ellen Gibbels: Hitlers Parkinson-Krankheit: zur Frage eines hirnorganischen Psychosyndroms, Springer, 1990, ISBN 3-540-52399-5
Nicholas Goodrick-Clarke: Die okkulten Wurzeln des Nationalsozialismus. 2. Aufl. Stocker, Graz und Stuttgart 2004 ISBN 3-7020-0795-4
Sebastian Haffner: Anmerkungen zu Hitler, Fischer (Taschenbuch), Frankfurt, 1978 ISBN 3-5962-3489-1
Brigitte Hamann: Hitlers Wien. Lehrjahre eines Diktators. München 1996
Brigitte Hamann: Hitlers Edeljude. Das Leben des Armenarztes Eduard Bloch. München 2008
Brenda Haugen: Adolf Hitler: Dictator of Nazi Germany, Compass Point:Minneapolis, 2006, ISBN 0-7576-1589-0,
Peter den Hertog: Hitlers schutkleur. De oorsprong van zijn antisemitisme, De Arbeiderspers (2005) ISBN 90-295-6248-X
Bernhard Horstmann: Hitler in Pasewalk – Die Hypnose und ihre Folgen, Hitlers hysterische Blindheit, Droste Verlag (2004) ISBN 3-7700-1167-8
Eberhard Jäckel: Hitlers Weltanschauung. Entwurf einer Herrschaft. Wunderlich, Tübingen 1969. DVA, Stuttgart 1991, ISBN 3-421-06083-5.
Eberhard Jäckel: Hitler's World View: A Blueprint for Power, translated by Herbert Arnold, Oxford University Press (2000) ISBN 0674404254
Eberhard Jäckel: Hitlers Herrschaft. Vollzug einer Weltanschauung. 4. Auflage, DVA, Stuttgart 1999, ISBN 3-421-06254-4 (Erstausgabe Stuttgart 1986).
Douglas M. Kelley: 22 Männer um Hitler. Erinnerungen des amerikanischen Armeearztes und Psychiaters am Nürnberger Gefängnis. Olten, Bern 1947
Victor Klemperer: Die unbewältigte Sprache. Aus dem Notizbuch eines Philologen."LTI", Dannstadt (uten år)
Guido Knopp: Hitler's Henchmen (1998), Sutton Publishing (2005), ISBN 0750937815
Christian Graf von Krockow: Hitler und seine Deutschen. List, München, 2001, ISBN 3-471-79415-8
Alfred Läpple: Adolf Hitler. Psychogramm einer katholischen Kindheit. Christiana-Verlag, Stein am Rhein 2001, ISBN 3-717-11094-2.
Alfred Läpple: Kirche und Nationalsozialismus in Deutschland und Österreich. Paul Pattloch Verlag, Aschaffenburg 1980 ISBN 3-557-91168-3
Werner Maser: Der Sturm auf die Republik. Frühgeschichte des NSDAP Stuttgart 1973
Werner Maser: Adolf Hitler, Mein Kampf. Der Fahrplan eines Welteroberers. Esslingen 1976
Georg May: Kirchenkampf oder Katholikenverfolgung? Verlag Christiania, Stein am Rhein/Schweiz 1991 ISBN 3-7171-0942-1
Parthenius Minges: Der Monismus des deutschen Monistenbundes. Aus monistischen Quellen dargelegt und gewürdigt. Münster 1919
Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007
Henry Morris: The Long War Against God, Baker Book House, Michigan, 1989
Ernst Nolte: «Eine frühe Quelle zu Hitlers Antisemitismus», i: Historische Zeitschrift 192, 1961, s. 584–606
Hans-Günter Richardi: Hitler und seine Hintermänner – Neue Fakten zur Frühgeschichte der NSDAP. Süddeutscher Verlag, München 1991 ISBN 3-79916-508-8
Michael Rißmann: Hitlers Gott: Vorsehungsglaube und Sendungsbewußtsein des deutschen Diktators, Pendo, Zürich/München 2001 ISBN 3-85842-421-8
William L. Shirer: The Rise and Fall of the Third Reich, Gramercy (1960) ISBN 0517102943
Gerd Schultze-Rhonhof: 1939–Der Krieg, der viele Väter hatte. 2.Aufl. Olzog, München 2003 ISBN 3-7892-8117-4
Frederick Spotts: Hitler and the Power of Aesthetics, Overlook Press (2004) ISBN 1585673455
Henry Ashby Turner: Hitlers Weg zur Macht. Der Januar 1933. Berlin 1999
Henry Ashby Turner: Otto Wagener: Der vergessene Vertraute Hitlers. I: R. Smelser et al.: Die braune Elite II. Darmstadt 1993.
Otto Wagener (posthumt utgitt av Henry Ashby Turner): Hitler aus nächster Nähe. Aufzeichnungen eines Vertrauten 1929–1932. Ullstein, Berlin 1978, ISBN 3-550-07351-8. Med innledning og kommentarer av Turner.
Noter
Referanser
Eksterne lenker
«Adolf Hitler 1889-1945», fra Deutsches Historisches Museum
«Hitler's Place in History», foredrag av professor Ian Kershaw, Open University Annual Lecture, fra YouTube
Kategori:Personer fra Braunau
Kategori:Personer fra Bezirk Linz-Land
Kategori:Tyske kanslere
Kategori:Tyske nazister
Kategori:Tyske malere
Kategori:Tyske aktivister
Kategori:Revolusjonære
Kategori:Tyske partiledere
Kategori:Organisasjonsledere
Kategori:Dyrevernere
Kategori:Medvirkende til Holocaust
Kategori:Antisemittisme
Kategori:Tyskere fra første verdenskrig
Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig
Kategori:Østerrikere fra andre verdenskrig
Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike
Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt før 1925)
Kategori:Deltakere i Ølkjellerkuppet
Kategori:Deltakere i De lange knivers natt
Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)
Kategori:Tyske soldater
Ishockey er et lagspill som spilles på en islagt bane der de to lagene med køller forsøker å få en puck inn i motstanderens mål. Ishockey er en fysisk sport man bør være både sterk og teknisk for å spille. Spillet «ble utformet i Canada rundt 1850»,https://snl.no/ishockey og idretten har vært olympisk øvelse siden 1920. Det internasjonale ishockeyforbundet har arrangert verdensmesterskap siden 1930, og Norges Ishockeyforbund har arrangert norgesmesterskap siden 1935. De fleste toppspillerne spiller i dag i den nordamerikanske ligaen NHL. Mats Zuccarello Aasen er 1 av 9 nordmenn som har spilt i NHL. Norge har aldri vunnet verken olympisk medalje eller VM-medalje.
Regler og utstyr
mini|Ishockeybane
En ishockeybane er rektangulær med avrundede hjørner. Den er delt inn i tre deler, forsvarssonen, nøytral sone, og angrepssonen. Et ishockeylag består av fem utespillere samt en målvakt. I begynnelsen av kampen og alle perioder starter man på avslagspunktet, midt på banen. Da står en av spillerne fra hvert lag mot hverandre mens hoveddommeren dropper pucken mellom dem. Det er seks spillere fra hvert lag på banen samtidig: målvakt, to forsvarere (backer) og tre angripere (forwarder). For å få godkjent mål må hele pucken passere over mållinjen mellom målstolpene. En angrepsspiller kan ikke være i angrepssonen før pucken, da blåses det for offside. Om et lag spiller pucken fra egen banehalvdel så den går bak motstanderens mållinje og en spiller fra det forsvarende laget tar pucken, er det icing. Pucken droppes da i forsvarssonen til det laget som spilte pucken.
Målpoeng
Målpoeng er antall scoringer og antall målgivende pasninger (assists) en spiller har. F.eks. rundet Mats Zuccarello 600 målpoeng i NHLs grunnspill i 2023, fordelt på 192 mål og 408 assists.http://www.vg.no/sport/ishockey/vil-bli-kvitt-maalpoeng-jukset-i-get-ligaen/a/23591959/http://www.aftenposten.no/100Sport/ishockey/Na-har-Zucca-malpoeng-i-ti-strake-kamper-635484_1.snd
Pluss-minus-statistikken viser hvor mange mål som spillerens eget lag scorer mens spilleren selv er på isen i forhold til hvor mange mål laget slipper inn mens spilleren er på isen. Er man på isen når spiller fra eget lag scorer, får man pluss-poeng. Er man på isen når spiller på motstanders lag scorer, får man minus-poeng.http://www.vg.no/sport/ishockey/tippetips/saa-viktig-er-bonsaksen-for-sitt-finske-storlag/a/23594791/
Kamper
Spillet foregår over tre perioder på 20 minutter effektiv spilletid, med 15-18 minutter pause mellom periodene. 5 minutter tillegg (kalt sudden death) spilles hvis det blir uavgjort etter de første 60 minuttene. Blir det ikke mål i tilleggstiden går kampen til straffekonkurransen, hvor vinneren er det laget som får flest mål på tre straffeslag. Skulle det fortsatt være uavgjort da, utdeles det straffeslag til hvert lag helt til det ene laget skårer og det andre laget bommer.
Utvisninger
Kampene har fire dommere, to hoveddommer, og to linjedommere. Linjedommere dømmer icing og offside, hjelper hoveddommere hvis dette trengs og de tar alle dropper bortsett fra de ved start av periodene eller mål. Hoveddommere kan dømme utvisninger på 2, 5 og 10 minutter. Det vanligste er 2 minutters utvisning, noe som normalt forekommer en rekke ganger i hver kamp. 2+2 minutter gis hvis en skade oppstår uforskyldt ved farefullt spill med høy kølle. 2+10 minutter gis ved en takling bakfra eller mot hodet. Ved spesielt strenge forseelser idømmes liten disiplinærstraff eller matchstraff. I begge tilfeller blir spilleren utvist for resten av kampen, men ved matchstraff får laget automatisk en lagstraff på 5 minutters utvisning, mens spilleren normalt må stå over neste kamp også. En annen vanlig variant er 5 minutter + liten disiplinærstraff. Årsakene til de spesielt strenge straffene er som regel hardt fysisk spill, at spilleren spiller stygt, skader eller forsøker å skade en motspiller. Ved usportslig opptreden kan det gis 10 minutter. Ved slåsskamper gis det ofte matchstraff med en gang, og karantene fra 1 til 3 matcher.
Slashing er et brudd mot spillereglene og går ut på at en spiller hindrer eller forsøker å hindre en motstander ved å slå rundt seg med køllen. Den nåværende regelen for slashing lyder i sammendrag
En spiller som begår en slashing på en motstander skal etter dommerens vurdering idømmes:
2 minutters utvisning eller
5 minutters utvisning samt matchstraff
Ved overtredelse av denne regel skal spillet stoppes, og spilleren som begikk regelovertredelsen skal vises ut.
Utstyr
Spillerne bruker beskyttelsesutstyr som leggskinn, polstret bukse, susp, vest (brystvern), halsbeskytter (påbudt), albuebeskyttere, polstrede hansker og hjelm. Kvinner og gutter under 18 år må bruke hjelm med heldekkende ansiktsbeskyttelse (stålgitter eller halvplexi med gitter). Menn født fra og med 1974 må benytte visir og tannbeskytter.
Landslag og mesterskap
thumb|350px|Siden 2011 har Norge klart å holde seg blant de ni beste på verdensrankingen. Dette er meget viktig da de ni beste er direkte kvalifisert for OL, mens 24 nasjoner gjør opp om de tre siste OL-plassene.
Det klart største mesterskapet innen ishockey for landslag er de olympiske leker, som arrangeres hvert fjerde år. Her deltar de 12 beste nasjonene i verden, og NHL tar spillepause i to uker slik at alle de beste spillerne får deltatt. Et annet stort mesterskap er verdensmesterskapet i ishockey, som arrangeres hver vår. Dette er delt i fire divisjoner, med opprykk og nedrykk til neste års mesterskap.
Ishockey under OL
Det har vært delt ut 22 OL-gull i ishockey for herrer. Canada har åtte gull, mens Sovjetunionen har sju. Like etter Sovjets oppløsning vant dessuten et helrussisk lag gull som SUS. De siste seks gullene er fordelt på to til USA og Sverige og ett til Tsjekkia og Storbritannia. Finland har tatt medalje i fem av de sju siste OL, men aldri klart å vinne gull. USA har hele åtte sølv. USA vant det første kvinnelige OL-gull i ishockey i 1998, men deretter har Canada tatt tre strake gull.
VM i ishockey
Canada har flest gull med 26, mens Sovjet har 24. Sverige har 9 gull. Tsjekkia og Tsjekkoslovakia har 6 gull hver. Russland har 4, mens USA og Finland har 2, Storbritannia og Slovakia 1. Det ble arrangert åtte verdensmesterskap i perioden 1930 til 1946, Canada vant alle unntatt ett som USA vant. Fra 1947 til 1967 ble det arrangert VM de årene det ikke var OL, mens OL ble regnet som VM i olympiske år. Fra 1969 har VM vært arrangert hvert år. Fram til 1962 var det fortsatt canadisk dominans. De vant 6 gull, mens Sverige vant 3, Tsjekkoslovakia 2 og Sovjet 1. Et kommunistisk dynasti overtok. Fra 1963 til 1990 vant Sovjet hele 20 verdensmesterskap, mens Tsjekkoslovakia vant 4. Russland overtok for Sovjet i 1992, men VM-tittelen i 1993 ble den eneste på de 16 første forsøkene. Fra 2008 har Russland endelig blitt dominerende, med tre titler på seks forsøk.
Sverige vant 3 ganger i perioden rundt Sovjets fall i 1991, men klarte ikke å skape noe dynasti. I 1994 vant Canada sitt første VM på 33 år. Fra 1995 til 2013 er de 19 VM-titlene broderlig fordelt mellom stormaktene: Tsjekkia 6 gull, Canada 4, Russland 3, Sverige 3. Finland vant sitt første VM-gull i 1995, og gjentok bedriften i 2011. De siste årene har nye nasjoner begynt å hevde seg. Slovakia vant VM i 2002, og tok sølv i 2012. Sveits tok sølv i 2013. Da tok USA bronse, noe som bare var den tredje medaljen til USA på 50 år.
På damesiden har VM vært arrangert med ujevne mellomrom siden 1990, med 10 gull til Canada og 4 gull til USA som resultat. Ingen andre nasjoner har kommet til finalen, mens Finland har sikret seg 10 av 14 bronsemedaljer.
Norges herrelandslag
Norges herrelandslag i ishockey administreres av Norges Ishockeyforbund og har deltatt i 10 av 22 olympiske leker, uten større suksess enn 8.-plass (Sapporo i 1972 og Peongchang i 2018). Første deltakelse var som vertsnasjon i 1952, hvor Norge endte sist. Deretter deltok Norge i alle OL fra 1964 til 1994, unntatt 1976. Norge endte sist i både Sarajevo i 1984 og Calgary i 1988. Norge forsvant så fra OL i 16 år, men returnerte i 2010 med 10.-plass. Norge vant over Østerrike på Lillehammer, i en plasseringskamp om å unngå sisteplassen. De kom til kvartfinale i Peongchang etter å ha slått ut Slovenia i den angjørende playoff-runden. Dette er de eneste kampene Norge har vunnet i OL-sammenheng, siden OL i 1972. Tommy Jakobsen har med 139 kamper flest OL- og VM-kamper for Norge, og ble hedret for dette med å være Norges flaggbærer i OL i 2010.
I VM-sammenheng har Norge hevdet seg noe bedre. To deltakelser før krigen endte med sisteplass. Etter krigen ble det 8.-plass i 1949 og 6.-plass i 1950. I 1951 klarte Norge å slå både USA og Storbritannia, og endte på 4.-plass. Det var imidlertid hele 5 poeng opp til bronseplass. Norge deltok i VM fem ganger fra 1954 til 1961 uten suksess, men da Sovjet og Tsjekkoslovakia boikottet i 1962 klarte Norge en 5.-plass. Sisteplassen i VM i 1965 ble starten på 25 års mørketid i B-puljen.
I B-VM på hjemmebane i 1989 klarte endelig Norge å rykke opp i A-VM, som fortsatt besto av bare 8 lag. Det ble nedrykk igjen, men så nøt Norge godt av at A-VM ble utvidet til 12 og senere 16 lag. Fra 1992 til 2001 spilte Norge i A-VM, unntatt i 1998 da laget bare endte på 21.-plass i B-VM. Norge ble imidlertid reddet av at man var vertsnasjon for V-VM i 1999, og fikk friplass. På hjemmebane endte det med 12.-plass, men året etter tok Norge en historisk seier over Canada med 4-3 og endte på 9.-plass.
I 2001 ble det et nytt nedrykk, og etter 30 år med stort sett utenlandske landslagssjefer fikk norske Roy Johansen tilliten. Han debuterte med historisk lavmål - tre år på rad ble Norge nr 20 eller dårligere. I 2005 ble det endelig opprykk, og siden har Norge spilt i A-puljen med historisk sterke resultater. I 2008 vant Norge 4-3 over Tyskland og klarte å komme til kvartfinalen tross tap i de fire andre kampene. I kvartfinalen vant Canada 8-2. I 2010 var det Tsjekkia som ble slått for første gang, og i 2011 klarte Norge å slå Sverige for første gang. Norge vant hele 4 av 6 kamper i gruppespillet, men tapte 1-4 for Finland i kvartfinalen. Senere vant Finland finalen mot Sverige med 6-1, mens Norge endte på en strålende 6.-plass. Norge fulgte opp i 2012 da laget ble mestscorende i sin gruppe etter 4 seire på 7 kamper inkludert rekordseieren 12-4 over Tyskland. I kvartfinalen tapte Norge 2-5 for Russland, som vant med større sifre i både semifinale og finale. Den voldsomme målproduksjonen førte til at Patrick Thoresen i dette mesterskapet kom på All Star-laget og endte på 2.-plass i poengligaen, mens Per-Åge Skrøder ble nummer 5. Norge har fortsatt aldri slått Finland og Russland i VM, men i 2013 klarte man å slå begge to for første gang i løpet av en uke: Dog bare i privatlandskamper.
Norges kvinnelandslag
Norges kvinnelandslag i ishockey administreres av Norges Ishockeyforbund. I 2020 skulle laget spilt i divisjon 1A.
Ishockey i andre land
Svenska Hockeyligan er det høyeste nivået i ishockey i Sverige. 14 lag deltar her.
National Hockey League omfatter lag fra Canada og USA. Alle møter alle i grunnspillet, men man møter relativt mye oftere lag fra egen avdeling:
Western Conference: Calgary, Edmonton, Vancouver og Winnipeg fra Canada. Anaheim, Chicago, Colorado, Dallas, Los Angeles, Minnesota, Phoenix, Nashville, San Jose og St. Louis Blues fra USA.
Eastern Conference: Ottawa, Montreal og Toronto fra Canada. Boston, Carolina, Buffalo, Columbus, Detroit, New Jersey, Florida, New York Islanders, New York Rangers, Philadelphia Flyers, Tampa Bay, Pittsburgh og Washington fra USA.
Kontinental Hockey League startet i 2008, og omfatter lag fra Russland, Belarus, Kina og Kasakhstan. 19 av 22 lag er fra Russland.
Fjordkraftligaen (2020–21)
Klubb By/Område Arena Kapasitet Stiftet Trener Kart Frisk Asker 20px|Asker Asker Askerhallen 1922 ] 20px|Oslo Oslo Grünerhallen 1914 20px|Lillehammer Lillehammer Eidsiva Arena 1957 20px|Oslo Oslo Manglerudhallen 1913 20px|Narvik Narvik Nordkraft Arena 1962 20px|Sarpsborg Sarpsborg Sparta Amfi 1928 20px|Stavanger Stavanger DNB Arena 2001 20px|Fredrikstad Fredrikstad Stjernehallen 1960 20px|Hamar Hamar CC Amfi 1957 20px|Oslo Oslo Jordal Amfi 1913
Flest titler
Norgesmesterskap Lag År 26 1960, 1962, 1963, 1965, 1966, 1967, 1968, 1969, 1970, 1971, 1973, 1982, 1985, 1987, 1988, 1991, 1992, 1993, 1998, 1999, 2001, 2003, 2005, 2006, 2007, 2009 8 1946, 1950, 1953, 1955, 1956, 1958, 1959, 1964 7 1949, 1951, 1952, 1954, 1980, 1983, 1990 2010, 2012, 2013, 2014, 2015, 2016, 2017,
2022 1995, 1996, 1997, 2000, 2004, 2008, 2018 4 1936, 1937, 1939, 1940 1975, 1979, 2002, 2019 3 1972, 1974, 1976 1984, 1989, 2011 2 1977, 1978 1981, 1986 1957, 1961 1935, 1938 1 1994 Mode 1947 1948
Noter
+Tidligere eliteklubber Klubb Kommune Arena (kapasitet) 99/00 00/01 01/02 02/03 03/04 04/05 05/06 06/07 07/08 08/09 09/10 10/11 11/12 12/13 13/14 14/15 15/16 Bergen 20px|Bergen Bergen Bergenshallen (5 300) - - - - 8 10 - - - - - - - - Comet 20px|Halden Halden Halden Ishall (2 200) - - - - - 9 6 6 5 9 - - - - Furuset 20px|Oslo Oslo Furuset Forum (1 200) - 10 9 - - - - 8 8 10 - - - - Rosenborg 20px|Trondheim TrondheimLeangen Ishall (3 000) - - - - - - - - - - - 8 8 9 Trondheim 20px|Trondheim Trondheim Leangen Ishall (3 000) 5 4 5 4 3 2 9 10 10 - - - - - Tønsberg 20px|Tønsberg Tønsberg Tønsberg Ishall (710) - - - - - - - - - - - - - 10
Trondheim er nedlagt, men de andre tidligere eliteklubbene spiller i 1. divisjon.
Det gjør også Oslo-klubbene Furuset og Hasle-Løren, Haugesund, Gjøvik, Ringerike, Nidaros, Ringerike, Lørenskog, Comet
I tillegg til de 23 klubbene som spiller i de to øverste divisjonene, former ytterligere 24 klubber 2. divisjon, 3. divisjon og 4. divisjon.
Mens 2. divisjon er landsdekkende er 3. divisjon delt i en østlig og vestlig avdeling. 4. divisjon er en ren Oslo-serie.
Klubber i Norge og i lavere divisjoner etter fylke:
Oslo: Prinsdalen, Oppsal, Aker, Forward, Gamle Oslo, Jordal, Rosenhoff og Bøler.
Rogaland: Stavanger, Forus/Sandnes og Nærbø.
Vestfold og Telemark
Skien, Sandefjord.
Vestlandet: Lyderhorn og Bergen
Viken: Borg, Moss, Nes,Jutul, Skedsmo, Ski, Jar, Nesøya, Rasta, Holmen. Drammen og Kongsberg.
Møre og Romsdal: Isfjorden , Kristiansund
Innlandet: Gjøvik 2, Storhamar Yngres, Lalm og Kongsvinger, Fagernes.
Agder: Idda,Kristiansand og Arendal
Nordland: Bodø og Harstad
Troms og Finnmark: Tromsø og Kirkenes.
Trøndelag: Astor, Rosenborg, Tiller, Leangen og Leik.
Spillere
Drøyt 250 spillere er valgt inn i Hockey Hall of Fame, som er et æresgalleri i Toronto, verdens hockeyhovedstad.
Internasjonale spillere
Wayne Gretzky, tidenes poengplukker i NHL
Martin Brodeur, den keeper med flest seire i NHL gjennom tidene
Vladislav Tretjak, tidenes mestvinnende ishockeyolympier, tente OL-ilden i 2014
Jaromir Jagr, den aktive NHL-spilleren med flest poeng
Gordie Howe, flest kamper i NHL, aktiv til han var 51
Norske spillere
Ti norske spillere er særlig berømte: De sju spillerne som har spilt i NHL, samt tre stjerner i europeiske ligaer:
Bjørn Skaare, første nordmann i NHL
Anders Myrvold
Espen Knutsen, første nordmann på NHLs All Star-lag
Ole-Kristian Tollefsen
Jonas Holøs
Mats Zuccarello Aasen, spilt Stanley Cup to ganger
Patrick Thoresen, første nordmann som spilte i Stanley Cup og stor stjerne i KHL
Per-Åge Skrøder, tidenes poengkonge og mestscorende utlending noensinne i svensk eliteserie
Tore Vikingstad, tidenes mestscorende skandinav i den tyske eliteserien.
Lars Haugen, mest suksessrike norske keeper med flere sesonger i KHL
Referanser
Ivar Andreas Aasen (1813–1896) var en norsk språkforsker, dikter og botaniker. Han er særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk. Han var også en respektert dikter. Han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste». «Ivar Aasen», aasentunet.no, lest 19. august 2013. Aasen vokste opp på Sunnmøre, og arbeidet der til han var nesten 30 år gammel. Etter omfattende dialektstudier, som han foretok på reiser rundt i store deler av Norge, bodde han i Kristiania resten av livet. Han hadde ingen akademisk utdanning, og var stort sett selvlært.
Biografi
thumb|Ivar Aasens fødested, postkort fra 1908.
thumb|Hovdebygda med flyplassen på eidet mellom Ørsta og Volda. Aasen-gåren omtrent midt i bildet nær enden av flystripen. Ørstafjorden i forgrunnen, Voldsfjorden i bakgrunnen.
Ivar Aasen ble født på gården Åsen i Hovdebygda på Sunnmøre, som sønn av småbrukeren Ivar Jonsson og Guri fra Ytre-Hovden i samme bygd. Han ble døpt Iver Andreas, formen «Ivar» kom i bruk omkring 1845. Gården han vokste opp på var isolert, så han hadde ingen kamerater. Dette førte til at han leste mye i de få bøkene familien hadde, deriblant Bibelen. Hovdebygda i Ørsta hørte den gangen administrativt sammen med Volda, som var sentrum. Åsen var den siste gården i Ørsta og Ekset den første i Volda når man reiste over eidet. Faren døde da Ivar var tretten i 1826, og moren da Ivar var bare tre år gammel, i 1816. Ivar Aasen var yngst av åtte søsken, og de mistet begge foreldrene tidlig. I foreldrenes fravær ble broren det nye familieoverhodet; han satte Ivar til gårdsarbeid og lot ham ikke utvikle de intellektuelle evnene sine. Men Ivar utmerket seg likevel ved konfirmasjonen, og presten skrev rosende om ham i kirkeboken. Ivar egnet seg lite til kroppsarbeid, og utmerket seg med at han lærte lett. Hjemme hadde de bibelen, noen salmebøker og en huspostill. Gården Ekset med Sivert og Rasmus Aarflots boksamling lå bare tre kilometer frå Åsen-gården. Aarflot hadde selv gjort observasjoner om slektskap mellom sunnmørsdialekten og gammelnorsk, og dette kan ha inspirert den unge Aasen.Bruaset, Oddgeir (1999): Sunnmøre og sunnmøringen. Det norske samlaget. Aasen lærte seg norrønt, engelsk, fransk og latin. Ifølge Kjell Venås snakket Ivar Aasen trolig en dannet variant av dialekten mens han var i tjeneste hos embetsmennene Thoresen og Daae.
Herøy
thumb|Suzannah Thoresen, gift Ibsen, ble født året etter at Aasen reiste fra Herøy til Solnør. På Solnør var han lærer for hennes søskenbarn.
I 1831 begynte han som omgangsskolelærer, først i Ørsta. I september 1833 (20 år gammel) ble han huslærer hos prost Hans Conrad Thoresen i Herøy. Thoresen hadde for vane å ta til seg unge lærere og gi dem videreopplæring. Prosten oppdaget Aasens begavelse og interesse for boklig lærdom. Hos Thoresen fikk Aasen selv opplæring av prosten, og Aasen begynte blant annet å lære seg tysk, grammatikk, latin og historie under prostens veiledning. Hos Thoresen studerte Aasen dikting som eget fag og øvde seg selv i dikting og i å vurdere dikteriske virkemiddel.
Aasen var i to år hos Thoresen i Herøy. Aasen avslo Thoresens tilbud om hjelp til en akademisk utdannelse, noe Aasen senere begrunnet med at han ville se hvor langt han kom uten mer skolegang. Aasen hadde et forhold til tjenestejenta Berte Vike i prestegården, noe Thoresen mislikte, trolig fordi han mente det ville komme i veien for Aasens karriere. Thoresen skaffet arbeid til Aasen hos sin svoger Daae på Solnør. Aasen og Thoresen hadde trolig en distansert relasjon, og Thoresen skal ha gitt eller truet Aasen med juling om han ikke brøt med Berte. Da Berte senere forsøkte å oppsøke Aasen på Solnør skal han vært ute på plantestudier for å unngå å treffe henne. Aasen besøkte Thoresen i Bergen (der han hadde vært prest siden 1843) i september 1851 og i september 1855. Thoresen ble i 1843 sogneprest i Korskirken i Bergen under biskop Neumann. Han var far til Suzannah Ibsen og Henrik Ibsens svigerfar.
Solnør
thumb|Hovedbygget på Solnør i Skodje der Aasen tilbragte viktige læreår. Henrik Ibsen besøkte Ludvig Daae, sin kones søskenbarn, der i 1862.
Fra november 1835 var Aasen privatlærer hos kaptein Ludvig Daae (Thoresens svoger) på Solnør i Skodje i syv år. På Solnør var han blant annet lærer for kapteinens sønn, den unge Ludvig Daae, og hans fem søsken. Ludvig Daae jr. var i over 20 år stortingsrepresentant, og dessuten medlem av Johan Sverdrups regjering. Aasen fikk tre ganger innkalling til militærtjeneste uten å møte. Boten han fikk for dette ble betalt av kaptein Daae. Deretter ble Aasen strøket fra rullene.Dag og Tid 2. august 2013, s.16-17.
Aasen forlot Solnør 21. september 1842, og begynte da på sin lange reise for å kartlegge dialekter. Aasen skal senere ha gjort et forsøk på å fri til Ludvig Daaes søster Susanne (født 1824), som Aasen også var lærer for. Ludvig Daae og Aasen forble nære venner, særlig i den lange perioden da Daae var stortingsmann og statsråd i Kristiania. Aasen og Daae brevvekslet jevnlig. Daaes få etterlatte skrifter er kilder til Aasens liv.
Aasen var i stor grad selvlært, og de syv årene på Solnør var hans viktigste læretid. Han forlot Solnør som en for sin tid lærd mann. På Solnør leste han blant annet Mauritz Hansens Grammatik i det danske og norske Sprog. Han lærte seg også fremmede språks grammatik, og leste Rasmus Rasks Veiledning til det Islandske eller gamle Nordiske Sprog og Haldorssons islandske ordbok. På Solnør lærte han fransk, engelsk og gresk.
Ole Digernes, en offisersutdannet nabo til Solnør, hadde utarbeidet en grammatikk i et håndskrevet manus som Aasen fikk tilgang til. På Solnør dyrket han sin interesse for planter og blomster, som han samlet på. Han reiste til Molde for å vise frem plantesamlingen til prost Deinboll, som var en kyndig botaniker. Deinboll var interessert, men det kom ikke noe særlig ut av møtet.
På Solnør leste Aasen aviser fra Christiania, og ble særlig engasjert av artikler av P.A. Munch og Henrik Wergeland om forutsetningene for et eget norsk språk. Wergeland mente dansken burde fornorskes, mens Munch mente at dansk måtte forbli dansk, og foreslo i stedet et norsk skriftspråk basert på en god dialekt og gammelnorsk. Aasen begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt, og plantelivet i distriktet. Aasen skal ha blitt overrasket over likhetstrekkene mellom islandsk og egen dialekt. I 1836, da han bare 22 år gammel var huslærer på Solnør, skrev han det programmatiske essayet «Om vort Skriftsprog» (trykt første gang i Syn og Segn 1909). Stephen Walton kaller dette essayet en «retorisk kraftprestasjon» og et naturlig utgangspunkt for drøfting av Aasens livsverk.Dag og Tid 4. januar 2013 s.33. I «Om vort Skriftsprog» skriver Aasen blant annet:
Bergen
thumb|Aasens reisekiste, utstilt på Ivar Aasen tunet
Aasens første lange reise fra hjemtraktene var til Bergen i 1841 (på den tiden gikk det dampbåtrute), og det ble en avgjørende reise i livet hans. Han kom til Bergen 30. juli og han hadde blant annet med seg 509 planter ordnet etter Linnés system. I bagasjen var også manuskriptet til Den søndmørske Dialekt, en grammatikkstudie.
Han reiste til Bergen for å få arbeidet sine vurdert av biskop Jacob Neumann. Denne ble svært imponert over språkarbeidet, særlig grammatikken basert på sunnmørsdialekten, og deler av arbeidet sammen med en selvbiografi ble trykt i to nummer av Bergens Stiftstidende i 1841. Kontakten med biskop Neumann ble inngangsbilletten til Det kongelige Norske Videnskabers Selskab og raus pengestøtte, som gjorde den omfattende reisingen mulig. I Bergen møtte han ledende personer som Lyder Sagen og Hans Holmboe. Gjennom Neumann kom han i kontakt med F.M. Bugge, som var preses i vitenskapsselskapet i Trondheim. Da han årene etter drev dialektstudier i Nordhordland, reiste han ofte til Bergen, og i oktober 1943 besøkte han Wilhelm Frimann Koren Christie. Aasen ble imponert av Christies kunnskaper og de språkstudiene Christie hadde gjort på egen hånd. Aasen besøkte deretter Christie flere ganger. Ifølge Christie var den «Bergenhusiske» dialekt og uttale den som var nærmest islandsk (og dermed gammelnorsk), og for kyndige bønder i distriktet var det ikke vanskelig å forstå islandsk. Blant Aasens støttespillere i Bergen var Marius Nygaard, Henrik Krohn, Jan Prahl og Georg Grieg.Dag og Tid 2. august 2013, s.16-17.
Christiania
I 1847 slo han seg ned i Kristiania, og ble boende der resten av livet, med unntak av et opphold på fødestedet i 1851 og studiereiser i Sør-Norge om sommeren. Hans venn og tidligere elev Ludvig Daae kom til Christiania for å studere et par år tidligere. I Kristiania pleide han omgang med Ludvig og hans søsken Henrik og Susanne. Mens Eilert Sundt oppholdt seg i Kristiania til 1869 møttes han og Ivar Aasen av og til, og Aasen leste bøkene Sundt ga ut. Aasen og Aasmund O. Vinje ble venner på 1850-tallet, og Aasen hjelpte Vinje med bladet Dølen.
Ifølge Anders Hovden satte Aasen Bjørnson høyere enn Ibsen som forfatter, og Aasen så færre teaterstykker av Ibsen enn av Bjørnson. Aasen hadde bøker av Ibsen, men skrev aldri egne kommentarer som er bevart. Aasen noterte ikke noe om premierene på Ibsens store stykker som Peer Gynt (1876) eller Et Dukkehjem (1880). Ibsens Rosmersholm kan til dels være inspirert av Solnør som Ibsen selv besøkte sommeren 1862.
Av Bjørnson så Aasen blant annet stykkene Mellem Slagene og En Fallitt, men ikke Maria Stuart eller Sigurd Jorsalfar (1872) med musikk av Grieg. Ibsen og Aasen møttes hjemme hos Paul Botten-Hansen i 1859, men de to snakket ikke sammen før i 1885, ifølge Aasens dagbok, og til 80-årsdagen fikk Aasen en hilsen fra Ibsen. I Botten-Hansens hollenderkrets inngikk Ludvig Daae, tremenning av navnebroren Ludvig Daae på Solnør. Sammen med sambygdingen Anders Hovden støtte Aasen på Henrik Ibsen, og Ibsen hilste fordi han straks kjente igjen Aasen. «Jeg leser aldri andres bøker» skal Ibsen ha bemerket. Ved minst en anledning hjalp Aasen Bjørnstjerne Bjørnson med å oversette et stykke til dialekt.Kona til Ibsen påverka Ibsens drama Apollon (Forskningsmagasinet UiO), 1. oktober 2007. Aasen hjalp Anders Hovden økonomisk da han var student i Kristiania rundt 1880.
Fra et brev til Ludvig Daae på Solnør om mangelen livsledsager:
Dialektstudier
thumb|Manus til Reise-Erindringer (1842-1847).
Allerede i essayet «Om vort Skriftsprog» (1836) formulerte Aasen ideen et nytt «Hovedsprog» som ikke er basert på en enkelt dialekt, men som skulle være et grunnlag for alle dialekter. For å oppnå dette ville han utarbeide ordsamlinger «for enhver af Landets større Provindser» og:
«Disse Ordsamlinger skulde indsendes til et Selskab, oprettet af sprogkyndige Mænd, som skulde anstille Sammenligninger og gjøre Udvalg, og efterat saaledes Hovedsproget var bestemt, skulde dette Selskab udarbeide en fuldstændig norsk Ordbog, med tilsvarende Grammatik.»Fra essayet "Om vort Skriftsprog" januar 1836, trykt i Syn og Segn 1900, dette sitatet fra Dag og Tid 4. januar 2013 s.33
Artiklene og Neumanns støtte førte til at Aasen fikk et årlig stipend på 120–200 speciedaler fra Videnskabsselskabet i Trondhjem for å reise og granske det norske folkemålet. Det skal ha vært rektor Fredrik M. Bugge i Trondheim som på en reise i Bergen kom over Neumans artikler og som fikk vitenskapsselskapet til å bevilge støtten til Aasen.
Han var på reisefot 1843–47. Han hørte på forskjellige dialekter, og skrev ned ord, uttrykk og grammatikalske former. Han samlet også inn ordtak, men Aasen var hverken folkeminnegransker eller sosiolog. Undersøkelsene konsentrerte seg i første omgang om Vestlandet, hvor han regnet med å finne de beste (det vil si de minst danskpåvirkede) dialektene, men Aasen kom til å reise over det meste av landet. På de fire årene la han bak seg mer enn 400 mil, og kom så langt nord som Helgeland.
Høsten 1842 reiste han gjennom Nordfjord og til Sogn. Den vinteren var han lenge i Sogndal, og han hadde personlig sans for sognemålet. I Sogndal og andre steder tegnet han blant annet landskapet, i tillegg til dialektnotatene. I 1843 hadde han et opphold i Eivindvik, i Gulen ytterst i Sogn, og bodde der blant annet hos sin venn presten Niels Griis Alstrup Dahl.https://www.allkunne.no/framside/fylkesleksikon-sogn-og-fjordane/historie-i-sogn-og-fjordane/historie/ivar-aasen-i-gulen/1901/78431/
I 1843-1844 oppholdt han seg blant annet 9 måneder i Nordhordland, «strilelandet», for å studere språket der. Oppholdet varte lenge fordi han ventet på penger til å reise videre. Aasen omtalte strilene som «en mærkværdig Slægt», som holdt fast ved gamle skikker og som ga et fattig inntrykk i form av klær og boliger. Strileklærne ble ofte gjort narr av av andre, men Aasen mente at latteren var ubegrunnet fordi klærne var praktiske og bekvemme for kystbefolkningen, som ferdes mye på sjøen. I strilemålet fant han mange særtrekk som han mente var eldgamle. Mens han var i Nordhordland reiste han mange ganger til Bergen.
I november 1845 reiste han til Trondheim, og ble over vinteren. Fra mai til desember 1946 drev han dialektstudier i Trøndelag og på Helgeland. Vitenskapsselskapet i Trondheim ga Aasen i ekstraoppdrag å lete etter arkeologiske eller andre spor etter at de første nordmenn innvandret fra nord. Aasen var i Trondheim til september 1847, og reiste da gjennom Østerdalen, Hedmarken og Romerike til Kristiania. I byen la han for P.A. Munch og andre frem manuset Det norsk Folkesprogs Grammatik som ble publisert i 1848. Munch mente at boken var et nasjonalverk hele folket burde være stolte av.
Da den fireårige stipendiereisen var sluttført i 1847, slo han seg til i Kristiania, og ble boende der resten av livet. Han drog likevel regelmessig på studiereiser, for det meste om sommeren, i 20 år, blant annet til Telemark, Agder og rundt på Østlandet, samt til Vestlandet og Trøndelag. Totalt var han innom mer enn halvparten (250) av landets kommuner, regnet etter kommuneinndelingen i 1995. Aasen trivdes ikke med reiselivet og det å stadig måtte bli innkvartert hos fremmede, samtidig likte han de sosiale sidene ved reisene.
I 1850 reiste han til Sunnmøre, og ble værende på familiegården et år. Da hadde han ikke besøkt fødestedet på åtte år. Dette året fullførte han Sunnmørsgrammatikken. Sommeren 1851 reiste han til Lofoten og Tromsø. Dette var siste gang han besøkte landsdelen. I 1851 tildelte Stortinget et livsvarig stipend til Aasen.
Edvard Hoem mener at Ivar Aasen var en blant andre språkforskere i Europa på den tiden, og at det ikke var noe særnorsk ved Aasens arbeid. Flere andre språk som tidligere bare hadde eksistert som talespråk ble etablert som skriftspråk på den tiden, blant annet som utslag av en nasjonalromantisk stemning. Det gjelder blant andre slovakisk (offisielt skriftspråk 1863), kroatisk og makedonsk. Aasen var imidlertid inspirert av Rasmus Rasks islandske grammatikk, som han leste i tiden på Solnør.Hoem, Edvard: «Europearen Ivar Aasen». Klassekampen, 28. august 2013.
Senere år
thumb|Ivar Aasen
Ivar Aasen gjennomførte en klassereise fra småbrukersønn til statsstipendiat. Han takket nei til fast professorstilling. Han reiste over hele Norge på en tid da det var vanskelig å reise, og prosjektet hans møtte motstand. Allikevel er Aasens liv fattig på ytre begivenheter.
Aasens følelsesliv er lite kjent, og det er få kilder å øse av. Han hadde god råd, men brukte lite penger på seg selv, og bodde dårlig hele livet. Han førte dagbok fra 1830 av, men den inneholder for det meste tørre beskrivelser av været og korte notiser om hvilke sykdommer han led av, hvem han hadde møtt og hva han hadde lest, dessuten handlingsreferater av teaterstykkene han hadde sett.Dag og Tid 2. august 2013, s.16.
Ottar Grepstad understreker at den tradisjonelle fremstillingen av Aasen som en fattigslig og ensom stakkar er en misvisende myte, lansert av Kristofer Janson i Aasens levetid, som senere ble ukritisk kopiert inn i litteraturhistorien. Selv klaget Aasen over alle som kom på besøk og ikke ga ham arbeidsro. Han slo seg gjerne løs i godt selskap. Statsstipendet gjorde at han ikke behøvde å leve trangt og han etterlot seg en formue på omkring 2 millioner kroner i dagens kroneverdi, samt en boksamling på bind.Klassekampen 1. august 2013 s.26-27Dag og Tid, 16. august 2013, s.26.
Aasen var ingen flittig brevskriver, de fleste brevene er svar på spørsmål; vennen Mauritz Aarflot (sønnesønn av Sivert Aarflot) fikk brev hvert år, broren Jon hvert tredje. Aasen hadde ingen utstrakt korrespondanse med den gryende målbevegelsen. Henrik Krohn har bare fått ett brev, Georg Grieg noen få og Jan Prahl ingen.
Hverken i brev eller dagbøker gikk Ivar Aasen noen gang helt over til sitt eget språk, han skrev noen få landsmålsbrev, men holdt seg for det meste til dansk, som han var vant til. Både dagbøkene og brevene ble utgitt i 1957–60.
Ved siden av det språkfaglige ga Aasen også ut en del andre bøker, bl.a. En liden Læsebog i Gammel Norsk (1854), syngespillet Ervingen (1855), Norske Ordsprog (1856, endelig utgave 1881) og diktsamlingen Symra (1863, endelig utgave 1875). Hans lengste sammenhengende tekst på landsmål er Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen (1875). Boken er på 96 sider og har aldri vært mye lest, derimot har flere av sangene fra Ervingen og Symra blitt folkeeie.
Ivar Aasen var en svært selvkritisk forfatter; de fleste av hans arbeider foreligger i to versjoner, der den seneste er den mest gjennomarbeidede og endelige. I tillegg skrev han mye for skrivebordsskuffen, både dikt, artikler og vitenskapelige arbeider. Mye av dette er trykt etter hans død, og flere utgivelser er fortsatt under forberedelse.
Den tradisjonelle fremstillingen av Ivar Aasen er preget av at det lettest tilgjengelige kildematerialet stammer fra Aasens siste år. Et karakteristisk eksempel er Anders Hovdens biografi Ivar Aasen i Kvardagslaget. Hovden kjente Aasen som gammel, og fremstiller en Aasen som er syk, ensom og går i hullete sokker. Den moderne biografen Stephen Walton mener dette bildet er for ensidig, og mener at Aasen nok både tok seg bedre ut og var mer sosialt aktiv i yngre år. Men de som kjente ham på 1840- og 1850-tallet har ikke skrevet bøker om ham. Ivar Aasen lot seg bare fotografere ved noen få anledninger. Det finnes ingen bilder av den unge Aasen, men ett bilde hvor han ser ut til å være i femtiårsalderen, og resten av bildene stammer fra hans høye alderdom.
Landsmålet lanseres
Aasens språkarbeid var svært kompetent utført, med tanke på de forutsetningene han hadde. Han hadde ingen formell utdannelse, men var helt ut selvlært. Han var heller ingen del av noe fagmiljø, men arbeidet alene, uten så mye som en sekretær. På 1850-tallet arbeidet Aasen raskt, og hadde en ny bok i handelen nesten hvert år, i tillegg til en viss produksjon av avisartikler. Etter 1860 gikk det langsommere; det tok ham bare ett år å skrive Det Norske Folkesprogs ordbog (utg. 1850), mens det tok ni år å fullførfe den reviderte utgaven Norsk Ordbog (1873).
I 1848 utgav Aasen boken Det norske Folkesprogs Grammatikk. To år etter kom Ordbog over det norske Folkesprog. Boken var på mer enn 25 000 ord, og P.A. Munch kalte det et nasjonalt mesterverk. Han prøvde seg frem med forskjellige skrivemåter i dikt og andre korte tekster fra 1850. Betegnelsen «Landsmaal» tok han i bruk i tiden 1849-1851. De første eksempeltekstene på landsmål kom i 1853 med boken Prøver af Landsmaalet i Norge (120 sider) som består av to deler: En del med utvalg språkprøver fra ulike deler av landet, den andre delen med tekster skrevet i den målformen Aasen hadde kommet frem til. Språknormen han med dette lanserte var særlig basert på fellestrekk i de dialektene han likte best: Hardanger, Voss og Sogn. Senere nevnte han Hallingdal som et grunnlag, og han tok inn enkelte former fra andre dialekter. Senere holdt Aasen stort sett fast ved den normen han lanserte i 1853. I Norske Ordsprog (1856) var ordtakene, som han hadde samlet inn samtidig med dialektstudiene, gjengitt på landsmål.
På slutten av 1850-tallet arbeidet han med en egen grammatikk for landsmålet, den nye skriftlige målformen. Arbeidet tok mye lengre tid enn ventet (opprinnelige skissert til 1 år) og var ferdig først i 1864 med tittelen Norsk Grammatik. Da hadde han brukt ett år bare på kapitlet om bøyningsformene.
Mottagelse i offentligheten
thumb|Bjørnstjerne Bjørnson
thumb|Aasmund Olavsson Vinje
I begynnelsen møtte Ivar Aasens arbeid entusiasme; han ble tildelt et livsvarig stipend som tilsvarte en professor-gasje, bøkene fikk voldsomt entusiastiske anmeldelser og solgte godt. P.A. Munch og resten av det vitenskapelige miljøet støttet prosjektet, og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å lære seg språket da han ble kjent med bergensmålmenn som Henrik Krohn. Ivar Aasens første eksperiment med en norsk skriftspråklig form, «Samtale mellem to bønder» fra 1849, kom på trykk i den konservative avisen Morgenbladet.
P.A. Munch hadde forlatt tanken om et nytt norsk skriftspråk som han hadde støttet i yngre dager og argumenterte mot landsmålet. Mange andre fra landets høyere klasser mente at et skriftspråk basert på bøndenes talemål ville innebære å vrake all kultur og alt åndelig fremskritt. Aasen svarte på kritikken på 1850-tallet med lange artikler, og han argumenterte med at dansk var tungt og vanskelig for folk som snakket norske dialekter. Han mente at en plutselig overgang til landsmålet ikke var ønskelig, men med opplæring i det nye skriftspråket ville folk oppdage at det var mye lettere å bruke enn dansk.
De første som forsøkte å skrive på Aasens nye norske skriftspråk, var de såkalte Bergensmålmennene (i første rekke Jan Prahl, Georg Grieg og Henrik Krohn), trønderen Erik Sommer, som utga et lite hefte med «Soge-Visor» i 1857, og Aa.O. Vinje.
Ingen av disse betraktet Ivar Aasens landsmål som noe mer enn et utgangspunkt. I 1858 var det tre personer som utga tekster på landsmål, Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Jan Prahl. Alle tre hadde sitt eget språk, og ingen av disse språkene var umiddelbart forståelige for en som ikke kunne noe norrønt.
Aasens «språkidealer»
Ettersom Aasen aldri skrev noen stor programartikkel for sitt prosjekt, har han kunnet tas til inntekt for forskjellige målsyn. Noen har i ham sett en borgerlig nasjonalromantiker, andre legger vekt på de pedagogiske sidene ved hans prosjekt, og ser Ivar Aasen som en forløper for sosialismen. De fleste har vel sett det slik at Aasen har vært noe av begge deler.
For Ivar Aasen var de mest arkaiske formene de ekte og beste, men en del avisdebattanter mente tvert imot at språket lå etter i utviklingen, og ikke kunne brukes til å uttrykke moderne tanker.
I 1858 ble han bedt om å oversette den islandske Fridtjofs Saga[[https://www.nb.no/items/82c69e5dcc317429a38d373377fe28af?page=1&searchText=oaiid:%22oai:nb.bibsys.no:999422237804702202%22 Aasens oversettelse av Fridtjofs saga]] til bladet Folkevennen. Oversettelsen er Ivar Aasen på sitt mest arkaiske og vakte bestyrtelse. Aasen modererte språkformen på flere punkter etter dette, men ble aldri igjen invitert til å skrive en tekst på landsmål for et blad med så mange lesere.
Et tema Aasen stadig vendte tilbake til, er hvordan bruken av fullvokaler i bøyningsendelser gav landsmålet større velklang enn dansken med sitt «evige e». Aasens form kalles «i-mål» ettersom sterkt hunkjønn entall, bestemt form og intetkjønn flertall, ubestemt form, slutter på -i (for eksempel «soli», «trei»). Han var klar over at de fleste dialekter hadde a-endelse med «bygda», «sola», men han mente at i-endelse vil gi målet mer skifte i klangen enn -a, som også er flertallsendelse.Arild Leitre, Einar Lundeby, Ingvald Torvik: Språket vårt før og nå (s. 95), Gyldendal, 1982, ISBN 82-05-12686-0 Det alminnelige i dagens nynorsk er a-målet («sola», «trea»), men i-formene var fortsatt ordlisteført fram til 2012, og var vanlige til langt inn på 1900-tallet. Aasen skilte mellom sterke og svake hunkjønnsord: ei sol, soli, soler, solerne, men ei gjenta, gjenta, gjentor, gjentorne (eller solerna, gjentorna, i en del tekster).
Norrøn akkusativ og nominativ var falt sammen i alle dialekter, men dativ eksisterte fortsatt, og den fulle norrøne flertallsformen på -om (uppi dalom, i syningom) ble tatt inn i Aasens norm og har vært brukt en god del, særlig i dikt.
Derimot ser det ut til at det er meget få skribenter som har fulgt Aasen i å skille mellom hankjønn- og hunkjønnsform av adjektiver (den kaute guten, men den kauta gjenta).
I verbbøyningen skilte Aasen alltid mellom entall og flertall, noe som ble mindre og mindre vanlig i dansk i løpet av hans levetid. På Aasen-mål heter det altså eg er, men me ero; eg hev, men me hava, og i preteritum av sterke verb eg fekk, eg gjekk, men me fingo og me gingo. Verbene har også konjunktivformer, både i presens og preteritum, men disse har ikke vært mye brukt.
Ivar Aasen hadde en streng rangordning for dialektene ut fra hvor nær de lå gammelnorsk. Han forteller i forordet til Prøver af Landsmaalet at de beste dialektene var fra Hardanger, Voss og Sogn, mens «de nordenfjeldske dialekter er blant de slettere eller mere forvanskede». Aasen hadde lite utbytte av sine dialektstudier i Nord-Norge, da de grammatikalske former ifølge hans arbeidsrapport var «yderst faa og simple». Også monoftongmålene på Hedemarken kunne han gjøre seg fort ferdig med.
De områdene der nynorsken i dag er i bruk, sammenfaller i stor grad med de områdene der dialekten tilfredsstilte Aasens kvalitetskriterier. På Aasens tid regnet man med et enhetlig norsk nasjonalspråk i norrøn tid, men ifølge Marius Hægstad og Didrik Arup Seip var det dialektforskjeller i norsk også for tusen år siden, slik at mye av det Ivar Aasen avviste som dansk påvirkning, forvanskning og «mundslaphed», i virkeligheten er gamle og opprinnelig norske former.
Bygge et språk
thumb|Olav Rustis maleri av Arne Garborg
thumb|Gammel og skrøpelig Ivar Aasen fotografert av Carl Størmer på Karl Johans gate på 1890-tallet.
Da Ivar Aasen begynte sitt innsamlingsarbeide, stod nasjonalromantikken på høyden. Herders tanker om at alle nasjoner hadde en folkeånd, en Volksgeist som ga seg til kjenne i språk, litteratur, kunst og andre kulturelle uttrykk, preget de nasjonale tankene i Europa på 1840-tallet. Et eget skriftspråk var viktig som symbol på Norges selvstendighet, idet det ville være et avgjørende tegn på at nordmenn skilte seg fra danskene.
Etter ca. 1860 var entusiasmen borte. Selv om det aldri var snakk om å frata Aasen stipendet, ble hans arbeid langt på vei ignorert, bøkene ble oversett av bokanmelderne og salget gikk meget langsomt.
Det har vært antydet flere grunner til dette stemningsskiftet, blant annet at Aasen havnet i etterkant av den ideologiske utviklingen. Aasen traff tidsånden da han presenterte sitt prosjekt i 1842, men nasjonalromantikken i Norge nådde toppen i 1849. At Aasens språkform var «norskere», var altså ikke lenger umiddelbart en fordel på 1850-tallet.
Slik normen for landsmålet foreligger i sin endelige versjon i Norsk Grammatik (1864) og Norsk Ordbog (1873), er den sterkt arkaiserende (gammelmodig), med et komplekst grammatikalsk system og strengt puristiske regler for ordforrådet, der særlig nedertyske lånord som begynner på an- eller be- er utelukket. I den grad det eksisterer et motsetningsforhold mellom pedagogiske og nasjonale hensyn, er det de nasjonale hensynene som har gått seirende ut.
I 1858 fikk Aasen trykt sin nynorske oversettelse av Fridthjofs saga. Dette kom som supplement til Folkevennen. I denne forbindelsen skrev Eilert Sundt et oppsett, Om det norske sprog, der han skriver:(Folkevennen) ville svigte sit Kald, dersom den ikke forstod, at den nærmeste Tidsalder er usædvanlig vigtig for vort Sprogs Fremtid, og at dets Skjæbne har uendelig meget at betyde for Folkets Oplysning og hele aandelige Udvikling.Han legger deretter vekt på at riktig mange skal bruke tid på å sette seg inn i allmuemålet, og anbefaler derfor leserne å sette seg inn i Aasens oversettelse. Sundt skriver videre:Det er skrevet efter nogle af de mest uforvandskede Bygdemaal, men tillige med stadigt Hensyn baade til de andre Bygdemaal og til det gamle norske Skriftsprog, og dette er gjort med et sandt Mesterskap, saa vi trygt kunne lade det gjælde som et Mønster for det almindelige norske Landsmaal eller Folkesprog.Eilert Sundt støttet Aasens vitenskapelige prosjekt, men holdt seg i praksis til Knudsens normalisering.
Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde prøvd seg som landsmålsdikter i unge år, gikk over til Knud Knudsen fordi landsmålet var for vanskelig for ham å lære. Bjørnson mistet etterhvert enhver tro på Aasens prosjekt, og stiftet senere Norsk Riksmålsforbund.
For en del andre, som støttespilleren P.A. Munch og den tidlige landsmålsforfatteren Jan Prahl var Aasens språk for lite arkaisk, ettersom Aasen ikke var villig til å gjenopplive grammatikalske former som ikke hadde overlevd i en eller annen dialekt. Der Aasen gikk inn for flertallsformen dei, ville Munch ha skrevet deir.
Også senere landsmålsforfattere som Olaus Fjørtoft og Arne Garborg behandlet Aasens norm svært fritt, mye til Aasens mishag. Noe av det siste Aasen arbeidet med på slutten av 1880-tallet, var den fortsatt upubliserte avhandlingen Målfusk, der Aasen kritiserer landsmålsforfatterne for danismer som upp-yver istedenfor upp-etter. I tillegg mislikte Aasen mange av Garborgs nydannelser, som norskdom. Han slo også ned på bygdemålsformer og slurvete dagligtale.
Ivar Aasen var ingen organisasjonsmann eller agitator; nynorskbevegelsen er oppstått uten videre engasjement fra hans side. Det var først på 1870-tallet at Arne Garborg fikk fart på den organiserte landsmålsbevegelsen. Aasen ønsket imidlertid ikke målstrid, og tok sjelden til motmæle mot kritikk, og etter 1860 sluttet han helt å skrive avisinnlegg.
I ettertid har det vært lagt mye vekt på formodninger om at et skriftspråk som var basert på de norske dialektene ville gjøre det mye lettere for elevene å lære seg å lese og skrive. Det er usikkert om Aasen har sett dette som et viktig poeng, ettersom han kom fra et dialekttalende miljø der lesing og skrivning på dansk var alminnelig, og han selv hadde lært seg å lese engelsk og tysk.
Aasen har generelt blitt kritisert for å ha lagt seg på et alt for gammelmodig rettskrivningsnivå til at språket hans kunne slå gjennom som et allmenngyldig norsk språk. I det 20. århundret ble det gjennomført store rettskrivingsendringer i offisiell nynorsk der Aasens etymologiske og puristiske normeringsprinsipper ble forlatt til fordel for en ortofon tilnærming mot bokmål og østlandsdialekter.87 Herders tanker om nasjonalånden virket mer og mer umoderne, og måtte i stigende grad vike for sosialistisk inspirerte tanker om frigjøring gjennom folkeopplysning. Denne utviklingen var i full gang allerede i Aasens levetid, men skjøt fart da den første offisielle nynorsknormen ble vedtatt i 1901. Også i ordforrådet slapp man gradvis igjennom mange ord Aasen avviste som unorske, men forbudet mot ord som begynner på an- og be- har i stor grad blitt stående.
Arven etter Aasen
thumb|Aasens grav på Vår Frelsers gravlund i Oslo
Sidestillingsvedtaket fra 1885 regnes som en avgjørende milepæl for landsmålets rett til å bli betraktet som et likeverdig uttrykk for norsk språk.
På 150-årsdagen for Aasens fødsel i 1963 hedret Bondeungdomslaget ham med en portrettbyste utført av billedhuggeren Dyre Vaa. Bysten står i Ivar Aasens hage ved Universitetet på Blindern.
Samme år utga Posten et frimerke med dikterens portrett.
Ivar Aasen-instituttet er et forskingsinstitutt ved Høgskulen i Volda.
Ivar Aasen-tunet i Ørsta ble åpnet i 2000.
Et oljefelt og en oljeplattform nær Edvard Grieg-feltet ved Stavanger er oppkalt efter Aasen.
Se også
Språkhistorie 1800-tallet
Aasmund Olavsson Vinje
Leksikografi
Bibliografi
thumb|120px|Det norske folkesprogs Grammatik, 1848
thumb|120px|Norsk Grammatik, 1864
Utgitte verker av Ivar Aasen
1833: Ny Vise om den sørgelige Tildragelse paa Gaarden Krøvle i Ørsten, da nogle af dens Huse bleve fortærede af en heftig Ildebrand den 7de Juni 1833, hvorved 3de Børn mistede Livet ; Tilligemed: En Trøstesang for en anfægtet og bedrøvet Sjel
1836: Mindesange i Anledning Sivert Rasmussen Aarflots tidlige Bortgang fra Verden den 25de Januar 1836 : indsendte af forskjellige Forfattere til Trøst og Beroligelse for den Afdødes Forældre og Sødskende
1842: Fem Viser i søndre Søndmørs Almuesprog 1848: Det norske Folkesprogs Grammatik – Sist utgitt 1996 ISBN 82-7661-043-9 / ISBN 82-7661-044-7
1850: Ordbog over det norske Folkesprog 1851: Søndmørsk Grammatik – gjenutgitt 1992 i Sunnmørsgrammatikkane 1853: Prøver af Landsmaalet i Norge 1854: En liden Læsebog i gammel Norsk 1855: Ervingen : Sangspil i een Akt (syngespel, ny versjon 1873)
1856: Norske Ordsprog (endelig utgave 1881) – 4. utgave 1989 ISBN 82-90451-20-2
1863: Symra : tvo Tylfter med nya Visor (endelig utgave 1875) diktsamling
1864: Norsk Grammatik – revidert utgave av Det norske Folkesprogs Grammatik. Sist utgitt 1965
1873: Norsk Ordbog – revidert utgave av Ordbog over det norske Folkesprog. Gjenutgitt en rekke ganger, sist 2003 ISBN 82-521-5928-1
1875: Heimsyn 1876: Norsk Maalbunad (utg. 1925) (en synonymikk etter mønster av Roget's Thesaurus)
1878: Norsk navnebog eller Samling af Mandsnavne og Kvindenavne – faksimileutg. 1980 ISBN 82-7011-017-5
Bidrag til vort folkesprogs historie (utg. 1951)
Samlinger av publiserte og upubliserte tekster
1923: Norske Minnestykke – posthum samling av Aasens folkeminner (eventyr, viser, ordtak)
1957–1960: Brev og Dagbøker - Samtlige bevarte brev, dagbøker, et utvalg av brev til Ivar Aasen og en del andre etterlatte tekster.
1911-1912: Skrifter i samling. Trykt og utrykt (3 bind). Sist utgitt i ett bind 1996. ISBN 82-05-24464-2
1842-1847: Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger 1842-1847 (utg. 1917)
Samlinger av forarbeider
Sunnmørsgrammatikkane (1992) Innhold: Det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Indretning ; Tillæg til Undersøgelserne af det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Bygning ; Den søndmørske Dialekt ; Søndmørsk Grammatik ISBN 82-90186-82-7 / ISBN 82-90186-83-5 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Sunnmøre (1994) ISBN 82-90186-93-2 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Bergens Stift (1995) ISBN 82-7834-002-1 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Christiansands og Agershuus Stifter (1997) ISBN 82-7834-007-2 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Trondhjems og Tromsø Stifter (1998) ISBN 82-7834-009-9
Målsamlingar 1851-1854 (1999) ISBN 82-7834-014-5
Målsamlingar 1855-1861 (2001) ISBN 82-7834-021-8
Målsamlingar 1862-1883 (2002) ISBN 82-7834-025-0
Dansk-norsk Ordbog (2000) ISBN 82-7834-016-1
Litteratur
Garborg, Arne, Anders Hovden og Halvdan Koht 1913: Ivar Aasen : granskaren, maalreisaren, diktaren : ei minneskrift um livsverket hans. utgjevi av Sunnmøre frilynde ungdomssamlag. Kristiania : Norli
Grepstad, Ottar 2013: Historia om Ivar Aasen, ISBN 8252174477
Hjorthol, Geir 1997: Forteljingar om Ivar Aasen : Aasen-resepsjonen i fortid og notid. Skrifter frå Ivar Aasen-instituttet. nr 2. Volda : Høgskulen i Volda
Hoel, Arve 1984: Ivar Aasen: "Norsk grammatik 1864" : om Ivar Aasens setningslære, hans valg av terminologi og framstilling av objektet. Valderøy. Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Trondheim, 1984 I.
Hovden, Anders 1913: Ivar Aasen i kvardagslaget. Trondheim. ISBN 82-521-4642-2
Krokvik, Jostein 1996: – Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar. Bergen, 1996. ISBN 82-7834-005-6 – Les i fulltekst
Krokvik, Jostein 1996: Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar [Bergen] : Norsk bokreidingslag
Munch, P.A. 1873: Anmeldelse : Det Norske folkesprogs grammatik af Ivar Aasen. 1831-Marts 1849 Samlede Afhandlinger s. 360-374
Myhren, Magne 1975: Ei Bok om Ivar Aasen : språkgranskaren og målreisaren. Orion-bøkene 170. Oslo : Det norske Samlaget
Osland, Erna 1996: Ivar Aasen : ei historie om kjærleik. Teikneserie illustrert av Arild Midthun. Samlaget, 1996 ISBN 82-521-4766-6 – Les i fulltekst
Venås, Kjell 1996: Då tida var fullkomen. Oslo, 1996. ISBN 82-7099-251-8
Venås, Kjell 200. Ivar Aasen og universitetet. Oslo, 2000 ISBN 82-90954-12-3
Walton, Stephen J. 1987: Farewell the spirit craven : Ivar Aasen and national romanticism. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1991: Ivar Aasens nedre halvdel. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1996: Ivar Aasens kropp. Oslo : Samlaget. ISBN 82-521-4531-0
Referanser
Eksterne lenker
Aasentunet
Aasentunet. Årstallsliste
Aasentunet. Verk i fulltekst
Aasentunet. Bildegalleri
Ivar Aasen-sambandet
Høgskulen i Volda. Ivar Aasen-instituttet
Kategori:Nynorskforfattere
Kategori:Nynorskforkjempere
Kategori:Norske lyrikere
Kategori:Norske lingvister
Kategori:Norske bibeloversettere
Kategori:Norske leksikografer
Kategori:Norske omgangsskolelærere
Kategori:Personer fra Ørsta kommune
Kategori:Norske dagboksforfattere
Kategori:St. Olavs Orden
Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund
Immanuel Kant (1724–1804) var en tysk filosof, og regnes som en sentral tenker innen moderne filosofi. Han grunnla den kritiske filosofien og utgav flere viktige verker, blant annet innen områdene etikk, metafysikk, epistemologi, estetikk, rettsfilosofi, astronomi og historie. Et av hans viktigste arbeider er Kritikk av den rene fornuft.
Ifølge Kant er ikke mennesket en tabula rasa, men erkjenner verden med både sansene og fornuften. Kant var pliktetiker og formulerte en allmenngyldig, etisk leveregel, det kategoriske imperativ. Han er også kjent for sin oppdeling av verden i «tingen for oss» og «tingen i seg selv», et aspekt ved hans transcendentale idealisme. Hans sosiale og politiske filosofi skilte seg fra noen idealer i opplysningstiden. Premisset i Kants er at «enhver borger skal tilkjennes så mye frihet som er forenelig med en tilsvarende frihet for alle andre.»
Kants ideer påvirket mange tyske tenkere i samtiden. Han bidro også til å ta filosofien videre fra diskursen mellom empirister og rasjonalister. Filosofer som Fichte, Schelling, Hegel og Schopenhauer bygget videre på det kantianske systemet og utviklet den tyske idealismen.
Biografi
Hele sitt liv levde og virket Kant ved Albertina-universitetet i Königsberg, i Øst-Preussen. Kants tilværelse er berømt for det absolutte fravær av dramatiske eller spektakulære begivenheter; han var håndverkersønn, vokste opp i fattige kår i en kalvinistisk familie, men fikk adgang til de høyere utdannelsesinsitusjoner takket være en åpenlys begavelse.
Selv om det kanskje ikke kan fortelles mange historier om Kants liv, har hans innflytelse på filosofien vært kolossal, og hans verker leses og kommenteres stadig flittig, ikke blott som historiske kuriositeter, men som vektige gjennomganger av relevante problemstillinger i forhold til menneskets tenkning.
Kant tok doktorgraden (promosjon) i 1755. Deretter var han dosent (privatdosent) før han etter 15 år, 1770, ble professor i matematikk, senere skiftet han over til metafysikk og logikk. Han foreleste også over geografi, antropologi, naturlig teologi, moralfilosofi og naturrett.
I 1794 fikk han problemer med prøyssiske myndigheter etter å ha fremsatt sin religionsfilosofi i skriftet Religion innenfor fornuftens grenser (1792).
Filosofi
Kant er antagelig mest berømt for to ting. Det ene er hans forsøk på å oppstille en allmenngyldig etisk leveregel, som han kalte det kategoriske imperativ. Han formulerte det på flere måter, men den mest kjente er nok denne: «Jeg skal alltid handle slik at den regelen jeg handler etter kunne gjelde som allmenn lov». Det andre er hans oppdeling av verden i «tingen for oss» og «tingen i seg selv» (et aspekt ved hans transcendentale idealisme).
Innen etikken er Kant kjent som pliktetiker og for å ha formulert det kategoriske imperativ. Den vanligste formuleringen av dette lyder: «Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov.»
Det er vanlig å disponere Kants filosofi etter de tre hovedspørsmål fra hans Kritikk av den rene fornuft, samt ett tilleggsspørsmål. Vi kan videre si at disse spørsmålene i sin tur refererer til hans hovedverker:
1. Hva kan jeg vite? (Was kann ich wissen?)
Metafysikken (epistemologi/Erkjennelsesfilosofi): Kritik der reinen Vernunft (Kritikk av den rene fornuft, 1781) som Kant selv benevner som transcendental idealisme.
2. Hva skal jeg gjøre? (Was soll ich tun?)
Moralen (Etikk / Moralfilosofi): Grundlegung zur Metaphysik der Sitten (1785), Kritik der praktischen Vernunft (Kritikk av den praktiske fornuft, 1788), Die Metaphysik der Sitten (1797)
3. Hva kan jeg håpe på? (Was darf ich hoffen?)
Religionen (Religionsfilosofien): Religion innerhalb der Grenzen der bloßen Vernunft (1792), Zum ewigen Frieden (Til den evige fred, 1795)
4. Hva er mennesket? (Was ist der Mensch?)
Antropologien: Anthropologie in einer pragmatischer Hinsicht (1799)
Sitater
«Aufklärung ist der Ausgang des Menschen aus seiner selbstverschuldeten Unmündigkeit. Unmündigkeit ist das Unvermögen sich seines Verstandes ohne Leitung eines anderen zu bedienen.»
«Handle so, dass die Maxime deines Handelns jederzeit zugleich als Prinzip einer allgemeinen Gesetzgebung gelten könnte.»
(«Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov.»)
«Handle so, dass du die Menschheit, sowohl in deiner Person als in der Person eines jeden anderen jederzeit zugleich als Zweck, niemals bloß als Mittel brauchst.»
Bibliografi
(1746) Gedanken von der wahren Schätzung der lebendigen Kräfte
(1755) Neue Erhellung der ersten Grundsätze metaphysischer Erkenntnisse; Doctoral Thesis: Principiorum primorum cognitionis metaphysicae nova dilucidatio
(1755) Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels
(1756) Monadologia Physica
(1762) Die falsche Spitzfindigkeit der vier syllogistischen Figuren
(1763) Der einzig mögliche Beweisgrund zu einer Demonstration des Daseins Gottes
(1763) Versuch den Begriff der negativen Größen in die Weltweisheit einzuführen
(1764) Beobachtungen über das Gefühl des Schönen und Erhabenen
(1764) Über die Krankheit des Kopfes
(1764) Untersuchungen über die Deutlichkeit der Grundsätze der natürlichen Theologie und der Moral
(1766) Träume eines Geistersehers
(1770) De mundi sensibilis atque intelligibilis forma et principiis
(1775) Über die verschiedenen Rassen der Menschen
(1781) Kritik der reinen Vernunft, 1. udgave.
(1783) Prolegomena zu einer jeden künftigen Metaphysik
(1784) Beantwortung der Frage: Was ist Aufklärung?
(1784) Idee zu einer allgemeinen Geschichte in weltbürgerlicher Absicht
(1785) Grundlegung zur Metaphysik der Sitten
(1786) Metaphysische Anfangsgründe der Naturwissenschaft
(1787) Kritik der reinen Vernunft, 2. og forbedrede udgave («Zweite hin und wieder verbesserte Auflage»).
(1788) Kritik der praktischen Vernunft
(1790) Kritik der Urteilskraft
(1793) Religion innerhalb der Grenzen der bloßen Vernunft
(1795) Zum ewigen Frieden
(1797) Metaphysik der Sitten
(1798) Anthropologie in pragmatischer Hinsicht
(1798) Der Streit der Fakultäten
(1800) Logik
(1803) Über Pädagogik
(1804) Opus Postumum
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
«Immanuel Kant», fra filosofi.no
«Immanuel Kant», fra Stanford Encyclopedia of Philosophy
«Immanuel Kant», fra Internet Encyclopedia of Philosophy
Immanuel Kant, «Critique of Pure Reason» (1787)
Kategori:Tyske filosofer
Kategori:Tyske politiske filosofer
Kategori:Moralfilosofer
Kategori:Epistemologer
Kategori:Opplysningstidens filosofer
Kategori:Tyske matematikere
Kategori:Tyske fysikere
Kategori:Personer fra Königsberg
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Fødsler i 1724
Kategori:Dødsfall i 1804
Kategori:Tyske etikere
De ideelle rettighetene (fransk droit moral) er de rettighetene av ikke-økonomisk art som tilfaller en opphavsperson. De ideelle rettighetene deles gjerne i to grupper: navneretten og respektretten. Navneretten innebærer at opphavsmannen har krav på å bli navngitt «slik som god skikk tilsier» når verket tilgjengeliggjøres for allmennheten, og ved fremstilte eksemplarer som er gjenstand for spredning. Respektretten innebærer at andre, som har rett til å tilgjengeliggjøre verket, ikke kan gjøre dette på en måte som er krenkende for verket eller opphavsmannen. Det vil således være forbudt å sette verket inn i en krenkende kontekst, eller bruke det i en sammenheng som er egnet til å svekke opphavsmannens anseelse. I norsk rett er dette regulert i åndsverkloven § 3.
De ideelle rettighetene er i prinsippet evigvarende, det vil si at de fortsatt gjelder etter at vernetiden har løpt ut, se nærmere § 48. De vil også bli værende hos den opprinnelige opphavsmann selv om opphavsretten overdras, se § 39. Rettighetene kan imidlertid i begrenset grad fraskrives ved avtale, så lenge bruken av verket det er snakk om «er avgrenset efter art og omfang» (§ 3 tredje ledd). Uansett kan opphavsmannen i slike tilfeller kreve at det presiseres at eventuelle krenkende endringer i verket ikke skriver seg fra ham, eventuelt at navnet hans ikke benyttes ved tilgjengeliggjøringen (fjerde ledd).
Frankrike og Tyskland var de første landene der ideelle rettigheter ble nedfelt i lov.
Referanser
Kategori:Opphavsrett
de:Urheberrecht (Deutschland)#Urheberpersönlichkeitsrecht
it:Diritto d'autore italiano#Diritto morale
Joar Vaadal (født 2. august 1960 i Steinkjer) er en norsk fotballspiller fra Steinkjer. Han spilte på Steinkjer FK til 1983, og deretter fra 1984 – 1987 på Lillestrøm Sportsklubb, hvor han spilte 77 seriekamper og scoret 25 mål. Joar Vaadal ble cupmester med LSK i 1985 og seriemester i 1986. Han ble kåret til «Årets spiss» på VG-børsen i 1984.
Han blir regnet som en av LSKs beste spisser gjennom tidene, og var en farlig hodespiller. Han dannet som regel spisspar sammen med André Krogsæter, blant annet i cupfinalen i 1985, da Lillestrøm vant 4-1 over Vålerenga og Krogsæter scoret alle målene.
Joar Vaadal har ti A-landskamper for , og debuterte borte mot 20. juni 1984. Han scoret to landslagsmål, begge under OL-kampen mellom Norge og i OL-kampen 2. august 1984 (Vaadals fødselsdag). Kampen ble spilt på Harvard Stadium i Boston og Norge vant 2-0.
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Norske fotballspillere
Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer
Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1984
Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1984
Kategori:Fotballspillere for Steinkjer FK
Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK
Kategori:Personer fra Steinkjer kommune
Kategori:Norgesmestere i fotball
Ideologi kan forstås som et tankesett tuftet på politiske, filosofiske eller religiøse idéer om hvordan verden og samfunnet bør forstås og innrettes.
En ideologi kan man altså ses som en mer eller mindre sammenhengende og omfattende visjon, som en måte å se ting på (komparativt verdenssyn), som en felles oppfatning (se nedenfor; Ideologi i hverdagssamfunnet) og flere filosofiske tendenser, eller et sett av ideer fremmet av en dominerende klasse i samfunnet for alle medlemmene av dette samfunnet. Ideologier er systemer av abstrakt tankegang som angår saker for allmennhet og er således konsepter som står sentralt for politikken. Underforstått sammenfiltrer hver eneste politiske tendens en form for ideologi, enten den framstår som et uforbeholdent og uttalt tankesystem eller ikke.
Ordet ideologi kommer fra de greske ordene idea (tanke, idé) og logos (lære). I moderne dagligtale brukes begrepet ofte overfladisk som sammenfatning av de viktigste synspunktene til en politisk gruppering eller et politisk parti.
Konseptet ideologi i historien
Begrepet ideologi i dets moderne betydning ble formet i de filosofiske og politiske tumultene og stridighetene under den franske revolusjon og ervervet seg flere andre meningsinnhold fra de tidlige dagene av Det første franske keiserdømme og til i dag. Ordet ideologi ble skapt av Destutt de Tracy, en filosof fra opplysningstiden, i 1796Kennedy, Emmet (1979): «Ideology» from Destutt De Tracy to Marx, Journal of the History of Ideas, Vol. 40, No. 3 (Jul.-Sep., 1979), ss. 353-368 (artikkelen består av 16 sider) «Ideology» from Destutt de Tracy to Marx; se også Hart, David M. (2002): Destutt de Tracy: Annotated Bibliography Life and Works of Antoine Louis Claude, Comte Destutt de Tracy ved å sette sammen delene ide (i nærheten av John Lockes mening av begrepet ide) og logi. Han benyttet det for å referere til et aspekt av hans «ideenes vitenskap» (til studiet i seg selv, ikke emnet for studiet). Han adskilte tre aspekter: ideologi, generell grammatikk og logikk, og betraktet respektivt subjektet, midlene og årsakene for denne vitenskapen.de Tracy, Destutt (1801): Les Éléments d'idéologie, 3. reviderte utgave (1817), s. 4, sitert av: Mannheim, Karl (1929): Ideologie und Utopie, andre fotnote i kapittelet The problem of «false consciousness» Han argumenterte at blant disse aspektene er ideologi den mest generiske begrepet ettersom «ideenes vitenskap» også inneholder studiet av deres uttrykk og deduksjon.
I henhold til Karl Mannheims historiske rekonstruksjon av meningsendringen av begrepet ideologi, ble den moderne betydningen av begrepet født da Napoléon Bonaparte (som politiker) benyttet det på en fornærmende måte mot «ideologene» (en gruppe som omfattet Cabanis, Condorcet, Constant, Daunou, Say, Madame de Staël og Tracy) for å uttrykke småligheten hos hans (liberale republikanske) politiske motstandere.
Kanskje den mest tilgjengelig kilden for den nær opprinnelige betydningen av «ideologi» er Hippolyte Taines verk om Ancien régime (første bind av Opprinnelsene til samtidens Frankrike). Han beskrev ideologi heller som en undervisningsfilosofi ved den sokratiske metode, men uten det utstrakte ordforrådet hinsides hva den generelle leser allerede hadde, og uten eksempler fra observasjon som praktisk vitenskap ville trenge. Taine identifiserte det ikke bare med Destutt de Tracy, men med hele hans miljø, og inkluderte den franske filosofen Étienne Bonnot de Condillac som en av dets forgjengere. (Tracy leste verkene til Locke og Condillac mens han satt fengslet i tiden under Skrekkveldet).
Ordet «ideologi» ble dannet lenge før russerne dannet «intelligentsia», eller før adjektivet «intellektuell» refererte til en form for person (se substantiv), det vil si en intellektuell. Således var ikke disse ordene tilgjengelige da den beregnende Napoleon Bonaparte benyttet ordet «ideologues» for å latterliggjøre sine intellektuelle motstandere. Gradvis mistet imidlertid begrepet «ideologi» noe av sitt nedsettende innhold, og har utviklet seg til å bli et nøytralt begrep for analyse av ulike politiske meninger. Ideologiske referanser er viktige for mange mennesker over hele verden. Karl Marx benyttet begrepet hyppig i sine verker.
Analyse av ideologi
Meta-ideologi er studiet av strukturen, formen, og manifestasjonen av ideologiene. Meta-ideologi hevder at ideologi er en sammenhengende system av ideer, hvilende på noen få grunnleggende antagelser om virkeligheten som har eller ikke har et faktisk grunnlag, men som er subjektive valg som tjener som såkorn som nye tanker kan spire fra. Sett fra dette perspektivet er ideologier hverken riktige eller gale, men kun en relativ intellektuell strategi for å kategorisere verden. Plussene og minusene til ideologien strekker seg fra livskraft og begeistring fra oppriktige tilhengere til ideologisk ufeilbarlighet. Overdreven og urimelig behov for visshet ligger på lur i fundamentalistiske nivåer i politikken, religionen, og andre steder.
Verkene til George Walford og Harold Walsby, som rubriseres som systematisk ideologi, er forsøk på å undersøke forholdet mellom ideologi og sosiale systemer.
David W. Minar har beskrevet seks ulike måter hvor ordet «ideologi» har blitt benyttet:
Som en samling av bestemte ideer med bestemte former for innhold, vanligvis normative;
Som formen eller indre logiske struktur som ideer har innenfor et sett;
Ved den rolle hvor ideer spiller i menneskelig-sosial samhandling;
Ved den rolle som ideer spiller i strukturen til en organisasjon;
Som mening hvor disses hensikt er overbevisning; og
Som fokuset til sosial samhandling, muligens.
For Willard A. Mullins er en ideologi bestående av fire grunnleggende karakteristikker:
Det må ha makt over erkjennelser;
Det må være i stand til å rettlede ens overveielser:
Det må fremme en rettledning for ens handlinger;
Og som hevdet over, må være logisk sammenhengende.
Mullins framhevet at en ideologi skulle stå i kontrast til beslektet (men forskjellig) emner som utopi og historiske myter.
Den tyske filosofen Christian Duncker har etterlyst en «kritisk refleksjon av det ideologiske konsept» (2006). I sitt verk har han strebet etter å føre det ideologiske konsept i forgrunnen foruten også de nært tilknyttede betydningene av erkjennelsesteori og historie. I dette verket er begrepet ideologi definert som et system av presentasjoner som uttrykkelig eller underforstått hevder den absolutte sannhet.Christian Duncker , Ideologieforschung
Selv om ordet «ideologi» blir hyppigst funnet i den politiske diskurs, er det mange ulike former for ideologi: politiske, sosiale, erkjennelsesmessige, etiske, og videre.
Referanser
Eksterne lenker
Forskning på ideologi, tysk
Ideology Study Guide, ideologi – guide til studiet, engelsk
Louis Althusser's «Ideology and Ideological State Apparatuses», engelsk
Ideology and Symbolic Power: Between Althusser and Bourdieu; ideologi og symbolsk makt: mellom Althusser og Bourdieu, engelsk
Ideologi; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Tanke
Kategori:Filosofiske konsepter
Jørn Irving Goldstein (født 1953 i Oslo) er en norsk tidligere ishockeyspiller. Han spilte målvakt, og har vunnet NM for Manglerud/Star og Stjernen, i tillegg til 69 kamper for det norske landslaget.
Jørn Goldstein vant gullpucken i 1977, samme år som han og Manglerud/Star ble norgesmestre for første gang.
Goldstein deltok på det norske laget under Vinter-OL 1984, der han var med på å spille uavgjort 3–3 mot tittelforsvarer USA.
Som skuespiller deltok han i den norske spillefilmen Hockeyfeber (1983), regissert av Oddvar Bull Tuhus, i rollen som ishockeyspilleren Svein.
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Norske ishockeyspillere
Kategori:Norske ishockeymålvakter
Kategori:Ishockeyspillere for Manglerud Star
Kategori:Ishockeyspillere for Stjernen
Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1984
Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1984
Johan Sætre (født 1952) er en norsk tidligere skihopper. Han representerte IL Trysilgutten. Han var med på å vinne gull i laghopp i Ski-VM 1982 i Oslo.
I tidsrommet 1974–1982 vant han 10 norgesmesterskap, flere enn noen annen skihopper, og ble tildelt kongepokalen tre ganger: i 1976, 1977 og 1980. Sætre deltok i to vinter-OL, i 1976 i Innsbruck og i 1980 i Lake Placid.
Ved fire anledninger kom Johan Sætre blant de tre beste i hopprennet i Holmenkollen. I 1981 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
Johan Sætre spilte også fotball for Nybergsund IL.
Verdenscupseire
Nr. Dato Sted Øvelse 1. 23. januar 1981 Gstaad Liten bakke
Litteratur
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Norske skihoppere
Kategori:Verdensmestere i skihopping
Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen
Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1976
Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1976
Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1980
Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1980
Kategori:Personer fra Trysil kommune
Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett
Kategori:Deltakere for Norge under Ski-VM 1974
Kategori:Deltakere for Norge under Ski-VM 1978
Kategori:Deltakere for Norge under Ski-VM 1982
Jostein Johansen (født 12. oktober 1958), død 19. februar 2019«Trubaduren Jostein Johansen er død» - Ifinnmark.no, 20. feb 2019) er en norsk musiker, gitarist og sanger fra Alta, bl.a. kjent fra flere plateutgivelser og som forfatter av Alta IFs supportersang. Han er en låtskriver med nordnorske tekster.omtale fra idut.no Hans komposisjon Shalabais (fra Jostein Johansen ble utgitt på Revolvermagasinet (Et oppgjør med virkeligheten, 1992). Hans Til en venn ble utgitt med Torgeir og Kjendisene (Uteliv, 1995) samt Åge Aleksandersen (Eldorado, 1996). Han leder bandet Mr. Swingstang, der forøvrig Sigfred «Sissen» Iversen er vokalist.myspace.com/metangtungstick
Diskografi
Æ blir gal Silverstone/Sonet 1978
Ænkelt & Great Silverstone/Sonet, 1981)
Å kjære Alta (Molde Music, 1988). Medvirkende: Roy Gunnar Løksa, Ivan Jonas, Jostein Johansen, Kjetil Linnes, Eivind Molde, Knut Djupdal.innspillinger med detaljer
Jostein Johansen (Spectrum 1989)
innspillinger med detaljer
Mr. Swingstang (Iđut, 1996). Tekster av Bjørn Johansen, med musikerne Ben Magne Stokland, Geir O. Pedersen, Kurt Rasmussen, Sigfred Iversen, Tommy Johansen og Tony Gundersen.
Seint men godt (2005)
Per Åge goes mad (2008)
Lenge siden sist (2014)
Referanser
Kategori:Norske gitarister
Kategori:Norske låtskrivere
Kategori:Fødsler i 1958
Jandek (født 26. oktober 1945) er en amerikansk musiker som har gitt ut 46 plater siden 1978. Livedebuten kom først i 2005.
Eksterne lenker
Kategori:Bassister fra USA
Kategori:Gitarister fra USA
Kategori:Keyboardister fra USA
Kategori:Sangere fra USA
Kategori:Personer fra Houston
Jan Baker (født Jan Johnsen 23. desember 1939 i Stange, Hedmark) er en norsk billedkunstner.
Baker har sin kunstneriske utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i perioden 1955–57 og Statens kunstakademi i perioden 1965–70. Han har også hatt studieopphold i Paris. Baker har vært bosatt på Nordby i Ås kommune i en årrekke.
Utstillinger
Baker har siden debuten i Kunstnerforbundet i 1968 deltatt på en rekke separat- og gruppeutstillinger i Norge og i utlandet. De viktigste separatutstillingene har vært:
Kunstnerforbundet
Galleri Steen i Oslo
Galleri F 15 i Moss
Galleri Parken i Bergen
Stavanger kunstforening
Soli Brug
I tillegg har han hatt flere separatutstillinger i utlandet, hovedsakelig i Sverige og Tyskland. Kollektivt debuterte han på Høstutstillingen i 1967, og har siden deltatt på gruppeutstillinger og biennaler over hele verden, blant annet i Firenze, Stockholm, New York, Tokyo, København, Venezia, Ljubljana, Reykjavík, Moskva, Zagreb og Kraków.
Utmerkelser
Baker har vunnet internasjonale priser i Frankrike og Tyskland, og har hatt mange betydelige utsmykningsoppdrag over hele landet. Han er representert i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Norsk kulturråd, Bergen Billedgalleri, Den Svenske Stats Konstråd, Kulturministeriet i Bonn samt en rekke andre offentlige og private samlinger.
I 2005 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull for sin kunstneriske innsats. I pressemeldingen het det: «Hans særegne kunstneriske uttrykk har gjort ham til en anerkjent og ofte benyttet billedkunstner i inn- og utland.» Tildelingen ble foretatt av daværende fylkesmann i Oslo og Akershus, Hans J. Røsjorde.
Referanser
Eksterne lenker
Jan Bakers hjemmeside
Kunstnerregisteret på Kulturnett.no
Kategori:Norske malere
Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull
Kategori:Fødsler i 1939
Indonesia, offisielt Republikken Indonesia, er et land bestående av 17 508 øyerU.S Library of Congress (2004): «Country Profile: Indonesia» (PDF). Pressemelding. Arkivert desember 2004. i Sørøst-Asia mellom Australia og det asiatiske fastlandet. Med en befolkning på om lag 237,5 millioner mennesker er Indonesia det fjerde mest folkerike land i verden, det land i verden med flest muslimer og verdens tredje største demokrati etter India og USA. Det har vært avholdt frie valg siden 1998. Indonesias hovedstad er Jakarta, inntil Nusantara overtar. Landet grenser til Papua Ny-Guinea, Øst-Timor og Malaysia.
Rundt av landets mange øyer er bebodd. De seks største og mest befolkede øyene er: Sumatra, Java, Sulawesi, Bali, Kalimantan og Vest-Papua. I tillegg kommer verdens 3 største øy Borneo. Borneo deles mellom Brunei, Malaysia og Indonesia.
Naturgeografi
Indonesia grenser til Malaysia ( km), Papua Ny-Guinea (820 km) og Øst-Timor (228 km). Landet har 54 716 km kystlinje.
Indonesia ligger på begge sider av ekvator og det meste av landet har tropisk kystklima. Temperaturen er lik hele året og det regner mye. I lavlandet er det svært varmt, mens det i fjellene er kjøligere. Der er gjennomsnittstemperaturen under 20 °C. På De små Sundaøyer, Øst-Java og sørlige del av Sulawesi er det tørketid om vinteren og regntid om sommeren, men i resten av landet er nedbøren ganske jevnt fordelt. Likevel regner det mest sommerstid på sørsiden av øyene og om vinteren på nordsiden. De fleste steder er nedbøren rundt mm i året, men noen steder er den mye høyere.
Siden Indonesia ligger i et område hvor tre deler av jordskorpen møtes, er det mange fjell og vulkaner. Om lag 220 av vulkanene er aktive. De høyeste fjellene finner vi på Ny-Guinea, deriblant Puncak Jaya ( meter over havet).
Indonesias høyeste punkt er Puncak Jaya på 4 884 meter.
Demografi
86 % av befolkningen i Indonesia er muslimer. Det finnes en større kristen minoritet i landet på ca. 10 %. På Bali er befolkningen i hovedsak hinduer, disse utgjør ca. 1 % av landets totale befolkning. I Indonesia bor det også buddhister. De utgjør 1,8 % av befolkningen.
Befolkningsveksten i Indonesia er på 1,6 % i året. 13,7 % av innbyggerne er analfabeter.
Indonesias etniske grupper kan i grovt sett deles inn i to. I vest er befolkningen hovedsakelig malayer, i øst er befolkningen i hovedsak papuere. Disse to hovedgruppene kan imidlertid deles inn i tallrike undergrupper, i tillegg til mange ikke-relaterte etniske grupper.
Det eksisterer en rekke ulike språk i Indonesia. De fleste innbyggerne i landet snakker sitt lokale språk, i tillegg til dette er språket bahasa Indonesia brukt som undervisningsspråk i skolen. De fleste indonesiere snakker derfor bahasa Indonesia som første fremmedspråk. Bahasa Indonesia er republikkens offisielle språk.
Historie
Forhistorie
De første levningene av formennesket Homo erectus ble funnet på Java. H. erectus utviklet seg fra Homo habilis i Afrika for omkring 1,8 millioner år siden og spredte seg utover i tropisk sone utenfor Afrika, og kom etter hvert til Sørøst-Asia. Fossilfunn ved Sangiran og Mojokerto på det sentrale Java viser at H. erectus fantes her allerede for 1,6 og 1,8 millioner år siden. Fra en million år senere ble det funnet fossiler i huler på Sarawak, Filippinene og det østlige Java som tyder på at mennesker av australoid utseende, som dagens australske aboriginer og melanesierne stammer fra, levde i Sørøst-Asia for ca. 30 000 år siden.
Dagens javanesiske mennesketype er av mye yngre, og mongolsk, avstamning. Deres forfedre, som var en del av del den store austronesiske familien, synes å ha ankommet for bare 4 000 til 5 000 år siden fra fastlandet i nord. Sammen med denne steinalderkulturen kom åkerbruk og forbedret teknikk. Man har funnet fint polerte steinøkser, kurver og keramikk fra denne tiden på Java. Men det var den vietnamesiske Dongson-kulturen, som kom til Indonesia cirka 800 år f.Kr., som bragte med seg bronse og jern.
Fra 600-tallet til kolonitiden
I denne perioden var det meste av dagens Indonesia preget av ulike buddhistiske og hinduistiske riker. Det første av disse var det buddhistiske Shrivijaya-riket, som hadde sin storhetstid fra 700- til 1000-tallet. Dette var en betydelig maritim makt som fra sin base på Sumatra regjerte over Sumatra, Java og Malayahalvøya i dagens Malayisa samt Filippinene. De forsøkte også erobre kysten av Tanganykia og Mosambik. Utvandrere fra dette riket koloniserte Madagaskar rundt år 830, og er opphavet til dagens befolkning der. Shrivijaya-riket var alliert med det buddhistiske Sailendra-riket på Java, som mellom 750 og 850 bygde Borobudur, verdens største buddhisttempel, og med annet javanesisk rike, det jordbruksbaserte og hinduistiske Medang-Mataram-riket, som blant annet bygde Prambanan-tempelet. Senere (1293 til cirka 1527) ble det hinduistiske Majapahit-riket etablert på Java. Dette var et mektig rike som regjerte over både dagens Indonesia, Malaysia og sør-Thailand, og regnes som en gullalder i Indonesias historie. Samtidig fikk islam stadig større innflytelse ved at lokale herskere konverterte fra hinduismen til islam, og da Majapahit-dynastiet falt, flyktet den hindustiske overklassen fra Java til Bali, og overførte dermed den hinduistise kulturen dit.
Kolonitiden
Fra 1512 kom det portugisiske, nederlandske og britiske handelsmenn til Indonesia. I 1602 ble Det nederlandske ostindiske kompani etablert og var den dominerende europeiske makt i Indonesia til de gikk konkurs i 1799. Nederland opprettet da Nederlandsk India som en koloni. I starten kontrollerte nederlenderne kun mindre deler av dagens Indonesia og var i stadige kriger med lokale herskere. Spesielt krigen mot Aceh-sultanatet var langvarig (1873–1904) og medførte store tap for begge sider; først da fikk Nederland noenlunde kontroll over området som i dag er Indonesia.
Etter 2. verdenskrig
Indonesia ble selvstendig fra Nederland i kjølvannet av andre verdenskrig. Under krigen var landet okkupert av Japan, og da japanerne forlot området greide ikke Nederland å gjenvinne kontrollen over sin tidligere koloni. I 1949 gav nederlenderne opp, og anerkjente Indonesias uavhengighet den 27. desember.
I 1960-årene gikk landet i nasjonalistisk retning under president Sukarno. Sukarno og hans parti representerte «den tredje vei» gjennom Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. I et CIA-støttet statskupp i 1967 grep general Suharto makten, og i urolighetene som fulgte, ble hundretusener av vanlige mennesker påstått å være kommunister, og venstreradikale ble drept.
Internasjonale institusjoner beregner med forsiktige estimat, som blant annet bygde er at fra 500 000 til en million mennesker ble massakrert. Suharto dreide så politikken i en diktatorisk og USA-vennlig retning.
7. desember 1975 invaderte Indonesia Øst-Timor, som nettopp hadde oppnådd uavhengighet fra Portugal. Av totalt innbyggertall på 600 000-700 000, ble om lag 200 000 drept under okkupasjonen. Øst-Timor ble selvstendig 20. mai 2002.
Suharto beholdt makten frem til 1998, da han måtte gå av på grunn av et massivt press grunnet utbredt korrupsjon og økonomiske problemer. Bacharuddin Jusuf Habibie (født 25. juni 1936) ble Indonesias tredje president i perioden 1998-1999. Han ble avløst av Abdurrahman Wahid den 20. oktober 1999. Wahid var president frem til 23. juli 2001. Da overtok Sukarnos datter Megawati Sukarnoputri presidentvervet. I 2004 vant Susilo Bambang Yudhoyono presidentvalget da han slo Soekarnoputri. Med dette ble Yudhoyono Indonesias første president noensinne som var valgt direkte av folket.
Partiet til Suharto, Golkar, var fortsatt Indonesias største til og med parlamentsvalget i 2004.
Til tross for nye tanker og krav, er resirkuleringen av politiske eliter tydelig i Indonesia. Og de som satt med makten under Suharto har makt også i dag, det være seg militære eller sivile.NUPI
Politikk og administrasjon
Politisk ledelse og folkevalgte organer
thumb|Indonesias presidenter Joko Widodo og Malaysias statsministre Mahathir bin Mohamad (9. august 2019)
Indonesia er en republikk som ledes av en president og en visepresident. Disse kan sitte i inntil to femårsperioder. Neste presidentvalg (per 2023) skal finne sted i februar 2024.
Presidenten og viserpresidenten velges av Majelis Permusyawaratan Rakyat (folkets rådgivende forsamling). Denne forsamlingen er igjen inndelt i to kamre, Dewan Perwakilan Rakyat (DPD) og Dewan Perwakilan Daerah (DPR).
DPR består av 462 valgte representanter, i tillegg til 38 representanter utpekt av politiet og militæret. Fra og med 2009 skal ordningen med representanter utpekt av politi og militær, avvikles.
Provinser
Indonesia har 34 provinser:
Aceh
Bali
Bangka-Belitung
Banten
Bengkulu
Gorontalo
Jakarta Raya
Jambi
Jawa Barat
Jawa Tengah
Jawa Timur Kalimantan Barat
Kalimantan Selatan
Kalimantan Tengah
Kalimantan Timur
Kalimantan Utara
Lampung
Maluku
Maluku Utara
Nusa Tenggara Barat
Nusa Tenggara Timur
Papua
Papua Barat Riau
Kepulauan Riau
Sulawesi Barat
Sulawesi Selatan
Sulawesi Tengah
Sulawesi Tenggara
Sulawesi Utara
Sumatera Barat
Sumatera Selatan
Sumatera Utara
Yogyakarta
Økonomi
Indonesia utgjør den største økonomien i Sørøst-Asia, og er del av G20.What is the G20 I 2009 ble landet rangert som nummer 111 på Human Development Index.
Ifølge Verdensbanken lever nesten halvparten av Indonesias befolkning på under to dollar dagen.Making the New Indonesia Work for the Poor. World Bank. 2006 I desember 2008 var Indonesias utenlandsgjeld på 78 milliarder dollar.Directorate General of Debt Management Office, Ministry of Finance of the Republic of Indonesia – Central Government Debt Quarter I 2009, fra fra nettstedet slettgjelda.no Den indonesiske organisasjonen INFID mener at mesteparten av Indonesias gjeld er illegitim gjeld, spesielt etter Suhartos regime.International NGO Forum on Indonesian Development - INFID Time Magazine anslo i mai 1999 at Suharto-familien samlet hadde aktiva på over 70 milliarder USD.NOU 2009:19 Skatteparadis og Utvikling
I 2008 var Indonesias utestående bilaterale gjeld til Norge 125 millioner dollar.Departemen Keuangan Republik Indonesia 2008 – Complete Debt Registration fra ”Is Indonesia’s Debt to Norway Illegitimate?” på slettgjelda.no Denne gjelden stammer i stor grad fra utviklings- og miljøprosjekter fra 1990-årene. Syv prosjekter ble støttet med en total kostnadsramme på 198 millioner dollar. Indonesia skylder fremdeles Norge 99,4 millioner dollar for disse prosjektene.Departemen Keuangan Republik Indonesia 2008 – Complete Debt Registration fra ”Is Indonesia’s Debt to Norway Illegitimate?” på slettgjelda.no Den norske organisasjonen SLUG lanserte i 2010 en rapport om Indonesias gjeld til Norge, som konkluderte med at Indonesias gjeld til Norge er illegitim, og at den bør slettes.Is Indonesia’s Debt to Norway Illegitimate? fra slettgjelda.no
Indonesia er rik på naturressurser, og eksporterer naturgass, tinn, kobber og gull. På tross av store forekomster av råolje må landet likevel importere olje.
Det indonesiske landbruket produserer i hovedsak gummi, ris, bananer, kaffe og kokosnøtter.
Landets viktigste handelspartnere er Japan, USA, Singapore, Australia, Malaysia og Kina.
Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde BNP (Verdensbanken) 364,5 mrd USD 2006, Verdensbanken BNP (vekst) 6,3 % Q3 2007, The Economist nov 2007 Industriproduksjon 4,3 % Q3 2007, The Economist nov 2007 Konsumpriser 6,9 % Q3 2007, The Economist nov 2007 Renter 3 mnd 8,09 % Q3 2007, The Economist nov 2007 Børsindeks 1. jan-7. mai 2008 -13,2 % The Economist mai 2008 Arbeidsløshet 9,8 % Q3 2007, The Economist nov 2007 Handelsbalanse 12 mnd 41,7 mrd USD Aug 2007, The Economist nov 2007 Betalingsbalanse 21 mnd 11,0 mrd USD 2,4 % Q2 2007, The Economist nov 2007 Budsjettbalanse -1,7 % 2007, The Economist nov 2007 BNP per innbygger 1 263 USD 2005, UNDP Database
Eksport og import
Viktige importvarer er maskiner, transportutstyr, kjemikalier, mineralolje og råmaterialer. Viktige eksportvarer er naturgass, olje, naturgummi og tekstiler. De viktigste handelspartnerne er USA, Australia, Sør-Korea, Singapore, Tyskland og Japan.
Samfunn
Rettssystem
Indonesias rettssystem er basert på sivilretts system, blandet med lokal sedvanerett og nederlandsk lov (Burgerlijk Wetboek).
De største byene i Indonesia er Jakarta (hovedstad, ca. 15 millioner innbyggere), Surabaya (2,7 millioner), Bandung (2,4 millioner) og Medan (1,9 millioner).
Den 26. august 2019 kunngjorde president Jokowi (Joko Widodo) at Jakarta på sikt skal miste statusen som Indonesias hovedstad, og at det planlegges å opprette en ny hovedstad som ligger delvis i North Penajam Paser Regency og delvis i Kutai Kartanegara Regency, som begge er del av Kalimantan Timur (Øst-Kalimantan) på øya Borneo. For å settes i kraft må beslutningen om å endre hovedstad godkjennes av parlamentet.
De fleste byene ligger på Java, som er ett av verdens tettest befolkede områder. Der bor 60 % av landets befolkning — vesentlig pga. gode jordbruksområder, selv om øya bare utgjør 7 % av landet. Mange millionbyer til tross bor fortsatt storparten av befolkningen på landsbygda.
Oppføring på UNESCOs lister
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Tempelanlegget Borobudur
Komodo nasjonalpark
Tempelanlegget Prambanan
Ujung Kulon nasjonalpark
Sangiran utgravingssted
Lorentz nasjonalpark
Sumatras tropiske regnskog
Bali-provinsens kulturlandskap, Tri Hita Karana-filosofien
Ombilin, kullgruvearv i Sawahlunto
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Dukketeateret Wayang (musikalsk figurteater)
2005 – Kris-dolk (asymmetrisk våpen med åndelig betydning)
2009 – Batikk
2010 – Angklung – idiofon laget av bambus, utbredt i Sørøst-Asia
2011 – Saman, en tradisjonell dans
2015 – Tre sjangere av tradisjonell dans
2019 – Pencak Silat, kampsport med mental-åndelige og kunstneriske aspekter
2020 – Pantun (sammen med Malaysia)
2021 – Gamelan tradisjonelle perkusjonsorkesteret
Fotnoter
Referanser
Eksterne lenker
Antara – nasjonalt nyhetsbyrå (engelsk)
Kategori:Øystater
Kategori:Øygrupper i Asia
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Republikker
Kategori:Stater og territorier etablert i 1949
Jan Kristian Fjærestad (født 1963) er en tidligere fotballspiller som spilte spiss for . Han er i 2025 styremedlem i .
Som 20-åring ble Fjærestad hentet til Moss Fotballklubb fra Hafslund Idrettsforening foran 1984-sesongen. Han var litt ut og inn av startoppstillingen de første to sesongene i Moss, men etablerte seg under Nils Arne Eggen da laget var en snarvisitt innom 2. divisjon i 1986.
Tord Grip, som overtok som trener for sommeren 1987, valgte ut Fjærestad til landslagstroppen etter en god start på 1987-sesongen. Som eneste debutant i startoppstillingen fikk Fjærestad sin landslagsdebut 12. august 1987 i en målløs hjemmekamp mot . Fjærestad spilte ytterligere fire landskamper i 1987. Mot scoret han 28. oktober 1987 sitt eneste mål i landslagsdrakten.
Med 18 scorede mål, av lagets totalt 44, ble han 1987-sesongens toppscorer i 1. divisjon, og bidro sterkt til at Moss endte sesongen som seriemestre. Han erklærte selv at han ikke var spesielt god til å skyte, men var effektiv foran mål. Fjærestad avslo prøvespill med , og ble året etter kaptein for Moss. I 1988 spilte han to landskamper. I 1989 var han mye skadet på vårparten, og mistet en stund plassen på klubblaget til Jørn Karlsrud. Sin siste sesong for Moss spilte han i 1990. Tilsammen fikk han 116 kamper og scoret 44 mål for klubben.
Landskamper
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Norske fotballspillere
Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer
Kategori:Toppscorere i Eliteserien i fotball for menn
Kategori:Fotballspillere for Moss FK
Kategori:Personer fra Sarpsborg kommune
Isaac Newton (født , død ) Ett år forskjell på juliansk- og gregoriansk kalender har følgende årsak: England beholdt det gamle middelalderske system hvor nyttår var ved vårjevndøgn den 25. mars 1726. Dagen etter blir altså 26. mars 1727. Newton døde den 20. mars 1726 etter den gamle kalender pluss 11 døgn som gir 31. mars 1727. var en engelsk matematiker, fysiker, astronom, alkymist, kjemiker, oppfinner og naturfilosof. Han blir betraktet som en av tidenes største vitenskapsmenn og matematikere.
Hans hovedverk, Philosophiae Naturalis Principia Mathematica (ofte bare kalt Principia), ble publisert i 1687. Gjennom dette verket la Newton grunnlaget for den klassiske mekanikken. Han gikk ut fra Keplers lover for planetenes bevegelser, og han var den første til å vise at bevegelsen til objekter på jorden og objekter i himmelrommet følger de samme lovene. Newton gjorde også store oppdagelser i matematikken, og sammen med Leibniz regnes han som grunnleggeren av matematisk analyse (ofte kalt kalkulus). I hovedverket hadde Newton også teorien om at jorden var noe flatklemt rundt ved polene, siden jorden roterer rundt sin egen akse. Da mente han at rotasjonskraften ville trekke ekvatorområdene noe ut fra sentrum, og denne kraften ville avta mot polene. Dette ble senere bevist helt nøyaktig av Struves meridianbue.
Biografi
Tidlige år
Isaac Newton ble født i Woolsthorpe i England. Han var sønn av en bonde, og familien eide både jord og dyr. Newton ble visstnok født før termin, og det var ikke mange som trodde han ville leve opp. Faren, som også het Isaac Newton, døde tre måneder før sønnen kom til verden. Ellers er det ikke så mye vi vet om ham.
Moren, Hanna Ayscough, giftet seg på nytt da Isaac var tre år gammel. Hun forlot hjembyen for å bo hos sin nye mann, mens Isaac flyttet inn hos bestemoren, Margery Ayscough. Han begynte først på landsbyskolen der han bodde, men ble senere sendt til skole i nabobyen Grantham. Mens han gikk på skole der, bodde han hos byens apoteker, William Clarke. Han ble etter hvert forlovet med Clarkes datter Anne, før han reiste til universitetet i Cambridge som 20-åring.Bell, E.T. [1937] (1986). Men of Mathematics, Touchstone edition, New York: Simon & Schuster, s. 91-92. Ifølge andre kilder het jenta Katherine og ikke Anne, og det er mye som tyder på at de to aldri ble forlovet.
Fra han var 12 til han var 17 år, gikk Isaac på The King's School i Grantham. Da ble han tatt ut av skolen for en periode, fordi moren ønsket at han skulle bli bonde. Dette gikk svært dårlig, og ved en anledning skal han visstnok ha satt fyr på låven under et eksperiment. Til slutt ser det ut til at skolens rektor fikk overtalt Newtons mor til å la sønnen fortsette skolegangen, og da han var 18 år, fullførte han skolen med strålende resultat.
Studentlivet
Som 18-åring begynte han å studere på Trinity College ved Universitetet i Cambridge. På den tiden var Trinity preget av teoriene til Aristoteles, men Newton foretrakk mer moderne filosofer som Descartes. Han leste også arbeidene til astronomene Galilei, Kopernikus og Kepler. Newton blandet seg fort med de mer etablerte studentene, og han leste det han selv ville når han hadde mulighet for det. Matematikken tok over for de mer «matnyttige» jusstudiene, og en av professorene, Isaac Barrow (1630–1677), så etter hvert hvilket geni han hadde fått som elev.
I 1665 oppdaget Newton det generelle binomialteoremet, og han begynte å utvikle en matematikk som senere skulle bli kjent som matematisk analyse. Like etter at Newton hadde tatt sine eksamener samme år, ble universitetet stengt på grunn av en byllepestepidemi. De neste 18 månedene arbeidet Newton videre hjemmefra, og på denne tiden arbeidet han med både matematisk analyse, optikk og gravitasjonsloven. Det var i denne perioden Newton gjorde noen av sine aller viktigste oppdagelser. Han fant blant annet ut at hvitt lys inneholder alle verdens farger, og han utviklet en nytt type teleskop. Kraftenheten «newton» er oppkalt til ære for hans arbeid.
Gud som mekaniker
Newton, som var antitrianist, Encyclopædia Britannica Online, s.v. «Isaac Newton», hentet 23. mars 2013 ville rense kristendommen for mystikk, som han jevnførte med uvitenhet og overtro, og forvandle den til et logisk, mekanisk system. I hans verdensbilde var naturen passiv, med Gud som eneste kilde til aktivitet, selve den guddommelige «Mechanick» – mekaniker. Newton mente han førte bevis for Guds eksistens ved å påpeke at himmellegemenes tyngdekraft skulle ha trukket dem sammen til én kjempemessig masse, men at «et tenkende vesen» i stedet plasserte dem spredt i universet for å hindre dette. Professor i arabisk ved Oxford, Edward Pococke, fortalte Newton at det latinske deus (= gud) var avledet av det arabiske du (= herre), noe Newton tolket dithen at Guds fremste attributt ikke var fullkommenhet, slik Descartes hevdet, men herredømme. Newton mente at Gud blir synlig for oss gjennom vår iakttagelse av verden. Et forklaringsproblem dukket opp fordi han anså universet som uendelig og uforanderlig, for hvor var da Gud i systemet? Newton tenkte seg at Gud ikke skapte verden gjennom en viljesakt, men at verden eksisterer som en nødvendig følge av at Gud er overalt – han utgjør det rom og den tid vi eksisterer i.Karen Armstrong: Historien om Gud (s. 364-67), forlaget Gyldendal, Oslo 1995, ISBN 82-05-30365-7
I sin studietid skrev Newton en liste over synder han mente å ha begått, slik som å ha bakt paier på sabbaten. Siden tenkte han seg at hans vitenskapelige oppdagelser egentlig var gjenoppdaget «urgammel visdom» fra førkristne sivilisasjoner, som etter hans syn hadde kjent universets lover og overlevert dem i kodet form i myter og helligdommer. Newton oppfattet katolisisme, anglikansk tro og kalvinisme som kjetterske trosretninger. Treenigheten som er et kjernepunkt i tradisjonell kristendom, var ikke noe han fant spor av i oldkirken. Han var enig med arianismen i at Kristus ikke var guddommelig. For Newton var hans religiøse overbevisning en personlig sak som han ikke gikk ut med offentlig, og hans synspunkter var da også særdeles kontroversielle, bare tiår etter at kjettere var blitt brent på bål i England. Etter hans død gjemte slektningene hans det han hadde skrevet om religion og alkymi[https://www.newtonproject.ox.ac.uk/search/results?name=1&sort=id Newtons tekster om religion og alkymi, Newton project] av frykt for at det kunne skade hans ettermæle. Mange av disse dokumentene ble først tilgjengelige for forskere etter at de ble overført til mikrofilm i 1991.Jacob Silverman: «How Newton worked»
I Newtons øyne var avgudsdyrkelse en synd, og han mente at den sanne gudsdyrkelsen – av den ene sanne gud – først var korrumpert til avgudsdyrkelse etter Noahs død, da de gamle sivilisasjoner tok til å dyrke de samme tolv guder under ulike navn. Mens Gud jevnlig forsøkte å kalle menneskene tilbake til den sanne monoteistiske religion ved å sende dem profeter som Moses og Jesus, gjenopptok flertallet like sikkert avgudsdyrkelsen. Selv kristendommen praktiserte avgudsdyrkelse ved å tilbe Kristus som Gud i Treenigheten.Isaac Newton: Science and Religion in the Unity of His Thought (s. 30), universitetet i Edinburgh
Denne teorien arbeidet Newton med fra 1680-årene, stort sett i hemmelighet. Hans Theologiae gentilis origines philosophicae (= Den kristne teologiens filosofiske opphav), heretter omtalt som Origines, var en religionshistorie der Newton argumenterte for at Noah og hans sønner etter syndfloden ble betrodd oppgaven med å gjenopplive den sanne tro som Adam og Eva var blitt opplært i. Men også Noahs religion forfalt og måtte reformeres av Moses. Newton skriver oppgitt: «Verden vil bedras», for heller ikke etter Moses' reform gikk det bedre. Falske guder ble innført igjen. Så ble da Kristus født som et nytt forsøk på å gjenopplive den sanne tro. I et planlagt 11. kapitel av Origines ville Newton vise hvordan Noahs tro var før innføringen av falske guder. Egentlig sa Newton at Treenigheten var en tilsvarende innføring av falske guder.[John Henry: «Enlarging the bounds of moral philosophy», Royal Society journal of the history of science
Matematikk
På omtrent samme tid, og helt uavhengig av hverandre, utviklet både Newton og Leibniz matematisk analyse. Det er mye som tyder på at Newton utviklet sine metoder noen år før Leibniz, men han publiserte nesten ingenting før i 1693. Den endelige avhandlingen om emnet kom ikke før i 1704. Leibniz, på sin side, utga en fullstendig publikasjon av sine arbeider allerede i 1684. Newton og Leibniz hadde utviklet hver sin særegne notasjon, og det var etter hvert Leibniz’ notasjon som ble tatt i bruk i Europa. I 1699 begynte noen medlemmer av Royal Society å anklage Leibniz for plagiat, og denne striden brøt for alvor ut i 1711. Dette ble starten på en bitter krangel med Leibniz som ikke tok slutt før Leibniz døde fem år senere. Denne krangelen skapte også et skille mellom matematikerne på De britiske øyer og matematikerne på kontinentet.
I 1669 ble Newton professor i matematikk ved Universitetet i Cambridge, i den stillingen som var blitt opprettet av Henry Lucas i 1663 (kalt the Lucasian Chair). Enhver lærer ved universitetene i Cambridge og Oxford på den tiden måtte være ordinerte prester, men i den stillingen Newton fikk, var det ikke noe krav at en var aktiv i kirken. Newton argumenterte for at dette burde frita ham for ordinasjonskravet, og dette fikk han den nødvendige tilslutningen til fra kong Karl II.
Matematisk utregning av tyngdekraften
Newton brukte en ligning til å regne ut hvordan tyngdekraften fungerer. Månen faller mot jorden med ca. en millimeter i sekundet, beregnet ut fra lengden på dens bane og tiden den bruker på en runde. (Hvis den ikke falt, ville den fortsatt i en rett linje ut i verdensrommet.)
Jordens diameter er ca. 12 800 km, så vi befinner oss ca. 6400 km over jordens sentrum, mens månen sirkler ca. 384 000 km over jordens sentrum, og er altså ca. 60 ganger lenger unna enn oss.
På jordens overflate vil en gjenstand falle snaut 5 meter på et sekund. Månen faller bare en millimeter. Deler man de to tallene med hverandre, finner man at gravitasjonen på jordens overflate er 3600 ganger sterkere enn på månen. Med andre ord er månen 60 ganger lenger bort fra Jordens sentrum enn vi er, men tyngdekraften er svekket, ikke 60 ganger, men 60 · 60 (3600) ganger; det vil si at tyngdekraften opptrer i overensstemmelse med kvadratet av avstanden mellom de involverte objektene.David Bodanis: E = mc2, forlaget Gyldendal, Oslo 2001, ISBN 82-525-4948-9
Newtons arbeider
Newton leverte viktige arbeider på flere områder, men følgende tre publikasjoner regnes ofte som hovedverkene hans:
1687: Principia
1672: Philosophical Transactions
1704: Opticks
Newtons bevegelseslover
De newtonske bevegelseslover ble godtatt som ubestridelige lover i mekanikken inntil slutten av 1800-tallet. Etter at Albert Einstein (1879–1955) la frem sin relativitetsteori, blir Newtons lover regnet som spesialtilfeller av mer generelle lover. Newtons lover gjelder bare for legemer som beveger seg med liten fart sammenliknet med lysfarten.
Newtons første lov: Når resultatet av alle kreftene som virker på en gjenstand er lik null, er gjenstanden i ro eller i bevegelse med konstant fart langs en rett linje.
Hvis , så er konstant. Motsatt gjelder det også at hvis er konstant, så er .
Newtons andre lov: Når en kraft virker på et legeme vil legemet akselerere etter formelen , hvor er resultantkraften, m er legemets masse og er akselerasjonen.
Newtons tredje lov: Når det virker en kraft på et legeme, virker det en like stor og motsatt rettet kraft fra legemet.
Viktige begivenheter i Newtons liv
1642 – Newton blir født i landsbyen Woolsthorpe i Lincolnshire. Moren har da vært enke i tre måneder.
1644 – Newtons mor gifter seg igjen og flytter til en nærliggende landsby. Isaac overlates i bestemorens varetekt.
1653 – Moren vender hjem etter at hennes andre mann har avgått ved døden.
1659 – Moren tar sønnen ut av skolen og gir ham ansvaret for gården.
1661 – Newton blir tatt opp på Trinity College som «sizar».
1665 – Newton får bachelorgrad fra Cambridge og flykter hjem til Woolsthorpe for å unngå pesten.
1665–1666 – Newtons annus mirabilis, hvor han blant annet får inspirasjon til sin lov om tyngdeloven.
1667 – Newton vender tilbake til Cambridge og blir valgt inn i bestyrelsen for Trinity College.
1669 – Newton blir lucasiansk professor i matematikk ved Cambridge.
1672 – Newton blir medlem av Royal Society.
1678 – Newton får sitt første nervesammenbrudd etter en kontrovers med Hooke.
1687 – Newton utgir Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica.
1693 – Newton får sitt andre nervesammenbrudd etter bruddet med Fatio.
1696 – Newton flytter til London og utnevnes til bestyrer av Royal Mint.
1699 – Newton utnevnes til direktør for Royal Mint.
1703 – Newton blir president for Royal Society etter Hookes død.
1704 – Newton utgir Optics.
1705 – Newton blir adlet.
1720 – Newton taper store penger på en aksjespekulasjon (sydhavsboblen).
1727 – Newton dør i en alder av 84 år.
Referanser
Litteratur
Bell, E.T. (1937). Men of Mathematics. New York: Simon and Schuster. ISBN 0-671-46400-0.
Christianson, Gale (1984). In the Presence of the Creator: Isaac Newton & his times. New York: Free Press. ISBN 0-02-905190-8.
White, Michael (2002) Isaac Newton: den siste trollmannen. Oslo: Damm. ISBN 978-82-496-0416-6
Eksterne lenker
Newton-biografi
Den unge Isaac Newton – Biografi på forskning.no
Kategori:Britiske fysikere
Kategori:Britiske matematikere
Kategori:Opplysningstidens filosofer
Kategori:Polyhistorer
Kategori:Geometere
Kategori:Presidenter i Royal Society
Kategori:Personer fra distriktet South Kesteven
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Jørn Andersen (født 1963) er en norskfødt tysk tidligere fotballspiller. Hans posisjon på banen var spiss. Han har også vært trener for en rekke klubber. Hans siste trenerjobb var for den sørkoreanske klubben Incheon United FC, en klubb. Fra 2016 til 2018 var han trener for herrelandslaget til Nord-Korea som vakte en viss oppmerksomhet.Han er nå trener i den kinesiske toppdivisjonen for laget Yunnan Yukun.
Spillerkarriere
Andersen debuterte i eliteserien i 1982 som -spiller. Han ble cupmester i 1984, men Fredrikstad rykket også ned samme sesong.
Før 1985-sesongen gikk Andersen til , hvor han ble seriens toppscorer med 23 mål. Ved sesongslutt ble han proff i den tyske klubben Nürnberg. Etter tre sesonger i Nürnberg, ble han solgt til Eintracht Frankfurt, hvor han i 1990 som første utlending ble toppscorer i Bundesliga med 18 scoringer. Han spilte senere for Fortuna Düsseldorf, Hamburger SV, og de sveitsiske klubbene FC Zürich og FC Lugano, uten å nå de samme høydene som i Frankfurt. I alt spilte Jørn Andersen 243 kamper i Bundesliga, scoret 67 mål.
Andersen spilte 27 kamper for det norske , og noterte seg for fem landslagsmål.
Trenerkarriere
Hans første trenerjobb var i sveitsiske FC Locarno. Han ble senere hovedtrener for den tyske 2. Bundesliga-klubben Rot-Weiß Oberhausen. Etter en god førstesesong, ble han sparket i oktober 2004 på grunn av svake resultater. Andersen ble i 2005 assistenttrener i Bundesliga-klubben Borussia Mönchengladbach da Horst Köppel var trener. De fikk begge sparken i mai 2006 etter at klubben bare ble nummer 10 i sesongen 2005/2006. Fra november 2007 tok han over trenerjobben i Kickers Offenbach i tysk 2. divisjon. Andersen klarte ikke å hindre at Offenbach rykket ned til 3. divisjon. To dager etter at nedrykket var et faktum fikk likevel Andersen tilbud om en ny jobb som trener for klubben 1. FSV Mainz 05. Han tok tilbudet og signerte en to-årskontrakt. Mainz har ambisjoner om å rykke opp til det øverste nivået i tysk fotball. Disse ambisjonene ble realitet 24. mai 2009, da kunne Mainz slippe jubelen løs og ferie opprykk til Bundesligaen. I desember 2010 overtok han treneransvaret for den greske klubben Larissa, som på det tidspunktet lå sist i den greske toppdivisjonen (superligaen). I 2012 var han tilknyttet Karlsruhe i 2. Bundesliga. I 2015 ledet han Austria Salzburg opp i østerriksk 2. divisjon.
Andersen ble i mai 2016 ansatt som landslagstrener for Nord-Korea for ett år. Kontrakten ble senere forlenget til 31. mars 2018.Dagbladet/Sporten 17. desember 2016 Deretter valgte han å ikke forlenge kontrakten.
Andersen ble tysk statsborger i 1993.
Referanser
Eksterne lenker
Matthias Arnhold: Jørn Andersen – Matches and Goals in Bundesliga, RSSSF, 2/5/2011
Kategori:Norske fotballspillere
Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer
Kategori:Norske fotballtrenere
Kategori:Fotballspillere for Fredrikstad FK
Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball
Kategori:Fotballspillere for 1. FC Nürnberg
Kategori:Fotballspillere for Eintracht Frankfurt
Kategori:Fotballspillere for Düsseldorfer TSV Fortuna 1895
Kategori:Fotballspillere for Hamburger SV
Kategori:Fotballspillere for SG Dynamo Dresden
Kategori:Fotballspillere for FC Zürich
Kategori:Fotballspillere for FC Lugano
Kategori:Fotballspillere for FC Locarno
Kategori:Fotballtrenere for Skoda Xanthi AO
Kategori:Fotballtrenere for Kickers Offenbach
Kategori:Fotballtrenere for 1. FSV Mainz 05
Kategori:Fotballtrenere for AE Larisa
Kategori:Fotballtrenere for Karlsruher SC
Kategori:Fotballtrenere for SV Austria Salzburg
Kategori:Fotballtrenere for Incheon United FC
Kategori:Norske fotballspillere i Tyskland
Kategori:Norske fotballspillere i Sveits
Kategori:Trenere for Nord-Koreas herrelandslag i fotball
Kategori:Toppscorere i Eliteserien i fotball for menn
Kategori:Norgesmestere i fotball
Kategori:Tyske fotballtrenere
Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune
Jean Baptiste Joseph Fourier (født 21. mars 1768 i Auxerre i Burgund, død 16. mai 1830 i Paris) var en fransk matematiker og fysiker.
Han ble tidlig foreldreløs, men på grunn av sin begavelse ble han opptatt som elev ved en militærskole. Fourier var revolusjonær og ble flere ganger arrestert under den franske revolusjonen. Også senere fikk han problemer på grunn av sin fortid. Han fulgte Napoleon som vitenskapelig rådgiver under felttoget i Egypt, og ble utnevnt til flere høye stillinger under Napoleon. I ettertid er Fourier best husket for å ha utviklet det franske vitenskapsakademiet.
Fourier ga et viktig bidrag i fysikken med sin matematiske beskrivelse av varmeledning. Denne kom han frem til i 1812 i en konkurranse arrangert av det franske vitenskapsakademiet. Denne nye innsikten skrev han sammen i verket Thêorie analytique de la chaleur som kom ut i 1822.
Dette verket inneholder også grunnleggende bidrag til funksjonsteorien med mange viktige bruksområder. Fourier viser her at alle periodiske funksjoner kan framstilles som en sum av sinus- og cosinusfunksjoner. Dette kalles i dag for Fourieranalyse og spiller en stor rolle i alle grener av fysikk og matematikk. Fourier utviklet også ligningsteorien og sannsynlighetsteori.
Fourier beskrev som den første drivhuseffekten i 1824; senere tallfestet den svenske fysikeren og kjemikeren Svante Arrhenius (1859–1927) hva drivhuseffekten består av.Rodhe, H., Charlson, R., & Crawford, E. (1997). Svante Arrhenius and the greenhouse effect. Ambio, 26, 2-5. Fourier brukte metaforen «glassbolle» der solstrålene slipper inn mens den infrarøde strålingen fra bakken stenges inne. Grunnlaget for Arrhenius arbeid var imidlertid den amerikanske astronomen og fysikeren Samuel Langleys (1834–1906) forskning på varmestråling.Ramanathan, V., & Vogelmann, A. M. (1997). Greenhouse effect, atmospheric solar absorption and the Earth's radiation budget: From the Arrhenius-Langley era to the 1990s. Ambio, 26, 38-46.
Se også
Fouriertransformasjon
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Franske matematikere
Kategori:Franske fysikere
Kategori:Medlemmer av Académie française
Kategori:Personer fra Auxerre
Kategori:Fødsler i 1768
Kategori:Dødsfall i 1830
Kategori:Matematisk analytikere
Islam er en monoteistisk religion, og den yngste blant de store verdensreligionene. Den som bekjenner seg til islam kalles en muslim.
Islam baserer seg på troen på Allah, slik han har åpenbart seg gjennom teksten i Koranen, og på profeten Muhammeds (født ca. 570 evt.) eksempel (hadith) og lære (sunnah), som han forkynte på Den arabiske halvøya fra omkring 610. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som islams grunnlegger, men som han som gjenreiste og fullbrakte den opprinnelige monoteistiske religionen, slik denne ble formidlet til menneskene gjennom en lang rekke profeter, deriblant Adam, Abraham og Jesus.
I likhet med blant annet jødedommen og kristendommen regnes islam som en av de abrahamittiske religionene, og i likhet med kristendommen er islam en misjonerende religion. Muslimer tror Gud Allah (arabisk: ) på arabisk, gjennom engelen Gabriel åpenbarte den hellige Koranen for Muhammed og at Muhammed er Allahs siste profet. Koranen og (for de fleste muslimer) profetens eksempel (Sunnah), danner grunnlaget for islam.
I dag er islam den nest største religionen i verden etter kristendommen med mellom 1,3 og 1,7 milliarder tilhengere, og i Norge med ca. 2 % av befolkningen (se islam i Norge). Ifølge en rapport fra The Pew Forum on Religion and Public Life var det 1,57 milliarder muslimer i verden i 2009. Noe som utgjør en fjerdedel av verdens befolkning.
Etymologi
Roten til ordet «islam» er den arabiske trikonsonantiske roten S-L-M (س-ل-م; Sīn-Lām-Mīm), et arabisk morfem hvis basale betydning er «trygghet»/«fred». En avledning av denne roten er verbet «aslama», som betyr «å akseptere»/«å overgi seg»/«å underkaste seg». Islam er et «verbalsubstantiv» avledet av verbet «aslama» og betyr bokstavelig «aksept»/«overgivelse»/«underkastelse». I denne sammenheng aksept av, overgivelse til og underkastelse under Allah.
Roten til ordet «muslim» ligger i samme trikonsonantiske rot som islam, س-ل-م, og er «verbalsubstantivet» av verbet salima, som har en mer spesifikk betydning av «å underkaste seg» enn verbet «aslama». Muslim betyr bokstavelig «en som hengir seg», igjen med innforstått henvisning til Allah.
Andre arabiske ord avledet fra س-ل-م:
Salām, betyr «fred», som også er en del av en vanlig hilseform, As-Salāmu alaykum (Fred være med deg).
As-Salām («Freden») er et av Allahs 99 navn beskrevet i Koranen.
Salāmah, som betyr trygghet, som ved avskjeder brukes til å si «farvel», med «ma' as-salāmah» ([gå] i trygghet).
Troslære
miniatyr|venstre|Pilegrim ved Kaba i Mekka.
Ifølge islamsk lære sendte Allah sitt siste budskap til menneskeheten gjennom profeten Muhammed, og Muhammed er derfor den siste av Allahs profeter. Som muslim mener man at Allah åpenbarte sitt budskap gjennom den hellige Koranen, og at Koranen er Allahs ord som han dikterte til profeten Muhammed gjennom engelen Gabriel. Koranen regnes i islam som en fullkommen og feilfri, siste åpenbaring til menneskeheten som vil være gyldig til Dommedag.
Muslimer mener at islams budskap er det samme budskapet som alle Allahs tidligere profeter forkynte, fra Adam, via Moses og Abraham til Jesus, og dermed at både jødedommen og kristendommen er basert på Allahs ord, men at det opprinnelige budskapet over tid enten ble bevisst fordreid, misforstått eller tapt. Muslimer tror også, i motsetning til jøder og kristne, at alle folkeslag har blitt sendt profeter fra Allah.
Innholdet i troslæren utviklet seg gjennom Muhammeds levetid. I den første tiden i Mekka lå vekten i profetens budskap på nødvendigheten av omvendelse til den ene Allah og personlig ansvar for egne handlinger. Omvendelse var nødvendig fordi dommedag var nær og alle ville da bli dømt av Allah selv, enten til frelse i paradis eller evig fortapelse i helvete. Senere, da profeten bygget et statssamfunn i Medina, tilkom elementer som omfatter samfunnsorganisering og politikk. På denne måten omfatter islam både forpliktelser overfor Allah og mennesker. Det har derfor blitt vanlig å si at islam omfatter både religion og politikk.
Det islamske gudsbegrepet
miniatyr|130px|Allah skrevet på arabisk med arabisk kalligrafi.
Et av de viktigste dogmene i islam er troen på Allahs enhet, en absolutt, ikke-relativistisk og ikke-pluralistisk monoteisme som muslimer setter i skarp kontrast til alle former for polyteisme og treenighetslæren som de fleste kristne tror på. Denne absolutte monoteismen er innfelt i den første av islams fem søyler, trosbekjennelsen Shahadah.
Det arabiske ordet for den ene allmektige gud er Allah (الله). Allah er bestemt form for ordet «illah» (al-illah), som betyr gud, og «Allah» blir dermed «guden» eller gud direkte oversatt til norsk. Forskjellen mellom de to er at på arabisk brukes «illah» om en hvilken som helst guddom, og den ubestemte formen antyder at det finnes flere av dem, mens i formen «Allah» ligger meningen «den ene, eneste gud».
Allah er således ikke noe spesifikt egennavn på muslimenes gud, men det samme ordet for gud som også brukes av kristne arabere, og som derfor også brukes om kristendommens gud i de arabiske oversettelsene av Bibelen og Det nye testamentet.
Dogmet om Allahs allmakt innebærer også en forestilling om Allah som alle tings årsak. Denne posisjonen innebærer en klassisk problemstilling: determinisme. Dersom Allah er alle tings årsak, hvordan kan individer da være ansvarlige for egne handlinger? Problemstillingen har ført til omfattende teologiske utlegninger og diskusjoner, hvor enkelte har forsøkt å myke opp «allmakten» til fordel for menneskets frie vilje. Likevel er det det absolutte allmaktsdogmet med tilhørende determinisme som er det dominerende blant de fleste teologer.Majid Fakhry, A Short Introduction to Islamic Philosophy, Theology and Mysticism, Oxford: Oneworld, 1997, s. 16f.
Forskjellige islamske retninger har forskjellig syn på avbildning av levende vesener (se billedforbud), men alle forbyr billedlig fremstilling av Allah. På tross av vers i Koranen som forteller at Allah sitter, Allah ser, lytter osv., er den islamske gudsforestillingen abstrakt. Derfor mener muslimer at avbildninger av Allah er en form for avgudsdyrkelse (se idolatri) ved at bildet eller figuren blir det sentrale i tilbedelsen. Fordi Allah er abstrakt er også enhver form for avbildning meningsløs, og utelukkende en måte for menneske å skape en gud i sitt eget bilde.
miniatyr|venstre|140px|Første Sura i Koranen.
Koranen og andre hellige tekster
Koranen er det sentrale religiøse skriftet i islam, og regnes som Allahs bokstavelige, uforandrete ord. Ordet «Koran» betyr «resitasjon», og selv om Koranen kalles en bok, refererer generelt muslimer til ordene og budskapet i et abstrakt, og ikke et fysisk eksemplar av boken når de snakker om Koranen. De fleste moderne sekulære akademikere er enige i at dagens Koran i hovedsak er lik den Koran-utgaven som ble samlet et drøyt tiår etter Muhammeds død (632).
Teksten i Koranen er ikke organisert kronologisk, i den rekkefølgen Muhammed skal ha mottatt åpenbaringen, men etter lengden på suraene (kapitlene). De lengste er plassert først og de korteste sist. Grovt sett innebærer dette en slags omvendt kronologi. Både klassiske islamske og moderne tekststudier har imidlertid etablert en kronologi som oppgis i en del Koran-utgaver.
Muslimer behandler fysiske eksemplarer av Koranen med stor respekt, og utfører den rituelle rensingen «wudu» som før bønn, før de rører den. De fleste muslimer kan deler av Koranen utenat, og en muslim må kunne det for å utføre bønnen (salah) riktig. Muslimer mener at bare den originale Koranen på arabisk er Allahs perfekte åpenbaring, fordi oversettelser alltid er ufullkomne på grunn av oversettelsesfeil, forskjeller i hva slags ord som eksisterer på forskjellige språk, og forskjeller i nyanser av betydningen av ord på forskjellige språk. Oversettelser mangler også den rytmen og poesien som eksisterer i originalen. Oversettelser blir derfor ofte ikke kalt «Koranen», men «Tolkning av meningen i Koranen» eller lignende.
Profeten Muhammed
Muhammed var en arabisk religiøs og politisk leder som spredte islams budskap på begynnelsen av 600-tallet. Muslimer ser på ham som den siste og største av Allahs profeter. Muslimer mener ikke at Muhammed grunnla en ny religion, men at han gjeninnførte det opprinnelige budskapet til alle tidligere profeter, som med tiden enten hadde blitt bevisst forvridd, misforstått eller tapt. Muslimer ser på Koranen som hans profetiske mirakel.
Muslimer mener Muhammed som Allahs profet ikke kunne begå alvorlige synder, men det er uenighet om hvorvidt han kunne begå mindre synder, eller gjøre feil. Generelt mener sunnier at siden Muhammed og de andre profetene var mennesker, og ikke guddommelige vesener, kan de ha begått enkelte feilgrep og begått små synder i dagliglivet, uten at dette har innvirkning på perfeksjonen i deres virke som Allahs sendebud. Sjiaer derimot mener at Muhammed og de andre profetene var immune mot både store og små synder, og at Allah ga dem tilgang til fullkommen kunnskap som gjorde at de var immune mot å gjøre feil også. Dette ufeilbarlighetsdogmet finnes også i visse sunni-denominasjoner, men forskere mener det oppstod i sjia-retningen av islam, og sjiaer mener denne ufeilbarligheten også strekker seg til Muhammeds familie.
Hadith og Sunnah
Sunnah i islamsk teologi er Muhammeds eksempel (og for sjiamuslimer også hans etterkommere gjennom hans datter Fatima og Ali ibn Abi Talibs eksempel). Kilden til Sunnah er Hadith, og for noen denominasjoner også praksisen til de første muslimer i Medina.
Hadith er fortellinger om Muhammeds ord og handlinger, og etter Koranen er hadithsamlinger de viktigste religiøse skrifter for de fleste muslimer. I motsetning til hva de mener om Koranen mener de fleste moderne sekulære akademikere at selv om de fleste hadith utvilsomt har en kjerne av sannhet, er de ikke troverdige som autoritative historiske kilder, i og med at de fleste ble nedskrevet lenge etter profeten Muhammeds død, og det utvilsomt var utallige muligheter og grunner for forskjellige grupper til å forfalske eller forandre fortellinger.
De fleste islamske tradisjoner og religiøse forskrifter er basert like mye på Hadith og Sunnah som på Koranen, og hvilke Hadith som telles som troverdige og hvilke som telles som forfalskninger er det største grunnlaget for uenighet mellom islams forskjellige denominasjoner.
Frelse og Dommedag
Et grunnleggende dogme i islam er troen på dommedag (Qiyamah), da muslimer tror at Allah vil vekke alle mennesker som har levd fra de døde og holde dem ansvarlig for sine handlinger i livet. Alle mennesker vil da enten bli sluppet inn i paradis eller dømt til helvete. Muslimer tror ikke at helvete nødvendigvis betyr evig fortapelse og det er splittelse blant muslimer om hvorvidt noen faktisk vil bli dømt til helvete for evig tid. Helvete i islam har dermed flere likhetstrekk med Skjærsilden i katolsk teologi, og mennesker som har syndet vil først måtte gjennomgå en renselsesprosess i helvete før de får komme inn i paradis. Muslimer tror heller ikke at noen fortjener å komme til paradis, uansett hva deres handlinger på jorden må ha vært. Ifølge islam er ingen mennesker perfekte, og ingen har derfor krav på å få adgang til Allahs rike. Evig frelse avhenger utelukkende av Allahs barmhjertighet, som blir beskrevet som uendelig.
Islamske leveregler og gudstilbedelse
miniatyr|Bønnestillingene under de rituelle tidebønnene.
Tidebønner
Muslimer plikter å be fem tidebønner (Salah) hver dag. Tidebønnene utføres vendt mot Mekka, etter et systematisk rituale. Tidebønnene er:
Fajr – Mellom morgengry og soloppgang.
Dhuhr – Mellom middag og starten av Asr.
Asr – Mellom «når skyggen til en gjenstand er like lang som høyden til gjenstanden, pluss lengden ved middag» og solnedgang.
Maghrib – Mellom solnedgang og skumring.
Isha'a – Mellom skumring og morgengry.
Fredagsbønnen
På fredag utgår Dhuhr-bønnen og fredagsbønnen (Jumu'ah) bes i stedet. Menn plikter å be fredagsbønnen i moskéen og den er et viktig samlingspunkt i de fleste muslimske samfunn. Fredagsbønnen etterfølges av en preken fra imamen i moskéen.
Sharia og Fiqh
Sharia vil si å anvende islam til å regulere samfunnet. Ifølge islam skal samfunnets lover uttrykke Allahs vilje i alle forhold. Islam trekker i utgangspunktet ikke noen grenser mellom spesifikt religiøst og sekulært liv. Derfor dekker ikke sharia bare religiøse ritualer, men også mange aspekt ved dagliglivet. Derfor mener de fleste muslimske lærde at sharia må være et hvert muslimsk samfunns lov, og grunnlaget for statens lovgivning.Kari Vogt i artikkelen «Islam» i PaxLeksikon (1976–1982): «Islam forutsetter med andre ord en individuell og en kollektiv bekjennelse av tilhørighet til et samfunn basert på nøye fastlagte forskrifter. Islam, den yngste av verdensreligionene, er en lovreligion, og loven (Sharia) omfatter både de religiøse forskrifter og de sosiale og juridiske forpliktelser. Et viktig trekk ved Islam gjennom historien er den uadskillelige forbindelse mellom politikk og religion. Muhammad selv grunnla et samfunn hvor han var både religiøs og politisk leder. Dette har preget Islam frem til i dag»
Fiqh tilsvarer den religiøse lovens jus og er de islamske lærdes fortolkning av hva sharia er. Kilden til og fortolkningene av sharia er noe forskjellig hos de ulike trosretningene.
Det er fire hovedkilder til tolkningen av sharia:
Koranen
Sunna, slik denne kommer til uttrykk i Hadith
Ijma
Qiyas
Sunna betyr «tradisjon» og viser til uttalelser og handlinger profeten (eller hans nærmeste) kom med eller gjorde, men som ikke er inkludert i Koranen. Beretningene om disse uttalelsene og hendelsene kalles hadith. Det er titusenvise av hadith i en rekke forskjellige samlinger. Disse hadithsamlingene har for mange teologer blitt en like autoritativ kilde til forståelsen av sharia som Koranen.
I tillegg til disse tekstkildene er ijma og qiyas to avgjørende tolkningsprinsipper. Ijma er de lærdes konsensus om hva en riktig tolkning er. Det de lærde er enige om, er derfor en rikig tolkning. Qiyas er et prinsipp om å tolke ved hjelp av analogier. For eksempel finnes det ikke et generelt alkoholforbud i Koranen, men et forbud mot å drikke saften av gjærede druer. Ved hjelp av analogiprinsippet, hvor det vesentlige i forbudet mot å drikke vin – altså forbudet mot beruselse, generaliseres til et forbud mot alkohol. Qiyas innebærer en betydelig begrensning av den menneskelige fornuft i tolkningen og forståelsen av Allahs vilje (dvs. sharia).
Det er fire hovedfortolkninger innen sunni-islam, som kalles lovskoler. De har navn etter sine opphavsmenn Shafi'i, Hanafi, Hanbali og Maliki. Sjia-muslimenes hovedskole, Jafaari, skiller seg i noen detaljer fra sunni-lovskolene.
Sharia dekker alle områder i livet, fra politikk og krig til daglige problemstilling. Sharia ligger til grunn for statens lovverk i de aller fleste muslimske land, men få muslimske lands lovverk er i fullt samsvar med tradisjonelle fortolkninger av sharia. Det har til alle tider vært stor debatt blant muslimer om hvilke kulturelle regler i muslimske land som er påbudt av sharia, og hvilke som er basert på tradisjon, eller som åpner for fleksibilitet i forhold til forskjellige omstendigheter og forskjellige tider.
miniatyr|venstre|Den store moskeen i Djenné, Mali fra 1300-tallet er et verdensarvbygg.
Renslighet
Islam har mange regler for både praktisk og rituell hygiene. Islamsk hygiene omfatter den rituelle vasken av hender, føtter, armer, ben, hode og ansikt før bønn eller andre religiøse handlinger, og hygieniske tiltak etter «urene» handlinger som toalettbesøk, samleie, kontakt med skitne gjenstander og så videre. Den omfatter også generelt hygienisk vedlikehold av kroppen som regelmessige bad, klipping av negler og hår og så videre.
Spiseregler
Muslimer følger i likhet med flere andre religioner visse regler for hva de kan spise og drikke. Det som muslimer kan spise og drikke kalles halal (tillatt), det de ikke kan spise og drikke kalles Haram (forbudt). Mat og drikke som er «Haram» inkluderer:
Alkoholholdig drikke (det finnes teologiske retninger som tillater alkohol som ikke er laget av druer – som øl, whisky og lignende)
Blod
Kjøttet til kjøttetende og altetende dyr som griser, aper, hunder og katter. (Dyr som spiser fisk telles ikke som kjøttetere)
Kjøtt som ikke er slaktet på lovlig måte i Allahs navn.
Moskeer
En moské eller «masjid» på arabisk, er muslimers gudshus. Moskeens hovedfunksjon er som et sted hvor muslimer kan samles for å be, men er også viktig som en læringsinstitusjon. Muslimer mener den første moskeen var Kaaba, og at den ble bygd av Abraham. Moskeer står generelt for de fremste eksemplene for islamsk arkitektur.
Helligdager
De viktigste helligdagene i islam er id al-fitr som markerer avslutningen av fastemåneden ramadan, og id al-adha samtidig med den årlige pilegrimsreisen hajj. Andre islamske helligdager inkluderer profeten Muhammeds fødselsdag «Al-Mawlid Al-Nabawwi», og dagen da muslimer tror Muhammed dro til paradis via Jerusalem «Al-isra wa-l-miraj». Sjiamuslimer feirer også dagen de mener Muhammed erklærte Ali ibn Abi Talib som sin etterfølger «Id ul-Ghadir».
Frafalne
Enkelte hadithtekster argumenterer for dødsstraff for frafalne (apostasi), selv om dette ikke nevnes i Koranen. Selv om dødsstraff for apostasi er fjernet i de fleste muslimske land vil det oftere ha sivilrettslige konsekvenser: tap av arverett og rett til eiendom. Noen steder behandles apostasi som blasfemi («gudsbespottelse»), og i Pakistan ble det i 1985 innført dødsstraff for blasfemi. Reaksjonene på frafall begrunnes med at islam, historisk sett, ikke bare er en religion, men også en sosial og politisk orden. Dødsstraff gjelder likevel ikke for kvinner.Kari Vogt Hva er islam. Universitetsforlaget, 2007. Side 84 Blant land som praktiserer dødsstraff for frafalne er Saudi-Arabia, Pakistan og Iran. I vestlige land som Norge utsettes frafalne for sosial utfrysing.
Trosretninger
Det store flertallet av muslimer tilhører de to hovedgruppene Sunniislam og Sjiaislam.
Sunni
Et klart flertall av muslimer faller under betegnelsen «sunni». Navnet «sunni» kommer fra «Sunnah», og sunnah har en viktig posisjon i sunniislam. Sunniislam kom etter hvert til å bestå av fire tradisjonelle madhaber (lovskoler); Maliki, Shafi'i, Hanafi, og Hanbali. Alle fire anerkjenner de andres legitimitet, og en sunnimuslim kan fritt velge hvilken madhab som hen velger å følge. I nyere tid har det vokst frem en ny ortodoks bevegelse innenfor sunni-islam, Salafismen. Mange salafister velger å ikke kategorisere seg selv som en del av noen av de fire tradisjonelle lovskolene. Salafistene mener islam har blitt forurenset av ikke-islamske ideer og oppfinnelser gjennom århundrene. Mange salafister ønsker å gjenopprette den opprinnelige islam slik den fremsto på Muhammeds egen tid, andre mener islam må tilpasses den moderne verden uten å tape sin kjerne og sine tradisjoner.
Sjia
Sjiamuslimer er den nest største grenen av islam, og skiller seg fra sunnier ved at de forkaster legitimiteten til de tre første kalifene. De mener profetens fetter og svigersønn, Ali ibn Abi Talib, og hans etterkommere er de rettmessige herskerne i islam. Sjiaislam utviklet seg ut fra denne uenigheten over hvem som skulle lede muslimene etter Muhammeds død. Sjia-muslimene mener Muhammed utnevnte Ali til etterfølger, noe som avvises av sunnimuslimer.
Sjiaene anerkjenner en del forskjellige hadit-samlinger fra sunniene og har en del egne religiøse regler og tradisjoner. Sjiaislam forekommer i flere varianter.
miniatyr|Mevlevi-Sufier i Tyrkia spinner seg selv i transe.
Sufisme
Sufisme er en fellesbetegnelse for islamsk mystisisme og brukes på både sjia- og sunnimuslimske grupperinger. Et flertall av sunnimuslimer regner sufisme/tassawuf som en integrert del av sunniislam. Noen av de mest kjente sufi-brorskapene er Qadiri, Naqshbandi, Suhrawardi, Shadhili, Chishti og Rifa‘i. En sufilærd kan ofte ha tilknytning til flere brorskap.
Sufier legger generelt større vekt på det indre spirituelle aspektet ved religiøsitet enn etterfølgelse av religiøse regler. Sufier mener at det å kontrollere sitt eget ego og gi slipp på selvpålagte mentale begrensninger er nødvendig for virkelig å kunne akseptere og underkaste seg Allah. Forskjellige meditasjonsteknikker og ritualer som har som mål å overgi kropp og sjel til guds vilje: å bli ett med Allah er et viktig element i mange sufigrupperinger.
Islams trosartikler
Sunnimuslimer oppsummerer islams viktigste prinsipper og handlinger i fem søyler og seks trosartikler, mens Sjiamuslimer deler dem opp i fem røtter og ti grener.
Islams fem søyler
I sunniislam uttrykkes den islamske trospraksis i fem søyler. Trosbekjennelsen regnes som den første og viktigste.
Trosbekjennelsen (Shahadah) – den forpliktende bekjennelsen at «Det finnes ingen gud unntatt Allah, og Muhammed er Hans sendebud»
Bønnen (salah) – fem daglige rituelle tidebønner.
Almissen (zakat) – pålegg om å betale av sine eiendeler til fordel for fattige og syke. Velferdsskatten utgjør 2,5 % av formuen
Fasten (sawm) – Den månedslange fasten som gjennomføres i Ramadan er både en viktig tradisjon som preger muslimske samfunn og et uttrykk for tilbedelse, renselse og konsentrasjon. I løpet av fastemåneden skal man ikke spise eller drikke mellom soloppgang og solnedgang
Pilegrimsreisen (hajj) – alle troende muslimer pålegges å foreta en pilegrimsreise til Mekka minst én gang i løpet av livet. Pilegrimsreisen til Mekka foretas i det islamske års 12. måned – diil-hajj.
Islams seks trosartikler
I sunniislam deles de viktigste tingene en muslim må tro på i seks trosartikler.
Allahs enhet (Tawhid) – Troen på den ene Gud, og forkastelsen av alle andre guddommer.
Englene (Mala'ika) – Troen på englene skapt for å tjene Allah.
De hellige skriftene (kutub) – Troen på De hellige skrifter.
Profetene (nabi og Rasool) – Troen på profetene, sendt fra Allah for å rettlede menneskene.
Dommedag (Qiyâmah) – Troen på dommedag og oppstandelsen, da alle mennesker vil bli holdt ansvarlige for sine handlinger på jord.
Skjebne (Qadr) – Troen på Skjebnen, at alt som skjer i denne verden er forutbestemt.
miniatyr|Muslimer utfører tidebønn (Salah) i en Moské.
Islams fem røtter
I Sjiaislam deles de viktigste tingene en muslim må tro på i fem røtter.
Allahs enhet (Tawhid) – Troen på den ene Gud, og forkastelsen av alle andre guddommer.
Allahs rettferdighet (Adalah) – Troen på Allahs rettferdighet.
Profetenes ufeilbarighet (Nubuwwah) – Troen på profetenes ufeilbarlighet.
Imamatet (Imāmah) Troen på at gud har valgt visse mennesker til å lede de troende, og at profene velger en etterfølger til å lede de troende.
Dommedag (Qiyâmah) – Troen på dommedag og oppstandelsen, da alle mennesker vil bli holdt ansvarlige for sine handlinger på jord.
Islams ti grener
I sjiaislam uttrykkes den islamske trospraksis i ti grener.
Bønnen (salah) – Fem daglige rituelle tidebønner.
Fasten (sawm) – Den månedslange fasten som gjennomføres i Ramadan er både en viktig tradisjon som preger muslimske samfunn og et uttrykk for tilbedelse, renselse og konsentrasjon. I løpet av fastemåneden skal man ikke spise eller drikke mellom soloppgang og solnedgang
Pilegrimsreisen (hajj) – Alle troende muslimer pålegges å foreta en pilegrimsreise til Mekka minst én gang i løpet av livet. Pilegrimsreisen til Mekka foretas i det islamske års 12. måned – diil-hajj.
Almissen (zakat) – Pålegg om å betale av sine eiendeler til fordel for fattige og syke. Velferdsskatten utgjør 2,5 % av formuen
Femtedel (Khums) – Betaling av en femtedel av inntekter til det islamske samfunnet.
Bestrebelse (Jihad) – Den store jihad; kampen mot ondskapen i en selv, og den lille jihad; kampen mot fiender av islam.
Oppmuntring (Amr-Bil-Ma'rūf) – Oppmuntre andre til å gjøre gode handlinger.
Overtaling (Nahi-Anil-Munkar ) – Overtale andre til ikke å gjøre onde handlinger.
Kjærlighet til Ahl al-Bayt (Tawalla) – Å elske profeten Muhammeds familie.
Hat til fiender av Ahl al-Bayt (Tabarra) – Å kutte alle forbindelser med fiender av profeten Muhammeds familie.
Historie
Muhammed (570–632)
Muhammed ble født i Mekka i år 570, og i år 610, 40 år gammel, fikk han en åpenbaring fra engelen Gabriel. Etter tre år med bønn og meditasjon, mottok han nye åpenbaringer og begynte å spre sitt budskap offentlig i Mekka. Men hans budskap og økende oppslutning førte raskt til konflikter med makteliten i Mekka, og i år 622, etter en forespørsel fra klanoverhodene i oasen Yathrib (Medina) om å megle i en årelang klanfeide, utvandret Muhammed til Medina med mange av sine tilhengere. Denne utvandringen markerer starten på islamsk tidsregning. Konflikten i området ble raskt løst ved at det store flertallet av oasens innbyggere innen kort tid konverterte til islam, og ved at Muhammed utarbeidet en grunnlov for oasen som skapte en likeverdig føderasjon mellom stammene. Da flertallet av stammene konverterte til islam ble Muhammed oasens leder, og han gikk raskt inn i allianser med nabostammer. I Mekka så man på dette som en stor trussel mot seg, og de erklærte krig mot Medina. Over de neste årene møttes partene på slagmarken tre ganger, hvorav muslimene vant to og en endte uavgjort, og muslimene utvidet sin innflytelse i regionen. Etter at muslimene ble hindret i å utføre en pilegrimsreise til Mekka i år 628, inngikk partene en våpenhvile. Muslimer og mekkanere kunne for første gang på år møtes fritt, og nok en gang begynte mekkanere å konverterte til islam. Men konflikten mellom makteliten i Mekka og muslimene fortsatte å ulme under overflaten, og i år 630, etter at allierte av Mekka angrep en klan alliert med muslimene, presenterte Muhammed mekkanerne for et ultimatum. De ble gitt tre alternativer:
miniatyr|500px|Området under muslimsk styre ved Muhammeds død i år 632.
Betale erstatning for de som døde i angrepet.
Fordømme angrepet og bryte alle bånd med gjerningsmennene.
Erklære at våpenhvilen var over.
Mekkanerne valgte å erklære våpenhvilen for over, men Muhammeds tilhengerskare hadde vokst betraktelig siden våpenhvilen ble inngått, og muslimene marsjerte mot Mekka med en styrke på titusen mann ifølge muslimske kilder. Mekkanerne overga seg straks og flertallet av innbyggerne konverterte til islam, når muslimene inntok byen. Med Mekkas fall, var muslimene blitt den dominerende makten på Den arabiske halvøy, og innen kort tid var Arabia under muslimsk styre, og de fleste arabere konverterte til islam. Innen Muhammeds død i år 632, hadde islam begynt å spre seg til det som i dag er Syria og Irak.
De fire første kalifene (632–661)
Etter Muhammeds plutselige bortgang av naturlige årsaker, møttes en gruppe muslimer for å avgjøre hvem som skulle lede muslimene videre. Møtet ble kalt sammen i stor hast og etter kort men opphetet diskusjon valgte medlemmene på møtet Abu Bakr, Muhammeds svigerfar som leder og han ble den første kalifen. Både møtet og valget av Abu Bakr er et kontroversielt emne. Sunnier mener valget gikk riktig for seg, mens sjiaer ser på det som et kupp, både fordi blant andre Ali ibn Abi Talib, Muhammeds svigersønn ikke var til stede, og fordi de mener Muhammed hadde utnevnt Ali som etterfølger før sin død. Denne hendelsen danner utgangspunktet for splittelsen mellom Sjia- og Sunnimuslimer.
Abu Bakrs regjeringstid gikk for det meste med til å nedkjempe klaner som mente de utelukkende hadde underkastet seg Muhammed og at deres lojalitetsløfte sluttet med hans død. Abu Bakr døde av naturlige årsaker i år 634, og etter hans ønske ble Umar ibn al-Khattab utnevnt til ny kalif. Under Umar erobret kalifatet mange nye landområder. Muslimene erobret Mesopotamia og deler av Persia fra det Persiske rike og Syria, Palestina, Armenia, Egypt og deler av Nord-Afrika fra Det bysantinske riket. I år 644 ble Umar drept av en persisk slave som bar nag mot ham av personlige årsaker. Uthman ibn Affan ble valgt til Kalif etter Umars død. Under Uthmans styre falt restene av det persiske riket, Kypros, og mesteparten av Nord-Afrika og Kaukasus under kalifatets kontroll. Uthman utnevnte for det meste sine egne klansmenn fra umayyadklanen til guvernørstillinger i det nye imperiet, mange muslimer så på dette som nepotisme, og mente Uthman regjerte mer som en konge enn som «Den første blant likeverdige» som kalifen var ment å være. Dette førte til økt misnøye med hans styre og i år 656 ble han drept av en sint folkemengde i sitt eget hus.
Etter Uthmans død ble Ali ibn Abi Talib spurt om å bli muslimenes leder. Det blir sagt at han takket nei til å begynne med, fordi han ikke ønsket å profittere på Uthmans brutale drap, men at han til slutt takket ja etter at hans tilhengere insisterte. Mange mente derimot enten at han var medskyldig i drapet, eller at han ikke gjorde nok for å stille morderne for retten, og hans regjeringstid startet med å slå ned opprør, først fra profeten Muhammeds enke Aisha i «slaget ved Basra», og så fra Uthmans klansmann Muawiyah ibn Abi Sufyan, guvernør av Syria i «slaget ved Siffin» i år 657. Slaget ved Siffin ble løst ved megling, men en puritansk del av Alis tilhengere (kharijittene) som hadde ment han var utvalgt av Allah som muslimenes leder, mente megling over Allahs avgjørelse var blasfemisk og forlot han. I år 661 ble han drept av en gruppe kharijitter, og Muawiyah tok makten som første kalif i det som utviklet seg til å bli det arvelige umayyadkalifatet.
Sunnimuslimer kaller de fire første kalifene for «de fire rettledete kalifene», mens Sjiamuslimer utelukkende anerkjenner Ali, og mener de andre tre ikke hadde rett på kalifatet. Alis død førte til et tydelig skille i det muslimske samfunnet mellom det som ble sjiaislam og sunniislam. Det betydde også slutten på den utvalgte Kalif, og fra da av forble Kalifatet en arvelig monarkisk institusjon.
miniatyr|500px|Kalifatets ekspansjon til år 750.
Umayyadekalifatet (661–750)
Et av Muawiyahs første handlinger som kalif var å flytte hovedstaden til kalifatet fra Medina til Damaskus, hvor han hadde vært guvernør. Området under muslimsk styre fortsatte å vokse under umayyadene, og innen år 750 hadde det som i dag er Pakistan, resten av Nord-Afrika, mesteparten av Sentral-Asia samt Spania og Sør-Frankrike falt under islamsk styre. Det var likevel økende misnøye med umayyadenes styre, både fordi de hadde gjort kalifatet monarkisk og fordi de aktivt forsøkte å bremse islams vekst blant befolkningen i imperiet. Ikke-muslimer måtte betale en skatt til kalifatet i bytte mot beskyttelse og trosfrihet, og jo flere som konverterte til islam, jo lavere ble disse skatteinntektene. I 750 tok abbasidene makten fra de stadig mer upopulære umayyadene. Umayyadekalifatet blir generelt sett på som negativt av både Sunni og Sjiamuslimer, og mange mener det betydde slutten for den ekte islamske staten, styrt etter Allahs vilje.
Abbasidekalifatet frem til Bagdads fall (750–1258)
Abbasidene klarte aldri å få full kontroll over Kalifatet. Umayyadene beholdt kontrollen over Spania, og innen kort tid tok et nytt dynasti (Idrisiddynastiet) makten i Nord-Afrika. Hele den muslimske verden har aldri befunnet seg under en eneste leder siden. Abbasidene flyttet i år 763 kalifatets hovedstad fra Damaskus til Bagdad for å komme nærmere sin persiske maktbase.
Abbasidene fant det vanskeligere og vanskeligere å kontrollere imperiet og lokale guvernører fikk stadig mer makt under deres styre. Samtidig la abbasidene grunnlaget for senere tyrkisk dominans i Midtøsten ved å basere de væpnede styrkene på tyrkiske slaver (mamlukene). Umayyadene i Spania erklærte seg selv som de rettmessige kalifene i opposisjon til abbasidene, og den islamske kulturen i Spania fikk utvikle seg mer eller mindre selvstendig fra resten av den muslimske verden. Men også Spania ble fragmentert i mindre stater som skapte grunnlaget for den kristne gjenerobringen. Innen år 1235 hadde hele Den iberiske halvøy bortsett fra Granada falt til kristne konger, og i 1492 falt også Granada.
I Egypt, Syria, Palestina, Sicilia og Libya styrte de sjiittiske fatimidene i realiteten selvstendig fra abbasidene. På slutten av 1000-tallet begynte også de kristne korstogene i Midtøsten, og frem til slutten av 1100-tallet eksisterte flere små korsfarerstater i Midtøsten. Tiden under abbasidekalifatet så også flere invasjoner fra tyrkiske stammer som var nykonverterte til islam, og i 1258 falt Bagdad til mongolske styrker og flesteparten av abbasidene ble drept. Fra da av eksisterte kalifatet utelukkende i teorien selv om abbasidene beholdt tittelen til 1517.
Fra Bagdads fall til det 20. århundre
Etter at abbasidene mistet all reell makt, ble utviklingen i de forskjellige delene av den muslimske verden til større og større grad styrt av lokale forhold, og den muslimske verden ble mer og mer fragmentert. I århundrene som fulgte vokste det frem tre store imperier:
Safavideimperiet i Persia.
Det osmanske riket i Midtøsten, Nord-Afrika, Anatolia, Balkan og Kaukasus.
Mogulriket på det Indiske subkontinent og i deler av Sentral-Asia.
I tillegg spredte islam seg til nye deler av verden:
Til Vest-Afrika gjennom handelsrutene over Sahara.
Til Øst-Afrika gjennom handelen på Det indiske hav.
Til Indonesia gjennom handelen på Det indiske hav.
Til tross for dette ble de islamske statenes strategiske og økonomiske interesser i verden stadig svekket i denne perioden, på grunn av Europas voksende verdensdominans. Innen det 20. århundret var alle statene i den muslimske verden enten blitt europeiske kolonier og protektorater, eller de var på randen av kollaps grunnet etniske og religiøse konflikter, og politisk og økonomisk stagnasjon.
Islam i det 20. århundre
miniatyr|Land i verden i dag med mer enn 10 % muslimer. Rød farge viser land med en overvekt av sjiamuslimer, grønn farge sunnimuslimer. Sterk farge angir høyere prosentandel av befolkningen enn svak farge.
Det 20. århundre så store forandringer i den muslimske verden. Etter første verdenskrig kollapset det siste muslimske imperiet, Det osmanske riket, og etter annen verdenskrig var mesteparten av statene i den muslimske verden blitt selvstendige. De fleste nye muslimske statene forsøkte å imitere vestlige stater i form, og mange prøvde å fremme nasjonalisme og nasjonal stolthet i befolkningen. Samtidig vokste det frem sterke krefter som så på de siste århundrene av islamsk historie som islams middelalder, og ønsket enten en islamsk renessanse, og en oppbygning av et nytt moderne samfunn basert på islams storhetstid i stedet for basert på vesten, eller en forkastelse av det de så på som uislamske nyvinninger, og en direkte gjenskapelse av det de så på som det rene, ubesudlete islamske samfunnet etter profeten Muhammeds død. Dannelsen av staten Israel i det mange muslimer så på som islamsk kjerneland skapte også økende motstand mot vesten og skapte grobunn for islamistisk ekstremisme og terrorisme.
Islam er en verdensreligion, og det finnes muslimer av de fleste etniske bakgrunner, hudfarger og språk. I dag bor det mellom 1,3 og 1,5 milliarder muslimer i verden, og i antall tilhengere regnes islam som verdens nest største religion.
LandAntall muslimer (mill.)Estimat for 2010, fra Pew Forum Andel av befolkningen (%)Pakistan17896,4 %India177,214,6 %Bangladesh148,690,4 %Indonesia204,888,1 %Tyrkia74,698,6 %Iran74,899,6 %Egypt8094,7 %Nigeria75,747,9 %Algerie34,798,2 %Marokko32,399,9 %Afghanistan2999,8 %Irak31,198,9 %Etiopia28,733,8 %Sudan30,871,4 %Saudi-Arabia25,495,1 %Jemen2499,0 %Usbekistan26,896,5 %Kina23,31,8 %Syria20,892,8 %Russland16,311,7 %
miniatyr|Moskéen i Urtegata, Oslo.
Islam i Europa
I Europa har islam en historie fra 700-tallet da Al-Andalus ble etablert på Den iberiske halvøy. I 948 ble emiratet på Sicilia etablert etter at Palermo var inntatt 100 år tidligere. I middelalderen misjonerte dervisjer på Balkan og en del kristne folkegrupper særlig bogomiler gikk over til islam. Tyrkiske styrker krysset Evros i 1371 og etter osmansk styre ble etablert på Balkan på 1400-tallet ble konvertering vanlig. De osmanske herskerne påbød ikke konvertering, men muslimer betalte lavere skatt til sultanen. Ikke-muslimer fikk heller ikke ha høyere stillinger i militæret og i statsadministrasjonen. På 1500-tallet var en stor del av eliten omvendt. En hypotese er at den raske konverteringen skyldtes at både den katolske og den ortodokse kirken hadde svake institusjoner: Islam slo særlig gjennom i Bosnia og Montenegro langs den gamle konfliktlinjen mellom østkirken og vestkirken, en delelinje som oppsto innenfor Romerriket i 395. I bulgarske, serbiske og rumenske områder sto den ortodokse kirken sterkt at den ble anerkjent av sultanen som såkalt «millet». Den serbiske kirkens selvstendighet ble gjenopprettet av patriarken Makarije i 1557. Han var bror (eller fetter) av storvisir Mehmet Pasha Sokolović. Milletene ble forløperne for dagens nasjoner på Balkan og opphavet til den sterke koblingen mellom nasjon og kirke. På 1600-tallet var Beograd en delvis islamsk by med flere titalls moskeer, bare Bajraklimoskéen står igjen.
Etter det andre serbiske opprøret i 1815 ble «tyrkerne» fordrevet fra områder som løsrev seg fra Det osmanske riket. Nasjonalstatenes fremvekst på Balkan på 1800-tallet førte til omfattende utvandring eller fordriving av muslimer til områder fortsatt kontrollert av sultanen. Etter den første balkankrigen (1912–1913) utvandret eller flyktet til osmansk område, og utvandringen fortsatte i mellomkrigstiden blant annet ved befolkningsutveksling med Hellas etter Lausanne-traktaten. Etter andre verdenskrig forlot muslimer Makedonia, Kosovo og Sanjak Novi Pazar (dagens Sandžak) og slo seg ned i Istanbul-området. Da de kommunistiske regimene i Romania og Bulgaria utviklet seg i en nasjonalistisk retning ble muslimene marginalisert. I 1984 satte Bulgaria i gang en nasjonal gjenfødelse og i løpet av et år fikk borgere «bulgariserte» navn. Sommeren 1989 utvandret – muslimer til Tyrkia. I Albania innledet Enhver Hoxha i 1967 en anti-religions politikk der imamer, dervisjer og kristne prester ble forfulgt og til dels henrettet. Etter regimets fall i 1991 ble religiøse institusjoner i Albania bygget opp fra ingenting. Etter Dayton-avtalen skjedde oppbygging av islamsk institusjoner i kantoner med bosniakisk befolkningsflertall.Derens, Jean-Arnault og Laurent Geslin: Europas eldste islam. Le Monde Diplomatique, nr. 9, september 2016.
Islam i Norge
I Norge var det pr 2005 ca. medlemmer i registrerte islamske trossamfunn, fordelt på 92 ulike trossamfunn/menigheter. Den største menigheten er World Islamic Mission i Oslo, med ca. medlemmer. Islamsk Råd Norge er en paraplyorganisasjon.
Islamisme
miniatyr|Sayyid Qutb, en ledende person i det muslimske brorskap.
Islamisme er en politisk ideologi som har som mål at samfunnet skal styres i henhold til islam. Islamistiske bevegelser har vært en voksende faktor i mange land de siste årene, både i land der muslimer er i majoritet og der de er i minoritet. Islamisme er basert på den tanke at islam ikke bare er en religiøs tro, men også et politisk system, som muslimer bør arbeide for å innføre i de land hvor de er i majoritet. Den militante islamismen som er mest synlig, er historisk sett en frigjøringsideologi med røtter i 1920-årene og dannelsen av Det muslimske brorskapet i Egypt i 1928.ntnu: Gemini, nr. 2, 2005 Intervju med bl.a. Turid Smith Polfus og Anne Sofie Roald «Islamismen er en moderne bevegelse som oppsto som en protest mot det moderne» Islamismen ble for alvor kjent i vestlige medier i 1990-årene.
Det er svært omdiskutert hvorvidt islamisme er en integrert del av muslimsk tro og liv. Både islamister og islam-kritikere vil ofte velge å beskrive islamisme som islams naturlige tilstand, mens både tradisjonalister og moderate muslimer vil understreke at islamisme er én mulig forståelse av islam.
Fotnoter
Referanser
Litteratur
Kari Vogt. Hva er islam?. Universitetsforlaget, 2007
Nora S. Eggen. Koranen : innføring i en tekst-og tolkningstradisjon. Solum, 2007
Nora S. Eggen. Islam. Gyldendal, 2002
Nora S. Eggen. Den utvalgte : historien om profeten Muhammads liv. Solum, 2002
Paul Lunde. Islam. Damm, 2002
Kværne og Vogt. Religionsleksikon. Cappelen 2002
Kari Vogt. Islam på norsk : moskeer og islamske organisasjoner i Norge. Cappelen, 2000
Anne Dessingthon, Tasmin Mujahid. Inn i det ukjente, en bok om islam. NRK, 1992
Eksterne lenker
historie.cappelen.no: Kort om islam, med gode lenker
Islam.no
Om islam på Alnakka.net (wiki)
Islam.no Tidstavle over islams historie
Koranen
Online koranoversettelse på norsk
Norsk side om Koranen, med flere oversettelser og svar.
Kategori:Arabiske ord og uttrykk
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
thumb|Maria bebudelse som Guido Reni tenkte seg den.
Jomfrufødselen er en av hjørnesteinsdoktrinene i den kristne tro som forteller at Jesus ble unnfanget og født av en jomfru. Denne forståelse henter sitt belegg i Mattheusevangeliet og Lukasevangeliet som begge forteller at Maria ble gravid med Jesus uten å ha vært sammen med en mann. I motsetning til mange andre religioner skal jomfrufødselen forstås bokstavelig, selv om Det nye testamente åpner med Jesu ættetavle som går via Josef tilbake til kong David, som om Josef virkelig var far til Jesus.Mat 1,16, nettbibelen.no]] At den hellige skulle «komme over henne» henspiller ikke på samleie, men en gjerning parallelt med skapelsen og frelserhistorien, og forstås som et under. Denne forestillingen står sterkest i katolisismen. I islam godtas at Jesus ble født av en jomfru, men dette regnes ikke som noe bevis for at Jesus skulle være guddommelig.
Den kristne oppfatning
I den mest alminnelige kristne trosbekjennelse, den apostoliske trosbekjennelse, bekjennes det at Jesus var født av jomfru Maria, og hvordan Jesu fødsel var et mirakel og en understrekning av at han var den ventede og lovede messias («salvet [til konge]») fra Det gamle testamentet (GT). Jomfrufødselen er også et vitnesbyrd om inkarnasjonslæren ved at det var Gud selv som ble menneske i Jesus, men i like høy grad et vitnesbyrd om Jesu menneskelighet fordi Jesus var av Adams slekt.
Tidlige kristne oppfattet profeten Jesajas ord i Jes 7,4 i GT som en profeti om Jesu fødsel: «Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.»[[https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2011/ISA/ISA.7 Jes 7,4, nettbibelen.no Navnet Immanu-El betyr «med oss [er] Gud».Magnar Kartveit (red.): Det gamle testamentet, Samlaget, Oslo 2007, ISBN 978-82-521-6290-5 (s. 279) Profetien er så kortfattet at Jesaja for den del kan ha snakket om sin egen kone, der barnet var profetens egen sønn. Fødselsorakler er det flere av i GT, og Jesajas profeti minner også om den kanaanittiske høyguden Els løfte til kong Keret om en sønn: «...den unge kvinnen [almá] du tar inn i ditt hoff, skal føde din sønn Jassib.» Ut fra denne tradisjonen er det nærliggende å tenke at Jesajas tilhørere har tolket hans utsagn til at en av de unge kvinnene ved kong Akabs hoff kom til å føde en ny konge.Magnar Kartveit (red.): Det gamle testamentet (s. 278)
Jesaja kom med flere utsagn om Messias' komme med den syrisk-efraimittiske krigen som bakteppe: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet «Underfull rådgiver», «Veldig Gud», «Evig far», «Fredsfyrste».»Jes 9,6, nettbibelen.no]] Jfr Jes 11,1-10: «En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter...Den dagen skal Isais rotskudd stå som et banner for folkene.»[[https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2011/ISA/ISA.11 Jes 11,1 og 11,10, nettbibelen.no Jesaja selv brukte ikke ordet «messias», men hans utsagn kunne tolkes som Guds misnøye med kong Akas, der Gud i stedet hadde utpekt en ætling av Davids hus som fremtidig konge.Magnar Kartveit (red.): Det gamle testamentet (s. 279)
Ingen bibelvers i GT kan tjene som bevis for at Jesus var den lovede messias. Den greske oversettelsen av GT, kalt Septuaginta, oversatte feilaktig Jesajas ord i 7,14, almá («ung jente»), til det greske ordet parthenos («jomfru»). Den syriske oversettelsen av GT videreførte denne feilen ved også å bruke ordet for «jomfru» (betultá). Senere greske oversettelser rettet opp feilen ved korrekt oversettelse til ordet neánis, gresk for «ung jente». Justin martyren opplyser at de kristne holdt fast ved den eldste greske oversettelsen av Jes 7,14, og dermed det feilaktige inntrykket av en jomfrufødsel, i strid med senere jødiske oversettelser av GT til gresk. Justin forholder seg til den førkristne Septuaginta som ikke hadde med diskusjonen om Jesu bakgrunn å gjøre. Justin forteller også at jødene tolket Jesajas Immanuel-profeti i 7,14 som et utsagn om den fromme kong Hiskia.Magnar Kartveit (red.): Det gamle testamentet (s. 280)
Denne læren ble en universal tro i den kristne kirke på 100-tallet,«Virgin Birth», ''Britannica.com og blir opprettholdt av den anglikanske kirke, den ortodokse kirke, orientalske ortodokse kirker, den protestantiske, og den katolske kirke.
Partenogenese
Partenogenese (gresk: «jomfrufødsel») er den sedvanlige betegnelsen for et usedvanlig naturfenomen kjent fra haier og lus, og planter under ekstreme tilfeller. Nyere forskning viser at hunner fra en utrydningstruet sagfisk har fått avkom uten medvirkning av en hann.Kristin Heggdal: «Denne fisken var jomfru da den fikk unger», forskning.no 7. juni 2015 En boa i fangenskap satte i 2007 og 2008 to kull til verden med 22 unger i hvert. Samtlige var hunner, men overraskende hadde de bare halvparten av sin mors gener, og etter DNA-analyse fremstod avkommet som halvkloner av moren.Johan Davidsen: «Jomfrufødsel for kvelerslange», forskning.no 14. november 2010
Referanser
Eksterne lenker
Hvem var Maria? Forskning.no 21. desember 2002
Er jomfrufødsel mulig? - artikkel fra forskning.no 10.12.02
Kategori:Jesus
Kategori:Kristen teologi
Kategori:Islamsk teologi
Kategori:Matteusevangeliet
Kategori:Lukasevangeliet
th:การคืนพระชนม์ของพระเยซูคริสต์
Jomfrudom, eller sjeldnere møydom, er en persons tilstand, tradisjonelt en kvinne, før hen har gjennomført sitt første samleie. I mange kulturer og religioner legges det vekt på at en kvinne er jomfru når hun gifter seg. Praksisen er ofte knyttet til æreskulturer hvor det blir sett som skamfullt å ikke være jomfru. I noen kulturer blir det sett som en viktig begivenhet å blø på bryllupsnatten, så noen piker opereres for å oppnå effekten.
Etymologi
Ordet jomfru kommer av det tyske «Jungfrau», det vil si «ung kvinne eller ung frue». Ordet kom til Norden i middelalderen som begrep for en fornem eller uberørt pike, jevnfør jomfru Maria. Ordet ble etter hvert også tittel for ugifte adelsdamer eller unge, borgerlige piker, omtrent med samme betydning som «frøken» har i moderne tid.https://snl.no/jomfru Begrepet blir også brukt om menn som debuterer seksuelt i nyere tid.
Begrepsendring
I november 2017 ble ordet «jomfruhinnen» byttet ut med ordet «skjedekrans» fordi at man ikke kan vite om noen er jomfru eller ikke basert på hvordan det ser ut inni skjeden. I tillegg så er det ikke alle som blør første gang de har samleie siden den ikke pleier å sprekke. Mange ganger vil ikke hymen forsvinne eller endre utseende heller, og derfor er det ikke mulig å se om noen er jomfru eller ikke.
Spørreundersøkelser
I nyere tider er det uenigheter om hva definisjonen på jomfrudom er. Det er blant annet ulike meninger om hvilke seksuelle aktiviteter som gjør at man ikke er jomfru mer. Den største uenighetene handler om oral- og analsex skal telles eller ikke.
I 2007 ble det gjort en undersøkelse på Prevention Research Center hvor 925 personer mellom 12 og 16 år deltok. De ble spurt om hvordan de ville definere jomfrudom. 83,5 % av deltakerne mente at man ville fremdeles være jomfru selv om man berørte en annen persons kjønnsorganer, mens 70,6 % mente at man også ville fortsette å være jomfru hvis man deltok i oral- eller munnsex. 16,1 % definerte mennesker som hadde deltatt i analsex som jomfru, og 5,8 % sa at man ville også være jomfru hvis man hadde hatt vaginal sex.
En lignende undersøkelse ble publisert i 1999 hvor 59 % mente at man ikke mistet jomfrudommen sin hvis man hadde hatt oral sex og hvor 19 % tenkte det samme om anal sex. Den ble gjort av Kinsey-instituttet for undersøkelse av sex, kjønn og reproduksjon på Indiana university i USA.
Se også
Jomfru
Jomfruhinne
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Seksualitet
Kategori:Dyder
Kategori:Ungdom
Jorden, eller jorda, (latin: Tellus eller Terra; astronomisk symbol: 16px|class=skin-invert-image|🜨) er den planeten hvor mennesker oppstod og som vi bor på. Den er den tredje planeten i vårt solsystem regnet fra solen. Den er den femte største planeten i solsystemet og planeten med størst tetthet, hvilket innebærer at dens gravitasjon kun overgås av Jupiter, Saturn og Neptun. Jorden er den største av solsystemets fire steinplaneter, med en diameter betydelig større enn Venus', og cirka dobbelt så stor som Mars.
Jordkloden blir noen ganger omtalt som Verden, den blå planeten, eller Tellus («Jord») etter dens latinske betegnelse.
Som hjem for millioner av arter, inkludert mennesker, er jorden det eneste astronomiske objekt hvor man vet at det finnes liv. Jorden er det eneste stedet i Universet som man med sikkerhet kan si at det finnes liv.
Forskere mener at planeten ble dannet for 4,6 milliarder år siden og at det oppstod liv på overflaten før det var gått én milliard år.Ivar B Ramberg (red), Landet blir til – Norges geologi, Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 23. Jordens biosfære har hatt merkbar betydning for atmosfærens utvikling og andre abiotiske forhold på planeten, noe som har gjort det mulig for aerobe organismer å utbre seg. Dette har igjen ført til dannelsen av ozonlaget, som sammen med jordens magnetfelt blokkerer for skadelig solstråling og dermed muliggjør liv på land. Jordens fysiske egenskaper, så vel som dens geologiske historie og banens plassering i forhold til solen, har tillatt liv på planeten å eksistere i mer enn tre milliarder år.
Jorden påvirker og påvirkes av andre objekter i rommet, spesielt av solen og månen. De geologiske prosessene styres av to energikilder: Jordens indre energi og varmeutvikling driver de indre prosessene med vulkanisme, jordskorpe- og bergartsdannelse, platetektonisk kontinentaldrift og havendring. Jordens tyngdekraft og solens energi driver de ytre prosessene hvor vind og nedbør skaper erosjon, forvitring og sedimentær avsetning. På jordoverflaten møtes de indre og ytre geologiske kreftene og former de biologiske artenes livsmiljø.
For tiden foretar jorden et omløp rundt solen for hver 366,26 gang den roterer rundt sin egen akse, hvilket tilsvarer 365,26 solare dager, eller ett siderisk år. Jordens rotasjonsakse heller ca. 23,4 grader i forhold til den rette vinkelen på jordens omløpsbane rundt solen, noe som skaper årstidsvariasjoneer med en syklus på ett tropisk år (365,2422 solare dager). Jordens eneste måne — månen — som begynte å gå i bane rundt jorden for om lag 4,5 milliarder år siden, bidrar med å skape tidevann, er stabiliserende for aksehelningen og bremser gradvis jordens rotasjon. Inntil om lag 3,8 milliarder år siden sørget en rekke nedslag av asteroider for betydelige endringer på jordens overflate.
Planetens mineraler og produkter fra biosfæren er ressurser som bidrar til å opprettholde menneskeheten. Befolkningen er delt inn i omtrent 200 selvstendige stater, som påvirker hverandre gjennom diplomati, reiser, handel og militære handlinger. Menneskehetens kulturer har gjennom tidene hatt mange ulike oppfatninger av jorden, deriblant personifisering av planeten som en guddom, overbevisninger om at jorden er flat og/eller at den er senteret i universet. I nyere tid hersker mange steder en erkjennelse av at jorden trenger menneskelig inngripen og tilpasning for at livsbetingelsene skal kunne bestå.
Kronologi
Geovitenskapene har bidratt med detaljert informasjon om jordens fortid. Den tidligst daterte materie i solsystemet ble dannet for mer enn 4,6 milliarder år siden, og for 4,6 milliarder år siden ble jorden og de andre planetene i solsytemet dannet fra en protoplanetarisk skive av støv og gass som var til overs etter dannelsen av solen. Sammensettingen av jordens materie skjedde raskt, i all hovedsak i løpet av 10–20 millioner år. Når kosmisk støv og steinmateriale først begynte å kollidere og danne jorden, økte denne nye planetens gravitasjonskraft som igjen akselererte ytterligere tiltrekning av materie.Angeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 12. De stadige sammenstøtene og meteoritt-nedslagene utviklet stor varmeenergi, som bidro til å smelte ned steinmaterialet som utviklet seg til en indre kjerne av jern og et ytre lag av silikater. Etter hvert ble også det ytre laget separert i en tyngre mantel og en lettere jordskorpe. Det er vanlig å anta at tyngre mineraler sank ned i forhold til de lettere, men bergarter ble også trukket nedover eller oppover basert på deres evne til å binde seg med henholdsvis jern eller oksygen.Angeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 12 og 15.
Fra å være i smeltet tilstand, gikk jordens ytre lag over til en fast skorpe ved nedkjøling da vann ble akkumulert i atmosfæren. Jordskorpen var tynn og sprakk opp gang etter gang med en stor mengde vulkanutbrudd, og antakelig dannet det seg tidlig et samlet kontinent som så sprakk opp.Steinar Skjeseth, Norge blir til, Schibsted, Oslo 1974, andre reviderte opplag 2002, side 9–11. Månen ble dannet kort tid etterpå, for om lag 4,5 milliarder år siden. Den (2013) mest anerkjente teorien for dannelsen av månen er nedslagsteorien, som innebærer at månen ble dannet da et objekt på størrelse med Mars – noen ganger omtalt som Theia – tilsvarende om lag 10 % av jordens masse, kolliderte med jorden i et gigantisk sammenstøt. Denne teorien innebærer at dette objektet smeltet sammen med jorden, men at tilstrekkelig med materie til dannelsen av månen ble sendt i bane rundt jorden.
I tidlig arkeikum (4,6–4,0 mrd. år siden) var jordens mantel svært varm, og litosfæren (jordskorpen) ytterst var så lett at den neppe sank ned i mantelen. Jordskorpa bestod av mye basalt og natriumrike masser. Natriumrike mantelmasser kunne noen steder trenge oppover i basaltkappen og danne kropper av kvartsrike dypbergarter – tonalitt, trondhjemitt og granodioritt (TTG). Horisontale smeltemasser ble til grønnsteinsbelter av omdannet basalt, ofte med magnesiumrik komatiitt, og ofte omgitt av tonalitt-gneis. Bergarter fra arkeisk tid er ikke preget av omsmelting gjennom nedsynking i mantelen, slik bergarter fra sen arkeikum og proterozoikum preges av. I proterizoikum ble bergartene også mer kaliumrike.
Siden omkring 1950 har geologer jaktet på de eldste bergartene. Høyeste kjente alder for bergarter er 3,96 milliarder år, mens sandstein funnet i Australia har klaster som har blitt datert til 4,1–4,2 milliarder år gamle. Radiometrisk datering av meteoritter og bergarter funnet på månen har gitt aldre på opp til 4,56 milliarder årAngeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 14. og vi regner dette som et anslag på hvor gammel jorden kan være. Grunnen til at vi ikke finner så gamle bergarter på jordkloden er at den i tidlig arkeikum var for varm til å starte den radiometriske klokka i bergartene, som brukes for å datere mineraler ved hjelp av halveringstider. Og selve kontinentene er ikke noen steder eldre enn om lag fire milliarder år, mens havbunnen fornyes kontinuerlig. Ingen havbunn regnes for å være eldre enn 200 millioner år.Frank H T Rhodes (red), Geology, St Martin's Press, New York 1972, utg 1991, side 9.
Atmosfæren
Smeltingen og krystalliseringen i arkeikum skapte gassutblåsninger, vanndamp og vulkansk aktivitet som bidro til jordens uratmosfære. Den ble fylt med helium og hydrogen som ble avgitt fra jorden, men hovedbestanden i uratmosfæren var svovel. De første organismene – prokaryoter – utviklet seg på denne tiden og «pustet» svovel i stedet for oksygen. Denne typen liv utviklet seg tilpasset den første, svovelholdige atmosfæren. Det eksisterer dog teorier om at atmosfæren hele tiden har hatt oksygen, siden tidlig arkeikum.
For 3,8 milliarder år siden ble jorden (og månen) antatt utsatt for et nytt, kraftig meteoritt-bombardement som sammen med solvind rev bort den første atmosfæren. Bombardementet skapte intens varmeutvikling og vulkanisme, som nok en gang frigjorde nitrogen, karbondioksid og vanndamp. Disse elementene ble nå nedbrutt av ultrafiolett lys fra sola og omdannet til hydrogen, oksygen og ozon i en relativt oksygenfattig, ny atmosfære.Angeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 15. Vanndampen kondenserte og dannet havene for kanskje 4 milliarder år siden, godt hjulpet av is og flytende vann fra asteroider, protoplaneter, kometer og transneptunske objekt. Til tross for at solen utstrålte om lag 30 % mindre energi enn den gjør i dag, viser forskning at havene forble flytende, en selvmotsigelse formulert i den svake sols paradoks. En kombinasjon av drivhusgasser og økt solaktivitet bidro til økning av jordens overflatetemperatur, og forhindret at havene frøs over. Utviklingen av liv i havene etter relativt kort tid, avga oksygen som lagret seg i den nye atmosfæren.
Fotosyntese og fjellkjededannelser
Etter at havet oppstod for 4 milliarder år siden, var det etter hvert lite eller ingen landmasser på jorden. De første spor etter organismer (blågrønn- eller lignende bakterier) er ca. 3,6 milliarder år gamle. For 3,5 milliarder år siden ble jordens magnetfelt dannet, noe som forhindret solvind fra å bryte ned jordens nye atmosfære. I proterozoikum, før utviklingen av større dyr, var de grunne havområdene sannsynligvis dekket av matter dannet av mikroorganismer, ifølge professor David Bottjer. Da liv med evne til fotosyntese oppstod for mer enn 3,5 milliarder år siden,Ramberg, Ivar (red), Landet blir til – Norges geologi. 2007, side 23.
ble det avgitt store mengder oksygen fra blant annet blågrønnbakterier, og dette bidro gradvis til å øke oksygeninnholdet i atmosfæren.
Den danske geologiprofessor Minik T. Rosing og kolleger ved Stanford University mener kontinentalskorpene oppstod i takt med anaerobt liv. Mangelen på landmasser skapte vesentlig sedimentære bergarter som skifer, konglomerat og kvartsitt i sen arkeikum. Når lava steg opp til overflaten gjennom basaltskorpen, ville den normalt avkjøles og størkne til tung basalt og gradvis synke ned i magmaen igjen, smelte ved 1100–1200 °C og stige opp for å størkne på ny, i en kontinuerlig geologisk prosess. Basalten gjennomgikk nå en økende oksidasjonsprosess og forvitret.
Basalt som er blitt forvitret av oksygen vil smelte ved «kun» 650 °C, utskilles og stige opp til overflaten der den størkner til langt lettere granitt, som finnes på samtlige kontinenter, men er uhyre sjelden ellers i solsystemet. Relativt lett granitt la seg oppå den tyngre basalten og lot basaltsyklusen fortsetter under dekket av granitt, som forble stabilt og flytende. Vi har grunnfjell fra denne tiden i Norge, rester av en arkeisk fjellkjede finner vi i Lofoten med aldre opptil 3,3 milliarder år. Urbergarten granitt opptar for øvrig svært lite oksygen i friluft, og dette bidro derfor til stadig mer fritt oksygen i atmosfæren.
Overgangen til proterozoikum for ca. 2,5 mrd år siden virker dramatisk – atmosfæren ble oksygenrik, land-hav-fordelingen ble omtrent som i dag, og historiens første istid oppstod. Områder som Karelia (Karelidene), Kola (Saamidene) og Slave-platen fløt trolig rundt løsrevet fra hnhv Baltica og Laurentia.L.J.Pesonen et al, «Paleo-Mesoproterozoic Supercontinents – A Paleomagnetic View», Geophysica nr 48 1–2, 2012, side 5–47.
Kontinentplater samlet seg i et superkontinent – Columbia – for om lag 1,8 milliarder år siden
med betydelig fjellkjededannelse (orgoenese) som omfattet nær sagt alle dagens landmasser. Alle konkurrerende modeller antyder at Nord-Amerika (Laurentia) og Nord-Europa (Baltica) hang sammen i nord via Grønland slik det også skjedde siden.Rogers 1996, Hoffman 1997, Rogers og Santosh 2002, Meert 2002, Zhao et al 2004, 2011.
Kontinentaldrift og havbunnsspredning med subduksjon skapte samtidig vulkansk aktivitet langs et større belte av den samlede kontinentalkysten, og magmatiske fjellkjeder oppstod i ytterkantene — Amazonas, Laurentia, Grønland og Baltica. Columbia brakk opp i en lang fragmenteringsprosess som varte fra kanskje 1,4–1,1 milliarder år siden. Etterhvert rev enkelte kontinentbiter seg løs, slik som «Telemarkøya» i Sør-Norge, og i den sterke vulkanske prosessen omkfing 1,25 milliarder år siden som ga oppsplitting av Columbia, ble det dannet store mengder granitt, charnoktitt, mangeritt og anortositt.Zhao, Guochun, m.fl, «A Paleo-Mesoproterozoic supercontinent: assembly, growth and breakup», i Earth-Science Reviews, nr 67, 2004, side 91–123.
De tidlige havene inneholdt store mengder oppløst jern. Oksygenet som ble produsert gjennom fotosyntesen av mikroorganismene reagerte med jernet og ble felt ut som jernoksid. Dette foregikk over hundretalls millioner år, og et eksempel på sedimentær avsetning av lagvis kvartsitt og jern på havbunnen fra denne tiden er jernfeltene i Sør-Varanger. Da alt jernet var felt ut for ca. 2,2 milliarder år siden, lå det igjen er skorpe av rust på bunnen av verdenshavene som inneholder 20 ganger mer bundet oksygen enn hva vi i dag finner i fri form.N. J. Planavskyet al, «Widespread iron-rich conditions in the mid-Proterozoic ocean», Nature nr 477, 2011, side 448–451. Først nå kunne det produseres et reelt overskudd av oksygen.
Tidlige blågrønnbakterier (cyanobakterier) avga oksygen og kjempet seg gjennom lag av kalkstøv som ble tykkere og dannet giftige «kalkhauger» kjent som stromatolitter, som fortsatt finnes i forstenet form. Det faktum at stromatolittene var giftige kan kanskje forklare hvorfor moderne eukaryoter (celleorganismer) ikke spredte seg nevneverdig før kaldt klima for 850–550 millioner år siden fortrengte stromatolittene og lot grønnalger og andre eukaryoter utvikle seg på grunn havbunn.Ivar B Ramberg (red), Landet blir til – Norges geologi, Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 69. Etter at det økte oksygennivået tillot fremveksten av mer komplekse organismer, oppstod det arter som beitet på disse mattene eller gravde seg gjennom dem. Dette førte ifølge Bottjer til dannelsen av den type havbunn vi i dag er kjent med fra grunne forhold, og som består av sand, stein og revdannende organismer som koraller m.m.
I proterozoikum var de platetektoniske prosessene som i dag, med oppstigning av vulkansk masse, og nedsynking av havbunnsskorpe med senere omdanning. De gamle, arkeiske kratonene fikk påvekst av ny kontinentalskorpe, slik som eksempelvis de svekonorvegiske massivene av proterozoisk grunnfjell i Sør-Norge og Sør-Sverige. Det baltiske skjoldet vokste i etapper gjennom vulkanisme, havbunnsspredning (sedimentære tillegg) eller Baltica-kontinentets kollisjon (fjellkjededannelse). Midt i Proterozoikum for om lag 1 mrd år siden samlet alle kontinentene seg igjen i et superkontinent – Rodinia. Det sprakk opp over en periode på 250 millioner år, fra 850 til 650 millioner år siden.Z. X. Li og D.A.D. Evans, «Late Neoproterozoic intraplate rotation within Australia allows for a tighter-fitting and longer-lasting Rodinia», Geology, nummer 39, 2011, side 39–42.
Flercellet liv
Oksygennivået i atmosfæren fortsatte gradvis å stige. Med den økende oksygenkonsentrasjonen kunne det også danne seg et ozonlag som skjermet jorden for en del av solens UV-stråling. Begge deler (oksygen og lav UV-stråling) var forutsetninger for at det kunne oppstå mer avanserte livsformer. Flercellet dyreliv oppstod kanskje for så mye som 2 milliarder år siden, utfra funn av flercellet kull av ukjent opphav. De fleste forskere heller i dag til koloniteorien, som postulerer at enkeltceller kom sammen for å forsvare hverandre mot andre celler eller av en annen grunn, og at enkelte av cellene i kolonien gradvis begynte å spesialisere seg til enkelte oppgaver. For om lag 1 milliard år siden oppstod de første kjente, virkelige flercellede dyr — parmiadyrene — som er inntil 6 cm lange markliknende dyr kjent fra funn i Russland.
Mot slutten av proterozoikum, for mer enn 600 millioner år siden, ble en istid avløst av varmt klima og oversvømming med store, grunne havområder. Nå oppstod den såkalte ediacara-faunaen med blant annet de første bilaterale (symmetriske) dyr, hvorav Dickinsonia er blant de eldste kjente med funn fra Kvitsjøen. Mange steder oppstod nå plutselig primitive skalldyr ved overgangen til den kambriske eksplosjonen — hvor planter, sopp og kompliserte dyr oppstod nesten samtidig. For rundt 500 millioner år siden var ozon- og oksygennivåene i atmosfæren så høye at liv kunne utvikle seg også på landjorden. Det markerer overgangen til landorganismenes tidsalder — fanerozoikum.
Fremtid
Jorden vil i fremtiden bli varmere, fordi Solen utvikler seg. Magnetfeltet vil bli svekket, da kjernen blir nedkjølt.
Når Solen eser ut før den slukner om ca. 4,5–5 milliarder år, vil jorden og de andre indre planetene fordampe.
Jorden i solsystemet
thumb|Jorden er den tredje planeten, ut fra nærhet til Solen, og kommer etter Venus, før Mars i denne rekkefølgen
Jorden er den tredje planeten i solsystemet og den eneste planeten hvor vann opptrer i alle former, noe som kan si at den er i den «tempererte» sonen av solsystemet.
Bane rundt Solen
Jorden går i en elliptisk bane rundt solen. Ett omløp rundt solen tar 365,2564 døgn — det såkalte sideriske år. Middelavstanden til solen er 150 millioner km. Avstanden varierer mellom 147 millioner km, som inntreffer omkring 3. januar, og 152 millioner km omkring 3. juli.
Over et tidsrom på ca. år endrer banen form fra en tilnærmet sirkel til en ellipse. Denne variasjonen i banens eksentrisitet har betydning for innstrålt energimengde på ulike breddegrader, og er en medvirkende årsak til naturlige klimaendringer.
Aksens helning
Sommeren 2009 dannet jordaksen en vinkel på med baneplanet. For tiden øker denne vinkelen med ca. .
Denne aksehelningen er årsaken til at solvinkelen og dermed innstrålt energi varierer med årstidene. På høyere breddegrader enn nordlige og sydlige polarsirkel (sommeren 2009)) vil Solen ikke komme over horisonten eller være over horisonten i løpet av døgnet i en viss del av året. Mellom vendekretsene N og S (sommeren 2009)) vil Solen stå i senit midt på dagen to dager i året.
Jordaksens helning varierer mellom 67,9° og 65,5° over en periode på 41 000 år. I tillegg vil jordaksen over en periode på 23 000 år tegne en dobbelt kjegleflate – jordaksen «slingrer». Denne bevegelsen — presesjonen — gjør at Nordpolen over tid peker mot forskjellige punkter på himmelen. I dag peker aksen mot Polarstjernen, mens den om 12 000 år vil peke mot Vega.
Den samlete virkningen av de sykliske endringene i banens eksentrisitet, jordaksens helning og jordaksens slingring gir store nok endringer i innstrålt energi på ulike breddegrader til langt på veg å forklare tidligere klimasvingninger, istider og varmeperioder. Denne teorien ble første gang fremsatt av den jugoslaviske matematikeren Milutin Milanković.
Månen
thumb|Månen
Som den eneste av de terrestriske planetene har jorden en stor naturlig satellitt — månen. Mars har også naturlige satellitter, men disse er små og muligens bare asteroider som er fanget i dens gravitasjonsfelt. For mer enn 4,5 milliarder år siden traff en stor protoplanet jorden, og meteorskyen av knust materiale som oppstod begynte å kretse rundt jorden, samlet seg og dannet månen. I starten roterte månen svært nær jorden, men avstanden har gradvis økt. Siden månen er såpass stor og nær oss, har dens tyngdekraft stor påvirkning på jorden. Det er hovedsakelig månens tyngdekraft som er årsaken til tidevann.
Månen bruker 27 dager på sitt omløp rundt jorden. Månen er betydelig større en hva en forventer for en naturlig sattelitt, noe som kan skyldes at den ble danne av en kollisjon mellom jorden og et legeme like stort som mars. Månen gir bedre forutsetninger for liv på jorden. Den reduserer jordaksens tendens til å vingle, noe som gjør jordens klima mer stabilt. Månen forårsaker også flo og fjære.
Jordens indre
thumb|315px|Tverrsnitt av jordens indre, med kjernen (innerst) i grått og mantelen i oransje.
Forståelsen av jordens indre utviklet seg for alvor da man begynte å måle forsinkelse i måten jordskjelvtrykk forplantet seg til ulike steder på kloden. Den tyske seismologen Beno Gutenberg brukte i 1913 denne metoden for å anslå den indre, faste kjernens diameter. Den kroatiske seismologen Andrija Mohorovicic studerte et kraftig jordskjelv i 1909, og oppdaget en grense (kalt «Moho») mellom jordskorpen og den dypere mantelen.Ivar B Ramberg (red), Landet blir til – Norges geologi, Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 25. Snart innså forskere at jorden bestod av en fast kjerne i midten, en flytende mantel av smeltet lava, og jordskorpen. Den danske seismologen Inge Lehmann oppdaget i 1936 at kjernen av jern og nikkel var fast innerst, og flytende ytterst i laget under mantelen. Det er også fastslått at overgangen fra litosfære til mantel på 440 km dyp, og overgangen til indre mantel på 670 km dyp, markerer faseoverganger i silikater som øker bølgebevegelsenes fart betydelig, noe som skaper referansedybder for en detaljert kartlegging av mantelen ved hjelp av seismografiske apparater. Bølgehastigheten påvirkes også av temperaturavvik slik at man kan påvise lavastrømmer seismologisk.
Kreftene i jordens indre skaper varme i kjernen, og kjernefysisk nedbryting av radioaktive grunnstoff i både mantelen og jordskorpen.Ivar B Ramberg (red), Landet blir til – Norges geologi, Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 24. For hver km innover øker temperaturen med ca. 30 °C. Jordens indre varme bidrar til vulkanisme, og vanndamp og CO2 bidrar til en drivhuseffekt som muliggjør livet på jorden. Generelt er kjernen relativt tung, bestående av jern og nikkel. Men det er ikke slik at de tyngste mineralene naturlig sank mot kjernen, eksempelvis er de svært tunge grunnstoffene uran og thorium konsentrert om den ytre jordskorpen. Trolig var evnen til å inngå forbindelser med oksygen viktigere for hvor de ulike mineraler og grunnstoffer ble plassert vertikalt.Mineralsammensetning hentet fra: Ronald Louis Bonewitz (red), Rocks and Minerals, London 2005, ed 2008, side 15.
Jordens radius er 6 371–6 378 km, og består innerst av en 3 470–3 481 km tykk kjerne, fulgt av en 1 730 –2 190 km tykk mantel, og endelig et ytre lag av 1 710 km mer eller mindre størknet stein og jordskorpe:Mål og data angis i intervaller med vekt på: Michael D Krom, «Earth geology and tectonics», i: Joseph Holden (red), An introduction to Physical Geography and the Environment, Pearson, Essex 2005, utgave 2012, side 30.Mineralsammensetning hentet fra: Ronald Louis Bonewitz (red), Rocks and Minerals, London 2005, ed 2008, side 14.
Indre fast kjerne som er magnetisk og av hovedsakelig jern og nikkel, med en radius av 1 390 km. Den starter således på ca. 4 980 km dyp og går ned til jordens sentrum på 6 378 km dyp. Temperaturen er jevnt 3 000 °C, mens tettheten er ca. 12–13 g/cm³. Et mellomlag på ca. 700 km skiller den indre kjernen fra den ytre.
Ytre flytende kjerne av jern, nikkel, muligens svovel, med en tykkelse på 1 380 km som strekker seg fra 2 890–2 908 km dybde til 4 980–5 150 km dybde. Temperaturen er noe lavere enn for den indre kjernen, og tettheten i den flytende kjernen øker fra 10,0 g/cm³ til 11,5 g/cm³.
Nedre mantel av semi-fast eller delvis flytende periodotitt bestående av silikater med mye magnesium, i en tykkelse på 1 200 km – som strekker seg fra anslagsvis 1 690–1 710 km dybde og ned til anslagsvis 2 890–2 908 km dybde. Temperaturen øker med dybden fra 1 650 °C til 3 370 °C og tettheten i den nedre mantelen øker fra 4,4 g/cm³ til 5,5 g/cm³.
Øvre mantel av stort sett fast stein og periodititt, i 530–880 km tykkelse, som omfatter en overgangssone (transition zone) av fytende stein med 350–700 km tykkelse, og deretter astenosfæren av flytende og semi-fast stein, med en tykkelse på 180 km. Øvre mantel strekker seg da totalt fra 30–70 km dybde og ned til 600–900 km dybde. Temperaturen øker med dybden fra 1 250 °C til 1 650 °C og tettheten i den øvre mantelen øker fra 3,0 g/cm³ til 4,4 g/cm³. Grensen mellom flytende astenosfære og fast litosfære er på 70–400 km dyp, mens Litosfæren står i direkte kontakt med jordskorpen langs Moho-linjen. Grensen mellom litosfære og astenosfære markerer en temperaturgrense hvor temperaturen øker fra 1 250 °C til 1 450 °C. Det skjer faseoverganger i silikater i mantelen ved 440 km og 670 km dybde, og dette øker trykkbølgers hastighet når de sendes gjennom jorden.
Overgangen mellom mantel og jordskorpen kalles Mohorovicic-linjen eller ganske enkelt Moho. Man trodde tidligere at dette utgjorde grensen mellom fast og flytende masse, men i senere tid antas det at hele lithosfæren er fast og at grensen mellom fast og flytende masse går ved begynnelsen av astenosfæren.Michael D Krom, «Earth geology and tectonics», i: Joseph Holden (red), An introduction to Physical Geography and the Environment, Pearson, Essex 2005, utgave 2012, side 30.
Jordskorpe av fast stein i form av alle kjente mineraler og bergarter, med en tykkelse på 30–70 km og inndelt i flere stive segmenter, kalt tektoniske plater som migrerer over jordens overflate i perioder på flere millioner år. Jordens kontinentalskorpe er tykkest med en 30–70 km andel av litosfæren – basalt nederst og andre bergarter øverst. Klodens havbunnsskorpe er bare 5–15 km tykk med basalt nederst, og dekket av et relativt ungt lag av sedimenter. Jordskorpens tetthet varierer med dybden fra om lag 2,7 g/cm³ til 3,0 g/cm³ ved Moho-grensen.
Man kan også legge til hydrosfæren av inntil 4 km tykke vannmasser, samt atmosfæren av 30 km tykkelse eller mer og bestående av ulike lag av gasser med reflekterende eller refrakterende egenskaper.
Fra mantelen kan smeltet stein stige opp til overflaten og danne såkalte varmeflekker under jordskorpen, som under Hawaii og under Island. Varmeflekkene presser jordskorpen opp der hvor de oppstår. På den andre siden kan stykker av størknet litosfæreplate synke ned gjennom hele mantelen og ned til den ytre kjernen på 2 890 km dybde.
Overflate
thumb|left|Av jordens overflate på 510 mill. km² er 362 mill. km² (over 71 %) dekket av hav
Den ytre delen av jordoverflaten kalles litosfæren, den består av hard, stiv steinmasse. Den faste jordskorpen sammen med litosfæren utgjør forskjellige jordplater som er bevegelige, og det er disse som driver rundt oppå en halvveis flytende ytre mantel (astenosfæren) hvor platenes bevegelser kalles platetektonikk. Tykkelsen på litosfæren kan være 30–70 km, noe som varier ved om vi har kontinental eller osean litosfære. Den øvre delen av litosfæren består av jordskorpen, dette er jordens ytterste skall som inneholder biologisk liv.
Vi deler inn jordskorpen i havbunnsskorpe (tykkelse: 6–10 km, 3 g/cm³) som består i hovedsak av basalt og gabbro men også en del periodotitt; og kontinentalskorpe (tykkelse: 30–70 km, 2,8–2,9 g/cm³) som består vesentlig av granitt med innhold av kvarts og feltspat.Michael D Krom, «Earth geology and tectonics», i: Joseph Holden (red), An introduction to Physical Geography and the Environment, Pearson, Essex 2005, utgave 2012, side 30. Kontinentalskorpen består altså generelt sett av bergarter med litt lavere tetthet enn havbunnsskorpen. Arkimedes' prinsipp og tykkelsen på skorpene gir oss da en forklaring på hvorfor kontinentalskorpen flyter lettere eller ligger høyere enn havbunnsskorpen. Den ulike tykkelsen på jordskorpe og havbunnsskorpe arter seg i tråd med prinsippet om isostase, det kan sammenliknes med isfjell som flyter på havet: jo høyere isfjellet er over havoverflaten, desto dypere går det også ned under vann.Michael D Krom, «Earth geology and tectonics», i: Joseph Holden (red), An introduction to Physical Geography and the Environment, Pearson, Essex 2005, utgave 2012, side 30.
Kontinenter ble dannet for deretter å bli brutt opp etter som jordens overflate ble omformet over hundrevis av millioner av år. Av og til har overflaten rekombinert slik at det har oppstått et superkontinent. For omtrent 750 millioner år siden begynte det tidligste kjente superkontinentet Rodinia å brytes opp i mindre stykker. Kontinentene ble senere rekombinerte slik at Pannonia oppstod, men det ble brudt opp for rundt 540 millioner år siden. Til sist ble Pangaea dannet, og dette igjen brøt seg opp for omtrent 180 millioner år siden.
Det er viktig å huske på at de indre kreftene kan føre til avsetning av havbunnsskorpe på land, eksempelvis når to plater kolliderer og havbunnsplaten presses opp og brettes over landplaten. Dette skjedde eksempelvis i den kaledonske fjellkjedefolding, hvor periodotitt fra havbunnsskorpen etter mye erosjon har blitt synlig på land i Newfoundland i Canada, mens gabbro er synlig i overflaten i Sør-Norge.
Jordens indre forsyner jordoverflaten med i snitt 87 milliwatt energi per m² (den samlede fotosyntese på jorden forsyner overflaten med nærmere fem ganger så mye energi).
Om lag 71 % av overflaten er dekket av salt hav, resten er kontinenter og øyer, inklusive ferskvann. Innsjøer og elver bidrar sammen med havet til hydrosfæren som har inntil 4 km tykkelse (inntil 11 km havdybde i isolerte sprekker). Flytende vann er nødvendig for opprettholdelsen av alle kjente former for liv, og man kjenner ikke til andre planeter med flytende vann og vanndamp. Jordens poler er for det meste dekket av is (Arktis, Antarktis og sjøis), og forekomstter av is kjenner vi fra flere planeter enn jorden.
Fysiske særtrekk
thumb|300px|Verdenskart 2005.
thumb|300px|Jorden er delt inn i 24 tidssoner.
thumb|300px|FNs regioninndeling av verden.
Atmosfære
Jorden er dekket av et lag av gasser – en atmosfære – som holdes på plass av tyngdekraften. Atmosfæren består hovedsakelig av en blanding av gassene nitrogen og oksygen (også kalt luft). Atmosfæren ble dannet i forbindelse med danningen av jordskorpen, hvor størkningen av lavamasse bidro til fordampning vanndamp og andre gasser. Disse gassene blandet seg lagvis med gasser fra solvinden og dannet en første atmosfære, som inneholdt mye svovel. For om lag 3,8 millioner år siden ble jorden og månen antakelig utsatt for et bombardement av meteoritter som fjernet den første atmosfæren, hvoretter ny vulkansk virksomhet frigjorde nitrogen og karbondioksid. Vanndamp ble brutt ned av ultrafiolett stråling til hydrogen, oksygen, og oson, eller vanndampen kondenserte og dannet verdenshavene.Mineralsammensetning hentet fra: Ronald Louis Bonewitz (red), Rocks and Minerals, London 2005, ed 2008, side 14. Utslipp av klor fra undersjøiske vulkaner i kombinasjon med erosjon av mineraler via elver og vassdrag, førte til en kjemisk dannelse av salt i verdenshavene.
Atmosfæren bidrar til å gjøre livet på landjorden mulig ved at organismer tar opp viktige gasser fra luften, ved å absorbere den ultrafiolette strålingen og ved å utjevne temperaturforskjellene mellom dag og natt. I tillegg bidrar den til å heve temperaturen på jorden gjennom drivhuseffekten. Temperaturforskjeller og jordrotasjonen gjør at luften i atmosfæren er i konstant bevegelse, noe som bidrar til å frakte varme rundt om på planeten.
Klima
Jorden kan deles inn i klimasoner med felles klimatiske egenskaper. En første grovinndeling, som hovedsakelig tar utgangspunkt i temperatur- og lufttrykkforhold skiller mellom fire hovedklimasoner: tropisk klima, subtropisk klima, temperert klima, og arktisk klima. Klimaforskjeller skapes i det alt vesentlige av solenergien og jordens helning. Mengden solenergi avtar mot polene på grunn av strålingens inngangsvinkel, og klimaet i polarstrøkene blir dermed kaldere. Videre skaper solenergien varme på jorden som bindes ulikt i skog, ørken og hav, slik at det systematisk oppstår regionale varmesentra med oppadstigende luft (lavtrykk) ved ekvator som presses ned i høytrykksbeltene lengre sør og nord (for eksempel Azorene). Denne vertikale sirkulasjonen står bak viktige vindforhold og nedbørsystemer som strekker seg inntil 15 km opp i atmosfæren.Mineralsammensetning hentet fra: Ronald Louis Bonewitz (red), Rocks and Minerals, London 2005, ed 2008, side 15. Jordrotasjonen bidrar sammen med solenergien til å skape vind og systematiske vindsystemer, samt havstrømmer som påvirker klimaet ved å bringe varmt vann mot polene eller kaldt vann mot ekvator. Endelig er jordens helning hovedårsaken til at vi har årstider, skiftevis i sør og nord, med de store klimatiske virkninger det har. I moderne tid har også menneskelig aktivitet bidratt til oppvarming grunnet refleksjon av solvarme i et lag av karbondioksid som dannes rundt jordkloden.
Magnetfelt
Jorden er som en stor magnet og danner et magnetfelt rundt seg. Magnetfeltet beskytter livet på jorden fra kosmisk stråling. Det er magnetfeltet som gjør at vi får en magnetisk nordpol og en motsvarende sydpol.
Ekstreme punkt
Høydeforskjeller
Høyeste punkt: Mount Everest – 8 850 moh.
Land med lavest høyeste punkt: Maldivene – 2,4 moh.
Laveste punkt: Marianergropen i Stillehavet – 11 034 muh.
Laveste punkt på land: Dødehavet – 410 muh.
Se også
Solen
Månen
Planet
Solsystemet
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Geologi
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Artikler i astronomiprosjektet
Kategori:Terrestriske planeter
Hymen (hymen vaginae også kalt skjedekrans, jomfruhinne eller møydomshinne) er en del av vulva (den ytre delen av kjønnsorganet hos kvinner) og sitter rundt åpningen til vagina. På tross av navnet er det normalt ikke snakk om noen heldekkende hinne hos kvinner i fruktbar alder, men en mer eller mindre oppdelt og perforert elastisk hudfold, som varierer i tykkelse og hvor mye den blokkerer. Navnet «jomfruhinne» viser til at denne strukturen kan revne litt ved første samleie eller penetrering. Dette skjer imidlertid ikke hos alle, og rifter kan også oppstå ved annen aktivitet. Begrepet «jomfruhinne» kan derfor være misvisende, som har ført til at begrepet «skjedekrans» har blitt lansert som et alternativ.
Bygning og struktur
Dannelse
Jomfruhinnen sitter et par centimeter inn i skjeden og er nærmest en utvidbar kant eller hudfolder hos voksne kvinner. Den stenger fosterets skjede fullstendig og er fortsatt tydelig til stede hos alle piker ved fødselen. Funksjonen er usikker, men kan ha som oppgave å beskytte de indre kjønnsorganene under fosterutviklingen. Tilsvarende hinne finnes også hos våre nære slektninger sjimpanser, men den tilbakedannes helt før puberteten. At denne strukturen finnes hos ungdom og voksne mennesker er trolig et resultat av generell neoteni. Også hos mennesket tynnes jomfruhinnen og får åpninger gjennom barndommen, og vil kunne tilbakedannes helt i overgangen til puberteten. Graden av tilbakedannelse varierer sterkt, og hos omtrent én av 2000 kvinner tilbakedannes ikke hinnen i det hele tatt, slik at den må opereres for å slippe ut menstruasjonsblod.
Anatomi
Kransen er normalt veldig elastisk og kan tøyes mye uten at den får rifter eller revner, men kan noen ganger rives opp ved første samleie. Det er imidlertid bare én av tre kvinner som opplever blødning i forbindelse med det første samleiet. Det som omtales som at 'jomfruhinnen brister' ved det første samleiet, er ikke noe universelt fenomen eller noe dekkende beskrivelse av hva som faktisk foregår. Det er ikke mulig å fastslå sikkert om samleie har funnet sted eller ikke utelukkende basert på en undersøkelse av denne strukturen. Det er ikke mulig å se om en kvinne har hatt samleie eller hatt noe i skjeden ved å undersøke underlivet.
Kritikk av begrepet «jomfruhinne»
I noen kulturer, blant annet i abrahamittisk tradisjon, anses en hel, intakt og uberørt jomfruhinne som bevis for at en pike eller kvinne ikke har hatt samleie, men er jomfru, det vil si seksuelt urørt. Denne tilstanden kan være en forutsetning for en kvinnes ærbarhet og status som «ren» brud. En kvinnes seksuelle historie og tilstand er da som regel også viktig for hele familiens og slektens ærestatus i samfunnet. I noen tradisjoner vil eldre kvinner kontrollere sengetøyet etter bryllupsnatten for spor etter blod fra en sprukken jomfruhinne.
Skjedekrans
I 2009 tok RFSU til orde for å bytte ut ordet mödomshinnan med slidkrans på svensk (skjedekrans eller slimhinnekrans på norsk).
RFSU i Norge hadde i 2009 ingen planer om en tilsvarende kampanje i Norge.
På grunn av en debatt høsten 2016 hvor Helse- og omsorgsdepartementet slo fast at «"jomfruhinne" er ingen hinne» byttet Store norske leksikon i oktober 2017 ut «jomfruhinne» med «skjedekrans».
Sjefsredaktør i Store norske leksikon, Erik Bolstad uttalte at «ordet er upresist og har i tillegg uheldige konnotasjoner til at det skal gå an å teste om noen er jomfru» og hadde bedt professor Per Holck «om å beskrive jomfruhinna under tittelen «skjedekrans»».
Hovedartikkelen som beskriver folden i skjeden fikk ny tittel, men søk på ordet jomfruhinne gir fortsatt treff i leksikonet.
Artikkelens forfatter uttalte at «personlig kjenner jeg ikke ordet skjedekrans i det hele tatt. Etter femti år som lege» og tvilte på behovet for å bytte ut ordet.
Holck sa at han egentlig var uenig i at ordet måtte byttes ut fordi «jeg synes begrepet jomfruhinne er såpass innarbeida i befolkninga, at jeg mente det måtte få bli. Men jeg gav meg på det.»Myten om jomfruhinnen er i ferd med å sprekke. Nå er det leppenes tur. (Aftenposten 1.11.2021)
Se også
Jomfrudom
Referanser
(page 134), cited by:
Emans, S. Jean. «Physical Examination of the Child and Adolescent» (2000) in Evaluation of the Sexually Abused Child: A Medical Textbook and Photographic Atlas, Second edition, Oxford University Press. 61-65
Kategori:Kjønnsorganer
Januar er årets første måned og har 31 dager. Den er oppkalt etter den romerske guden Janus, romersk gud for all begynnelse. Guden har fått sitt navn etter det latinske ordet for dør (ianua), og symbolsk vil det si at januar er åpningsmåneden – «døra» inn til det nye året.
Januar ble vedtatt som årets første måned i 154 f.Kr. av det romerske senatet. Romernes navn på måneden var Januarius.
På norrønt ble måneden kalt Torre(en jotne, og representerer en form for eldre naturguddom som er vagt definert i norrøn mytologi). På klassisk latin ble måneden kalt .Friedrich Kluge, bearb. v. Elmar Seebold: Etymologisches Wörterbuch der deutschen Sprache/Kluge. Walter de Gruyter, Berlin/New York 2002, 24. Auflage, ISBN 3-11-017473-1»
Referanser
Kjell Martin Bækkelund (1930–2004) var en norsk klassisk pianist.
Bækkelund begynte å spille piano allerede som 5-åring, og debuterte som 8-åring sammen med Filharmonisk Selskaps Orkester. Bækkelund vant Norsk kulturråds pris i 1973, og hadde tidligere skapt furore da han ikke ville motta Kritikerprisen i 1965.
Priser og utmerkelser
Bækkelund ble i 1987 utnevnt til medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien. I 1997 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han var også kommandør av den svenske Nordstjerneordenen, ridder av Dannebrogordenen og kommandør av den finske Lejonordenen. Bekkelund mottok den russiske Vennskapsordenen. I 1998 ble han utnevnt til kommandør av Republikken Italias fortjenstorden.Dettaglio decorato, Presidente della Repubblica. Han vant Spellemannprisen 1975 i klassen klassisk musikk/samtidsmusikk for albumet Villarkorn. Han vant Gammleng-prisen i klassen klassisk i 1987 og var statsstipendiat fra samme år.
Han var spaltist i Verdens Gang under tittelen Tramp i klaveret. Senere fikk hans biografi samme tittel. Bækkelund huskes som vidunderbarn, for sine karakteristiske briller og alpelue, og for en lang rekke avskjedskonserter. Han hadde et forhold til skuespillerinnen Ingerid Vardund som sistnevnte omtalte åpenhjertig i sin selvbiografi.
Diskografi (utvalg)
20th century Bækkelund
Populære Klassikere, Kjell Bækkelund, Talent(2) - LP (1977).
Norske klaverperler, Kjell Bækkelund, EMI - LP (1980).
Dagdrømmer
Arietta – 38 klassiske norske klaverperler Sanger, Romanser og dikt – Bjørnstjerne Bjørnson. Olav Eriksen, Ingerid Vardund (dikt) og Kjell Bækkelund. PHILIPS 6327 073. LP-Stereo (1982).
Edvard Grieg: Per Gynt Suites, Piano Concerto, Kjell Bækkelund, The Philadelphia Orchestra / Eugene Ormandy, RCA.
Sergej Rakhmaninov: Klaverkonsert c-moll nr.2, op.18, Kjell Bækkelund, Oslo Filharmoniske Orkester / Øivin Fjeldstad - LP (1959).
Grieg- Piano Concerto / Music From Peer Gynt, Kjell Bækkelund, Oslo Philharmonic Orchestra / Odd Grüner-Hegge, RCA Victrola (1964).
Kjell Bækkelund - Spiller Beethoven (sonate Opus 27, Nr.2) / Schumann ( Kinderscenen Opus 15), A/S Studio B - LP (1984).
Finn Mortensen: Works for Piano and Orchestra, Kjell Bækkelund, Bergen Philharmonic Orchestra / Karsten Andersen, Aurora (2005).
Bibliografi
Tramp i klaveret (1982)
Spill! – Kjell Bækkelunds notater fra et uryddig liv ved Per Øyvind Heradstveit (1985)
Nesheim, Elef. En fullblods musikant: pianisten Kjell Bækkelund (1999)
Bækkelund, Mads. Far min: når Se og hør har gått hjem (1997)
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Norske klassiske pianister
Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden
Kategori:Riddere av Dannebrogordenen
Kategori:Nordstjerneordenen
Kategori:Statsstipendiater
Kategori:Vinnere av Spellemannprisen
Kategori:Personer fra Oslo
Kjetil Osvold (født 5. juni 1961 i Ålesund) er en norsk tidligere fotballspiller som spilte på midtbanen. Han var kjent for sin slepne teknikk og følsomme venstrefot.
Han er fra Hessa der også landslagsspillerne Helge Skuseth og John Arne Riise vokste opp. Osvold begynte som spiller i Aalesund som 9-åring, gikk senere til Skarbøvik (1978) og Start (1981–1984). Han spilte for Lillestrøm (1985–1986), og var samtidig vikar ved Bråten ungdomsskole.
Han gikk til Nottingham Forest i desember 1986 for pund, og spilte under Brian Clough der med debut og stangskudd den 27. april 1987. Inkludert en mnd utleie til Leicester City hadde han 11 kamper i engelske lag.
Svenske hentet Osvold foran 1988-sesongen for kroner. Han var en av lagets viktigste spillere den ene sesongen han spilte for Djurgården, der han dannet en solid midtbaneduo med Stefan Rehn. En forutsetning for overgangen til Djurgården var at han skulle få gå videre hvis en profesjonell klubb ønsket ham, og i desember 1988 ble Osvold solgt videre til greske PAOK for samme sum Djurgården hadde hentet ham for.
Osvold spilte én sesong for PAOK. Etter tre sesonger tilbake i LSK (1990–1992) var han en sesong som kaptein for Skeid (1993) da de berget plassen i 2. divisjon.
Osvold tok den 30. april 1986 en tunnel på Maradona i en treningskamp på Ullevaal i forkant av VM i fotball 1986 der han i tillegg scoret kampens eneste mål. Etter at han la opp har han arbeidet som markedssjef, forsikringsselger og fotballagent.Hva gjør du nå, Kjetil Osvold? fra Nettavisen
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Norgesmestere i fotball
Kategori:Norske fotballspillere
Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer
Kategori:Fotballspillere for Skarbøvik IF
Kategori:Fotballspillere for Idrettsklubben Start
Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK
Kategori:Fotballspillere for Skeid Fotball
Kategori:Fotballspillere for Nottingham Forest FC
Kategori:Fotballspillere for Leicester City FC
Kategori:Fotballspillere for PAOK FC
Kategori:Norske fotballspillere i England
Kategori:Norske fotballspillere i Hellas
Kategori:Personer fra Ålesund kommune
Jordan, offisielt Det hasjimittiske kongerike Jordan, er et arabisk land i Vest-Asia som grenser til Syria i nord, Irak i nordøst, Israel og palestinske territorier i vest og Saudi-Arabia i sørøst. Landet deler kystlinjen til Dødehavet i vest med Israel, og kystlinjen til Akababukten i sør med okkupert Palestina, Saudi-Arabia og Egypt. Grensen mot Israel har en sterk befestet overgang ved Allenby Bridge som går over grenseelven Jordanelven. Elven er den eneste betydelige vannkilden i landet.
Befolkningen er hovedsakelig jordanske arabere. Over 30 % bor i hovedstaden Amman.
Trolig bor det om lag 1 million irakiske flyktninger i Jordan og med borgerkrigen i Syria er det etter 2011 kommet 600 000-700 000 flyktninger.
Palestinske arabere kan flytte til Jordan og få statsborgerskap og alle rettigheter der. Jordan har siden Israel ble opprettet tatt imot over 1,8 millioner palestinske flyktninger. Disse har fått samme rettigheter som andre jordanerne, og utgjør i dag den største folkegruppen i landet. Selv om flyktningene har fått borgerrettigheter, har transjordanerne (fra Østbredden) dominert det politiske liv.
Landets språk er arabisk.
Jordan er et konstitusjonelt monarki hvor kongen utpeker regjeringen, godtar lover og står for utenrikspolitikken. Parlamentet kan utføre parlamentarisk makt med 2/3 flertall.
Arabere, armenere, kurdere og tsjerkessere er landet største etniske grupper. https://www.cia.gov/the-world-factbook/countries/jordan/#people-and-society https://www.worldatlas.com/articles/what-is-the-ethnic-composition-of-jordan.html https://joshuaproject.net/languages/kmr
Naturgeografi
Jordan er et ørkenland, omkring 80 % av landet regnes som ørken. Det er nord-sør-gående fjellkjeder på opptil 1.754 meter i vest langs grensen mot Israel, og et gradvis flatere landskap mot ørkenområdene i øst. Jordanelven danner den nordlige starten på en forkastning som er forbundet via Rødehavet med Riftdalen i Afrika. I Gilead-fjellene i nord ligger både hovedstaden Amman og storbyene Zarqa og Irbid.
I nordvest er det middelhavsklima med varme, tørre somre og kjølige, fuktige vintre. Årsnedbøren kan nå opp i 800 mm. I resten av landet er det kontinentalt ørkenklima, og i Amman er middeltemperaturen 31–38 ℃ om sommeren og 13–19 ℃ om vinteren.
Ørkenområdene har sparsom tornevegetasjon, og det tidligere fruktbare landet har i dag bare 5 km² skogsområder igjen, med sypress, eik og akasie. Forsøk på skogplanting har lenge vært relativt mislykkede. Dyrelivet omfatter hamster, ørn, hyene, villkatt, ulv, gaselle, steinbukk og skorpion.
Demografi
Folketilveksten er stor, hele 2,6 %. Nesten 40 % av befolkningen er under 15 år. 87 % er arabere, 7 % armenere, 2 % tsjerkessere og 2 % kurdere. I tillegg kommer fremmedarbeidere, hovedsakelig fra Egypt, men også fra Sør-Asia. Hele 79 % av Jordans befolkning bor i byer.
De største byene (2007) er Amman med 1,5 millioner innbyggere, fulgt av Zarqa (1 million), Irbid (800 000), ar-Rusaifa (300 000), Wadi-as-Sir (200 000), Akaba (105 000), Mabada (85 000) og al-Baq'a by (81 000).
I Jordan er 93 % av befolkningen sunnimuslimer, og islam er statsreligion. Kristne utgjør 6 %, mens andre religioner står for 2 %. I byen Zarqa bor noen drusere. Mange kristne irakere har bosatt seg i Jordan, og de kristne utgjør ofte om lag 20 % av medlemmene av parlamentet.
Historie
Se også Jordans historie.
Det nå besatte området på Vestbredden av Jordanelva var i bibelsk tid kjerneområdet for Oldtidens Israel, med områdene Judea og Samaria og de eldgamle byene Jerusalem, Hebron og Betlehem i vest. Ammonittene som innvandret omkring 1.200 f.Kr., var en del av oldtidens Israel. I det 4. århundre f.Kr. innvandret nabateerne fra Den arabiske halvøy, trolig på grunn av befolkningspress der. Området ble i år 106 underlagt Romerriket som provinsen Arabia, under keiser Trajan.
Med muslimenes seier over Bysants ved Jarmuk i 636 e.Kr., kom Jordan under langvarig arabisk-muslimsk styre, med et kort avbrekk for den vestlige delen som i perioden 1115-1187 lå under korsfarer-kongedømmet Jerusalem. I 1250 ble områdene underlagt de egyptiske mamelukkene og 1516-1918 ble okkupert av Det ottomanske rike.
I 1918 gjorde de jordanske stammene opprør mot tyrkerne, og den hasjimittiske emir Faisal grunnla Kongedømmet Syria i Damaskus da de arabiske styrkene under Lawrence of Arabia inntok byen. Men ved San Remo-konferansen i 1920 tvang britene Jordan inn i protektoratet Palestina, fra 1923 Emiratet Transjordan med Abdullah ibn Hussain som statsoverhode under britisk okkupasjon. Ved utløpet av mandatet ble Jordan helt uavhengig 25. mai 1946. Transjordan skiftet navn til Jordan 2. juni 1949.
I 1948 inntok jordanske tropper Øst-Jerusalem, men andre arabiske land anerkjente aldri fullt ut den jordanske annekteringen av Vestbredden fra 1950. Bare Storbritannia anerkjente den jordanske suvereniteten over Vestbredden. Den 20. juli 1951 begikk en palestinsk nasjonalist attentat og myrdet kong Abdullah I, og sønnesønnen Hussain I overtok makten i 1953. Under seksdagerskrigen tapte Jordan hele Vestbredden til Israel, og antall flyktninger i landet ble fordoblet og nådde 800 000. Innflytelsen til PLO og palestinske fedayeen-styrker i Jordan økte, og i 1970-71 kom det til åpen borgerkrig hvor palestinske tropper og støttespillere ble massakrert under Svart september, som fulgte en palestinsk kapring av tre passasjerfly i byen Zarqa. Syria invaderte en kort stund Nord-Irak, men trakk seg raskt tilbake, trolig etter press fra Israel. I juli 1971 vant jordanske og irakiske regjeringsstyrker en felles seier over de palestinske fedayeen-styrkene, og tvang dem ut av Jordan.
Jordan forholdt seg nøytrale under Jom kippur-krigen i 1973, og året etter anerkjente Jordan den palestinske organisasjonen PLO som den eneste og rettmessige representant for det palestinske folket. I 1988 gav Jordan formelt avkall på alle krav på Vestbredden. Landet tok ikke del i Irak-krigen i 1990-91.
left|200px|thumb|Kong Abdullah på besøk i Pentagon.
I 1994 ble en endelig fredsavtale med Israel undertegnet. Jordan driver en konstant og vanskelig balansegang mellom vestlige og muslimske land og har opptrådt som fredsmekler blant annet i Irak-konflikten, og mellom Israel og palestinerne.
Da Abdullah II tiltrådte som konge i 1999 ble forholdet til USA ytterligere forbedret, og Jordan oppnådde frihandelsavtale med USA i 2001 og assosieringsavtale med EU i 2002.
Næringsliv
thumb|Klippebyen Petra er Jordans viktigste turistattraksjon.
Jordan har få naturressurser og begrensede vann- og energiressurser. Oljeimport fra Irak ble 2003 delvis erstattet av import fra Gulfstatene. Samme år ble en gassrørledning fra Egypt til Akaba fullført, og planen er at den skal videreføres til Amman. Inntil nylig har landet vært avhengig av eksport av fosfater, og av overføringer og bistand fra utlandet. Jordan ble medlem av WTO i 2000. Frihandelsavtalene med USA fra 2001 og med EU fra 2002 har gitt sterk stimulans til produksjon og eksport av lette forbruksvarer og tekstiler. Teko-industriens eksport økte med 2 000 prosent fra 2000 til 2005. Det drives en del utviklingsprosjekter innen solenergi, hvor landet har stort potensial.
Regjeringens fremste satsingsområde er turisme, samtidig som Aqaba Special Economic Zone (ASEZ) skal tiltrekke teknologi og IKT-industri gjennom gunstige rammebetingelser. Ifølge den amerikanske, frivillige organisasjonen National Labor Committee, har Jordan betydelig innslag av underbetalte arbeidere i produksjonsanlegg med dårlige sosiale forhold.NLCNet .
Verdensbanken klassifiserer Jordan som et "lower middle income country." BNP per innbygger var om lag $1,817 (€1,479) i 2003, med 14,5 % registrert arbeidsløshet – men reelt nærmere 30 %. Utdanningsnivået er relativt høyt. Inflasjonen er lav, bare om lag 2,3 % i 2003, og finans- og valutapolitikken har vært ganske stabil siden omkring 1995. Uroen i Midtøsten er likevel forstyrrende for landets økonomiske utvikling og evnen til å tiltrekke utenlandske investeringer. Landet har stor innvandring fra nabostater hvor det er politisk uro, og dette gir både nye ideer og vekstimpulser, og samtidig betydelig press på offentlige tjenester og budsjetter.
Turismen bidrar med 10-12 % av nasjonalproduktet, og stimuleres av at landet er politisk mer stabilt enn mange andre land i Midtøsten. Den viktigste severdigheten er den antikke klippebyen Petra, som står på listen over Verdens sju nye underverk. I likhet med Petra har også stedet Jerash romerske ruiner. Naturbaserte opplevelser utnyttes særlig gjennom ørken- og fjellvandring, ikke minst i Wadi Rum.
Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde BNP (Verdensbanken) 14,2 mrd US$ 2006, Verdensbanken BNP (vekst) (Verdensbanken) 7,23 % 2005, UNDP Database Konsumpriser 3,3 % (2004) 2005, UNDP Database Arbeidsløshet 12,0 % 2004, UN Statistics (unstats.un.org) Handelsbalanse -5,28 mrd US$ 2005, UNDP Database Betalingsbalanse -2,31 mrd US$ 2005, UNDP Database Utviklingshjelp 0,59 mrd US$ 2005, UNDP Database Emigrantoverføringer 2,70 mrd US$ 19,0 % 2006, IFAD / Inter-American Development Bank BNP per innb 2.198 US$ 2005, UNDP Database
Oppføring på UNESCOs lister
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Oldtidsbyen Petra
Ørkenpalasset Quseir Amra
Um er-Rasas
As-Salt
Wadi Rum
Dåpssted "Bethany Beyond the Jordan" (Al-Maghtas)
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2005 – Kulturområdet til beduinene i regionene Petra og Wadi Rum
2018 – As-Samer
2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis
2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis
Se også
Midtøsten-konflikten
Petra
Fotnoter
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Stater og territorier etablert i 1946
Kategori:1946 i Asia
thumb|left|Dette maleriet av den polsk-jødiske Maurycy Gottlieb fra 1878 viser jøder i synagogen under feiringen av forsoningsdagen Jom Kippur.
thumb|left|En ortodoks religiøs jøde med hatt og skjegg som pålagt ifølge Tredje mosebok selger bønnereimer, tefillín, i dagens Jerusalem.
thumb|left|Ung, jødisk mann med tradisjonell kalott, en såkalt kippa, foran Klagemuren i Jerusalem.
thumb|left|Det mosaiske trossamfunns synagoge i Bergstien i Oslo; oppført 1918; arkitekt Herman Herzog; innvidd 21. mai 1920. Tekst over inngangen: «Dette skal være et bønnens hus for alle folkeslag.»
Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahai). Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem Det gamle testamentet.
De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme. Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper. Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen. Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene.
Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion, etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri, anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring, okkupasjon og eksil. Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk, babylonsk, persisk, hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen, opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme. Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk, ikke religiøs, men alle disse i dialektisk spenning.»)
I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etter hvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom.
Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanene selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritaner. Samaritanenes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter.
Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro, men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen – når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk».
I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet.
Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). Man ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen.
Det anslås å være ca. 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis .
Jødiske helligdager
De jødiske festene og helligdagene (haggim) tar som regel utgangspunkt i sentrale begivenheter i det jødiske folkets historie.
Sabbat
Den viktigste helligdagen i jødedommen er sabbatten; en ukentlig helligdag som feires fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag. Bakgrunnen for sabbaten er beretningen fra andre Mosebok, hvor Gud etter at han i seks dager arbeidet med å skape verden hvilte på den syvende dagen. Sabbatten tjener således som en hviledag som samler hele familien, en dag det ikke er tillatt å arbeide. Sabbatten er foreskrevet i de ti bud.
Pesach
En av de viktigste festene i jødedommen er Pesach, som tilsvarer den kristne påsken. Pesach feires til minne om befrielsen fra slaveriet i Egypt (exodus) og kalles også "De usyrede brøds fest", fordi usyret brød spiller en sentral rolle både før og under festen. Huset renses omhyggelig for alt av syret (gjæret) mat, og alt husgeråd som har vært i berøring med syrede matvarer erstattes av spesielt Pesach-service. Høytidens sentrale begivenhet er seder, et fellesmåltid som avholdes på festens første aften, hvor det spises en rekke tradisjonelle retter som symbolsk knyttes opp til flukten fra Egypt.
Sjabuót
Ifølge tredje Mosebok er jødene forpliktet til å telle 7 uker fra Pesachs andre dag. Etter disse 7 ukene (49 dager) kommer Sjabuót-festen. Sjabuót betyr egentlig "uker". På sjabuót takker jødene Gud for mottagelsen av Toraen.
Sukkot
Sukkot eller løvhyttefesten minnes israelittenes vandring gjennom ørkenen etter flukten fra Egypt og faller sammen med frukthøsten. Sukkot feires ved at man konstruerer små hytter som dekoreres med frukt og grønnsaker. I disse hyttene spiser og sover man de syv dagene festivalen varer.
Rosj hasjaná
Rosj hasjaná betyr "årets begynnelse" (egentlig hode) og feires som det jødiske nyttår, selv om høytiden faller på den syvende måneden i den jødiske kalenderen. Festen feirer skapelsen av verden og innleder også de såkalte botsdagene, ti dager som varer fram til Yom Kippur, når folk oppfordres til å be om unnskyldning til folk de har gjort urett mot.
Jom kippúr
Forsoningsdagen Jom kippúr var i førkristen tid den ene dagen i året da den jødiske ypperstepresten trådte inn i tempelets aller helligste rom for å utføre et ritual som skulle skaffe hele det jødiske folk soning for sine synder. I moderne jødedom er dagen viet til bønn, faste og botsgjerninger sentrert rundt renselse og Guds nåde. Yom Kippur er således kulminasjonen på botsdagene og regnes ofte som den mest betydningsfulle enkeltstående helligdagen.Jødedommen.no: Hva er Jom Kippur? Besøkt 9. januar 2025
thumb|right|Oppslått torarulle i Synagogemuseet i Wlodawa, Polen
Hanukka
Hanukka, også kjent som Channukkah, kalles den jødiske lysfestivalen. Ordet Hanukka betyr "å dedikere", og helligdagen faller typisk omkring de kristne helligdagene jul. Chanukah feires med å tenne de åtte lysene i lysestaken kjent som hanukkia over de åtte dagene Hanukka varer. Dette skal symbolisere de 8 dagene da den jødiske gruppen Makkabeerne fikk en lampes olje til å vare i åtte dager, selv om det ble vurdert at oljen bare var nok til en dags bruk. Helligdagen har blitt mer populær etter at julen har fått et større kulturelt innhugg i den vestlige verden, og anses nå for å være en helligdag som spesielt henvender seg til barn. I den forbindelse er det vanlig å gi gaver til hverandre hver dag i de 8 dagene, og gi sjokolade kjent som Hanukka Gelt (Gelt er et yiddish og tysk ord som betyr penger) som er formet som gullmynter til familien.
Jødedommens tekster
thumb|En torárull. Toráen omfatter de fem mosebøkene — den første av de tre hoveddelene av Tanákh.
Jødene kalles ofte «Bokas folk», og jødedommen har en lang intellektuell tradisjon som fokuserer på tekstbasert torástudium. Dette avsnittet er en strukturert liste over sentrale verk i jødisk praksis og tenkning.
Tanákh (Den hebraiske Bibelen, svarande til det kristne Det gamle testamentet) som er delt i de tre delene Tora, Nebiim og Ketubim, og jødiske bibelstudium, som inkluderer:
Mesorá
Targúm
Jødisk bibelsk eksegese (jfr også Medrásj)
Verk fra den talmudiske perioden (klassisk rabbinsk litteratur)
Misjná med kommentarer.
Talmúd; i sine to versjoner Talmúd jerusjalmí og Talmúd bablí, begge med kommentarer.
Toseftá og de mindre massekhtót.
Medrasjisk litteratur:
Halakhá
Aggada
Halakhisk litteratur
De største samlingene av Halakhá (jødisk religiøs og verdslig lov og skikk)
Misjné Torá med sine kommentarar.
Arba‘á turím («Tur») med kommentarer.
Sjulḥán ‘arúkh med kommentarer.
Andre bøker om jødisk lov og skikk
Responsa-litteraturen
Jødisk tenking og etikk
Jødisk filosofi
Kabbalá
Ḥasidiske verk
Jødisk etikk og musárbevegelsen
Siddúren (den jødiske bønneboka) og jødisk liturgi
Jødiske bønner og velsignelser
Pijjutím (klassiske jødiske dikt)
Kerobá
Pizmón
Bakkasjá
Se også
Det mosaiske trossamfunn
Haredisk jødedom
Mizrahisk jødedom
Referanser
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Italia, offisielt Den italienske republikk eller Republikken Italia, er et land i middelhavsregionen i det sørlige Europa. Landet er en republikk, og omfatter en støvelformet halvøy samt to større øyer, Sardinia og Sicilia, i Middelhavet. Italia grenser mot Frankrike i vest, Sveits og Østerrike i nord og Slovenia i øst. De uavhengige statene San Marino og Vatikanstaten er enklaver omsluttet av italiensk territorium. Italia var en av de opprinnelige medlemsstatene i det som nå er Den europeiske union, og er medlem i De forente nasjoner, NATO og G7. Landet har stor variasjon på klimaet, fra alpint klima i nord til subtropisk i sør. Italia har derfor markert seg både i vinter- og sommeridrett. Fotball er den største idretten, og Italia har vunnet VM i fotball fire ganger (1934, 1938, 1982 og 2006), mens italienske lag har vunnet UEFA Champions League til sammen tolv ganger.
__TOC__
Italia har en lang historie som sprer seg fra neandertalere til moderne mennesker og stammesamfunn. Fra en av disse stammene, latinerne, utviklet romerne seg. Disse utviklet seg via kongedømme og republikk til Romerriket, som strakte seg over store deler av Vest- og Sør-Europa, Nord-Afrika og Midtøsten. Romerriket var også i lang tid den kulturelle stormakt i området såvel som den militære. Etter Romerriket ble Italia angrepet av diverse stammer og bygget opp sakte som en rekke selvstendige føydalriker. Etter hvert utviklet det seg store handelssentre i Italia, som Amalfi, Firenze, Genvoa og især Venezia. Sammen med Roma, ble disse også fra 1300-tallet av kunstneriske, litterære og musikalske sentre gjennom hele renessansen og mye av barokken. På 1700-tallet ble de forskjellige smårikene eid av først Spania, så Østerrike og mot slutten Napoleons Frankrike. Gjennom 1800-tallet vokste stadig ønsket om selvstendighet, og i 1861 ble kongeriket Italia erklært dannet. Italia var i første verdenskrig på Trippelententens side. En generell misnøye i befolkningen mot vanstyre banet vei for Benito Mussolini, og han fikk Italia med i andre verdenskrig på tysk side. Etter andre verdenskrig valgte Italia å bli republikk.
thumb| Utsikt over Lierna-Varenna på Comosjøen fra Bellagio
Italias kulturelle storhetstid er gjerne regnet som renessansen (i Italias tilfelle 1300–1600), der blant annet vitenskap, oppdagelse, kunst, musikk, litteratur og arkitektur begynte å blomstre. De hadde allerede tidligere kjente oppdagelsesreisende som Marco Polo og matematikere som Leonardo Fibonacci i middelalderen, men fra renessansen av hadde de matematikere som Galileo Galilei, Gerolamo Cardano og Luca Pacioli, oppdagelsesreisende som Cristopher Columbus og Amerigo Vespucci og vitenskapsmenn som Giambattista della Porta og Andrea Cesalpino. Etter renessansen kom flere andre store vitenskapsmenn som Evangelista Torricelli, Carlo Antonio Manzini, Giovanni Alfonso Borelli, Francesco Maria Grimaldi, Giovanni Battista Riccioli, Laura Bassi, Alessandro Volta med flere. Italia har fem nobelprisvinnere i fysikk (Guglielmo Marconi, Enrico Fermi, Emilio Segrè, Carlo Rubbia og Riccardo Giacconi), en nobelprisvinner i kjemi (Giulio Natta) og tre nobelprisvinnere i medisin (Camillo Golgi, Daniel Bovet og Rita Levi-Montalcini).
Innen kunsten var også renessansen en stor forandring som skapte en rekke kunstnere og som utviklet kunstretningen betydelig. Mange kjente italienske malere malte i renessansen, deriblant Giotto, Donatello, Leonardo da Vinci, Michelangelo, Sandro Boticelli, Tizian, Tintoretto, Giorgio Vasari, Veronese, Giovanni Bellini, Filippo Brunelleschi, Leon Battista Alberti og Lorenzo Ghiberti. Imidlertid var italiensk malerkunst ikke begrenset til denne perioden. Senere kom Caravaggio i overgangen til barokken, arkitektene Francesco Borromini, Gian Lorenzo Bernini og Carlo Fontana i barokken og malerne Giovanni Battista Tiepolo i rokokko-stilen, Francesco Hayez i romantikken og Amedeo Modigliani i ekspresjonismen.
Italia har også vært det klart dominerende landet i lang tid innen opera, med komponister som Claudio Monteverdi, Alessandro Scarlatti, Gioachino Rossini, Vincenzo Bellini, Gaetano Donizetti, Giuseppe Verdi og Giacomo Puccini som dominerende, og i tillegg komponister av instrumentalmusikk som Arcangelo Corelli, Antonio Vivaldi, Tomaso Albinoni og Domenico Scarlatti blant de største. Italia har hatt noe beskjeden suksess innen populærmusikk med Zucchero, Eros Ramazotti, Andrea Bocelli, Laura Pausini og Eifel 65. Med unntak av sistnevnte har musikken vært preget av ballader. Rockemusikk har i liten grad slått gjennom i Italia. Italia har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger: 1964, 1990 og 2021. Det sannsynligvis mest kjente bidraget er imidlertid Domenico Modugnos «Nel blu dipinto di blu», som, omdøpt til «Volare», gikk til topp i USA, og er den eneste uten engelsk tekst som er kåret til årets sang av Billboard.
Innen litteratur har Italia flere store forfattere, deriblant Francesco Petrarca, Giovanni Boccaccio og Dante Alighieri fra senmiddelalderen og tidligrenessansen, Niccolò Machiavelli, Ludovico Ariosto og Torquato Tasso fra renessansen, Giambattista Marino fra barokken, Carlo Goldoni fra opplysningstiden, Carlo Collodi og Giosuè Carducci fra 1800-tallet. Italiensk litteratur fikk også et oppsving på 1900-tallet med Grazia Deledda, Italo Svevo, Luigi Pirandello, Filippo Tommaso Marinetti, Salvatore Quasimodo, Eugenio Montale, Elsa Morante, Giuseppe Tomasi di Lampedusa, Alberto Moravia, Dario Fo og Umberto Eco. Carducci, Deledda, Pirandello, Quasimodo, Eugenio Montale og Fo vunnet nobelprisen i litteratur.
Italia er kjent for et sterkt skille mellom nord og sør, der Sør-Italia ikke fant seg til rette etter samlingen av Italia. Forskjellene har ligget i kulturelle og historiske skiller, i industrialisering og i lokalpatriotisme. Områder i Sør-Italia er kjent for organisert kriminalitet, som mafiaen på Sicilia og camorraen i Napoli, mens områder i nord forbindes med industrialisering og rikdom, som motehus i Milano og bilfabrikker i Torino. Selv om dette synet ikke helt stemmer, har italienere i nord nok fordommer til at partiet Lega Nord, som taler om å gjøre Nord-Italia selvstendig, har 15 plasser i Italias deputertkammer.
Naturgeografi
miniatyr|Satellittbilde av Italia.
Italia består hovedsakelig av Appenninerhalvøya, en stor støvelformet halvøy i Middelhavet, samt de to hovedøyene Sicilia og Sardinia. I nordøst ligger Adriaterhavet, i sørøst Det joniske hav, i sørvest Det tyrrenske hav og i nordvest Det liguriske hav.
Klimaet i Italia varierer stort avhengig av om man er i nord, midten eller sør, men også med avstand til kysten. Milano, som ligger innenlands og nord i Italia, kan oppleve minusgrader, mens Palermo sjelden går under 10 ℃. Middeltemperaturen i Milano varierer typisk mellom −2 og 5 ℃ i januar, den kaldeste måneden, og 16 og 29 ℃ i august, den varmeste. Romas kaldeste måned, også den januar, har mellom 3 og 7 ℃ gjennomsnittstemperatur i januar og 17 til 30 ℃ i juli. I Palermo er gjennomsnittstemperaturen mellom 8 og 14 ℃ i januar og 22 og 30 ℃ i snitt i både juli og august. Nedbøren for de tre områdene varierer også. Milano har jevn nedbør hele året, med mai som den mest nedbørrike måneden og oktober og november som to perioder med mye nedbør på rad. Roma har mest nedbør i november, med sakte avtakende effekt til juli, som er den tørreste måneden. Palermo har en veldig tørr sommerperiode fra mai til og med september, og en regnperiode fra november til og med februar.The climate in Italy - Italia.it Milanos jevne nedbørsperiode kan skyldes at byen ligger på Po-sletten, som er kjent for mye fuktighet og gjentatte tilfeller av tåke.Climate - Understanding Italy Den laveste målte temperaturen er -48,3 grader celcius, målt i Busa Fradusta, et område i Pale di San Martino i Dolomittene.Esplora il significato del termine: Record del freddo in Italia: -48,3 gradiRecord del freddo in Italia: -48,3 gradi - Corriere
Italia er i hovedsak et svært fjellrikt land, med fjellkjeden Appenninene som strekker seg langs mye av sentral-Italia, Alpene i nordvest og Dolomittene (en undergruppe av Alpene) i nordøst. Det høyeste fjellet regnes som Monte Bianco (høyeste topp moh), fulgt av Monte Rosa ( moh.) og (Matterhorn ( moh.). Imidlertid er samtlige av disse fjellene på grensen med Frankrike (Monte Bianco/Mont Blanc) eller Sveits (Monte Rosa og Matterhorn). I tillegg er flere vurdert som del av et annet fjell, for eksempel er Lyskamm, ofte oppgitt som Italias nest høyeste fjell, regnet som en del av Monte Rosa. Gran Paradiso ( moh.) er det høyeste fjellet som i sin helhet ligger i Italia.Highest mountain in Italy - Armchair Mountaineer Landet har hatt stor seismisk aktivitet rundt Vesuv, Sabatini, Etna og Stromboli. Et jordskjelv sør i Italia i november 1980 krevde menneskeliv.Italy Topograpghy - Nations Encyclopedia
Området rundt Po-sletten og sør i landet er mer fruktbart og flatt, og har tradisjonelt vært jordbruksområdet i Italia. Po-sletten dreneres av elven Po, som er Italias lengste elv. Den har flere bielver fra Alpene, Appenninene og Dolomittene. Andre kjente elver er Tiber, Adige og Arno. Gardasjøen er Italias største innsjø, og både den, og øyene Maggioresjøen og Comosjøen, den nest og tredje største innsjøen, ligger ved Alpene.
Største byer (innbyggertall i provinsen, 1. januar 2007):
Roma innbyggere
Milano innbyggere
Napoli innbyggere
Torino innbyggere
Palermo innbyggere
Største øyer:
Sicilia km²
Sardinia km²
Elba 223 km²
Lengste elver:
Po 670 km
Adige 410 km
Tiber 405 km
Største innsjøer:
Gardasjøen 370 km²
Maggioresjøen 212 km²
Comosjøen 146 km²
Høyeste fjell:
Monte Bianco moh.
Monte Rosa moh.
Matterhorn moh.
Gran Paradiso moh.
Største vulkaner:
Etna moh.
Vesuv moh.
Demografi
Italia har relativt små minoritetsgrupper både etnisk, religiøst og språklig. Flere minoritetsgrupper finnes imidlertid i landet, spesielt i grenseområdene. Tysk er et offisielt språk i Sør-Tyrol, den nordligste halvparten av Trentino-Sør-Tyrol, fransk i Valle d'Aosta, mens ladinsk har status som et offisielt språk i Trentino-Sør-Tyrol. Fransk er lite brukt som talespråk i Valle d'Aosta, men en stor minoritet bruker frankoprovençalsk. Friulisk snakkes i Friuli i den nordøstlige delen av landet, mens en minoritet i Trieste og områdene rundt snakker slovensk. I Molise finnes det noen få lokalsamfunn hvor man snakker kroatisk. I Sør-Italia, spesielt i Puglia og på Sicilia finnes det lokalsamfunn som snakker albansk. Noen små samfunn i Calabria er gresktalende. I byen Alghero på Sardinia snakkes det katalansk.
I Italia snakkes det mange språk, i hovedsak romanske språk. Det italienske språket er dessuten rik på dialekter. I noen regioner snakkes det selvstendige språk noen av dem er godkjente av UNESCO som egne språk, for eksempel er siciliansk et slikt språk. Det har utviklet seg direkte fra latin og snakkes daglig av ca. 5 millioner innbyggere på Sicilia, samt av et ukjent antall emigranter. Et annet eksempel er napolitansk som snakkes av ca. elleve millioner innbyggere samt et ukjent antall emigranter. Venetiansk snakkes av ca. 4 millioner innbyggere i seks forskjellige land. Disse språkene har også lokale dialekter. Forskjellene mellom standardspråket og dialektene kan være markante. På lik linje med Norge er dialekt brukt for å uttrykke en «ekthet». Italiensk standardspråk har siden utbredelsen av TV hatt en stor og økende innflytelse. Interessen for dialekter har vokst de siste 15 år, særlig etter den økende innvandringen fra utlandet, som har stilt viktige spørsmål om italiensk identitet.
Tidligere fikk italienerne mange barn, og befolkningsoverskuddet resulterte i en stor og vedvarende utvandring særlig fra de mest fattige delene av landet, både i sør og nord. Derigjennom finnes siden slutten av 1800-tallet et italiensk emigrantsamfunn både i Sør- og Nord-Amerika, spesielt i USA, Canada, Argentina, Uruguay og Brasil, men også i Mexico og Chile. Likeledes bor det mange i Australia, spesielt i storbyen Melbourne. Etter andre verdenskrig ble land som Tyskland, Belgia, Frankrike og Sveits mål for italiensk arbeidsinnvandring.
Nå er imidlertid utviklingen snudd på hodet, italienerne konkurrerer med spanjolene om å ha Europas laveste fødselshyppighet. Dermed har Italia opplevd en massiv innvandring som har gjort landet mer multietnisk.
Folketettheten er den femte høyeste i Europa. På samme måte som i Tyskland og Polen finnes det ingen dominerende by slik som Paris er for Frankrike. De største befolkningskonsentrasjonene er i Lombardia (rundt Milano) og Campania (rundt Napoli).
Historie
Siden forhistoriske tider har viktige kulturer og riker eksistert i det som i dag er Italia. De italiske stammene var til stede på halvøya ved overgangen til historisk tid, ca. 1000–500 f.Kr. Etruskerne dannet den første sivilisasjon på Den italienske halvøya i det 8. århundre f.Kr. På 400-tallet f.Kr. vokste Roma frem som et sentrum midt på halvøya, og romerne erobret stadig større deler av Italia. I de såkalte punerkrigene på 200-tallet f.Kr. vant de over Kartago, og grunnen var dermed lagt for dannelsen av Romerriket, som kom til å dominere Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet. Indre stridigheter førte på 300-tallet til Romerrikets fall. Det ble delt i to, en vestlig med hovedstad i Roma, og en østlig med hovedstad i Konstantinopel. På 500-tallet ble Italia-halvøyen invadert, den sørlige delen av østromere, og den nordlige av langobardene, og på 700-tallet ble de nordlige delene erobret av frankerne og tilfalt senere den tysk-romerske keiseren. Kirken ble på denne tiden en maktfaktor. Frem til 1300-tallet vokste flere byer frem, blant annet Venezia, Pisa, Amalfi, Milano, Napoli, Genova, Siena og Firenze.
Italia i renessansen (1300–1560)
Perioden frem til 1300-tallet var preget av økonomisk fremgang for byene og handelsmenn, mens jordbruksadel og bønder hadde det vanskeligere. Begynnelsen av 1300-tallet forandret og forverret mye seg i Europa, men til en viss grad kan man si at det motsatte skjedde i Italia – i det minste i Nord- og Mellom-Italia.side 66, Elisabetta Cassina Wolff: Italias politiske historie 476–1945, Cappelen Damm, Oslo, 2016 En av årsakene til at Italia taklet en periode med jordbrukskrise var at krisen rammet kornproduksjon, da særlig til mat, mens i Italia var jordbrukere mer opptatt av ull, kjøtt, vin, søreuropeiske frukter, silke og husdyrpodukter. Disse holdt samme pris eller til og med økte den. Luksusvarer var det alltid etterspørsel om, og også våpen. I sør satset de mye på nettopp kornvarer, og etter at pesten reduserte både antall bønder som produserte det og antall norditalienere som kjøpte det, ble Sør-Italia noe forverret i perioden. Det begynte å bli en merkbar kløft mellom Nord- og Sør-Italia.S9de 67, Cassina Wolff
Som resultat av en generell oppgangstid og en form for kapitalistisk tankegang, ble borgerskapet styrket. Allerede fra midten av 1200-tallet hadde det dukket opp kunstnere og diktere, og flere dukket opp: Forfattere som Francesco Petrarca, Giovanni Boccaccio og Dante Alighieri og malere som Duccio og Giotto. En annen interessant bieffekt av oppgangstiden var at de mange stridighetene medførte at det ble dannet store fyrstedømmer som kunne sikre en større stabilitet enn byveldene. Samtidig ble makten samlet på færre hender.Side 68–74, Cassina Wolff Den sterke kunstneriske og intellektuelle oppvåkningen med vekt på humanisme fikk navnet renessansen, eller rinascimento på italiensk. Særlig Firenze, men også Milano, Kirkestaten, Genova og en rekke andre italienske byer lot seg påvirke, og bevegelsen fortsatte til langt utover 14- og 1500-tallet. Noen av verdens mest kjente malere, som Leonardo da Vinci, Michelangelo, Sandro Boticelli, Tintoretto, Tizian og Rafael var renessansemalere. Arkitekter som Filippo Brunelleschi (Domkirken i Firenze), Leon Battista Alberti og Lorenzo Ghiberti satte sutt preg på bybildet i mange italienske byer.
miniatyr|Domkirken i Firenze sto ferdig i 1436, og er et kjent renessansebygg.Milano ekspanderte særlig under Visconti-familien, og ble raskt til Hertugdømmet Milano. Milano hadde knapt vært rørt av pestepidemien, og som våpenprodusenter i en tid med mange kriger, ble de raskt rike. I 1450 døde siste Visconti uten arving, og svigersønnen Francesco I Sforza tok over.side 74–76, Cassina Wolff Da Firenze fikk orden på stridighetene mellom guelfere og ghibelliner, førte de en ekspansjonistisk kamp, der de mer eller mindre kjøpte opp Pisa og Livorno. Firenzes økonomi besto av bankvirksomhet og ull- og silkeproduksjon. Firenze fikk i motsetning til Milano merke både pesten og ustabiliteten, blant annet opprør fra bomullsprodusentene, men de dominerende familiene lærte av dette. Fra 1360 tok familien Medici over, og beholdt makten til 1700-tallet. De lyktes å manipulere og bestikke seg til komplett kontroll over byen.Side 76–78, Cassina Wolff Venezia fokuserte på handel med Balkan, rundt Svartehavet og i Midtøsten. De tok kontroll over mange handelsbyer i disse områdene, og skaffet seg også kontroll over Verona, Brescia og Bergamo for å ha en buffer mot Viscontis Milano. Dette medførte også en dreining over på landbruksorientert økonomi. Der Milano var et enevelde, var Venezia – som Firenze – et fåmannsvelde, men de hadde større støtte fra befolkningen, noe som underbygget Venezias stabilitet.Side 79, Cassina Wolff Genova var store på 1300-tallet, men på 1400-tallet ble intern krangling og manglende forutsigbarhet nok til at byen ble økonomisk ustabil, og til slutt kjøpt opp av sine kreditorer.Side 81, Cassina Wolff I 1454 gikk Venezia og Milano sammen om Lodi-avtalen, som sikret fred mellom de to byene. Året etter ble det en samarbeidsavtale mellom Napoli, Kirkestaten, Firenze, Venezia og flere andre store og små byer og hertugdømmer om å stå sammen mot muslimer som invaderte deler av Europa. De to avtalene var med på å skape fred i Italia i 50 år.Side 85–86, Cassina Wolff
Piemonte fremsto som en ekspansjonistisk region, men for det meste i områder som ikke interesserte de andre stormaktene.Side 80–81, Cassina Wolff Kirkestaten hadde større problemer. Agrarkrisen og føydalismens krise kom samtidig som protester mot kirkens politiske innflytelse. Pavens hovedsete le flyttet fra 1309 til 1377 til Avignon i Frankrike. Da paven kom tilbake, var kirken langt bedre forberedt på å ta tilbake makten, og på 1400-tallet konsoliderte de makten. Dette inkluderte åpenlys nepotisme, men også salg av embeter og rett for byer som Perugia og Assisi å kunne styre som de ville mot at de betalte skatt. Kirkestaten ble også rammet av det vestlige skisma som gjorde at det var to paver fra Paven kom tilbake fra Roma og til 1415. Anklager om forfalskning dukket også opp, og Kirkestaten var dermed også i en vanskelig situasjon.Side 81–83, Cassina Wolff
Det søritalienske riket styrt av Robert I av Napoli, utenom Sicilia, som ble en del av Kongedømmet Aragón. Enda Napoli som by var like mektig som Firenze og Genova, ble lite produsert i sør, og Sør-Italia ble derfor etter hvert kjøpt opp av norditalienere og katalanere. Sør-Italia ble også mye hardere truffet av agrarkriser og pest, og baronene saboterte ethvert forsøk fra kongen på å gjøre stort. I 1441 samlet Alfons V av Aragon hele Sør-Italia og Sicilia under ett rike. Dette ga en midlertidig bedring med reformer i landbruket, men ved Alfons' død ble kongeriket delt opp mellom hans sønner, for så å samles i 1499.Side 83–84, Cassina Wolff
Nedgang og erobring (1560–1796)
miniatyr|Freden i Cateau-Cambresis, er Frankrike og Spania delte mye av Italia seg imellom. Kongene på bildet var i realiteten ikke til stede.
I 1494 begynte Frankrike sine mange kriger med Italia for at Frankrike skulle få tilbake Kongedømmet Napoli. Imidlertid reagerte ikke de italienske statene samlet som mot maurerne, men delt og i egne avtaler. Disse krigene ble kostbare og utmattende, og frem til 1560 ble stormaktene i Italia slitt ut.Side 97–98, Cassina Wolff I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved freden i Catau-Cambresis. Visekongene i Napoli, på Sicilia og på Sardinia hadde ingen interesse av å nedkjempe baronene, som fortsatte å motsette seg sentralmakten, og prioriterte heller å befeste havnebyene i Sør-Italia og befeste dominans i det østre Middelhavet.Side 108–109, Cassina Wolff Det ble imidlertid en kamp mellom brigantaggio (=bandittvesen), en rekke banditter som skapte kaos i Sør-Italia, og de spanske visekongene. Etter hvert ble brigantaggio også brukt av Napoli mot Kirkestaten og omvendt, og av baronene mot visekongen på Sicilia.Side 110, Cassina Wolff Milano var sikret større rettigheter blant adelen i styret, så dermed hadde den spanske dominansen mest å si med tanke på at tilknytningen til Kirkestaten og til Paven ble sterkere.Side 112, Cassina Wolff
Firenze hadde hatt en moderniseringsperiode på midten av 1500-tallet, der de med Spanias og Det tysk-romerske rikes velsignelse tok over Siena. Mediciene ble hertuger og innførte byråkrati og andre trekk av en moderne stat, men samtidig en konservativ og tilbakeskuende kultur. Venezia var selvstendige, men hadde mistet mye i kampene mot osmanene, og ble stadig mindre i stand til å holde handelsrutene sine åpne. Genova på sin side la seg under Karl V av Det tysk-romerske rike og så Filip II av Spania, og hadde en økonomisk blomstring under Habsburgerne. Savoy-Piemonte flyttet hovedstaden tilbake fra Chambéry til Torino, byttet allianse fra Spania til Frankrike og lyktes i å utvide seg litt og å balansere politisk utvikling godt, noe som skulle vise seg igjen i 1850-årene. Siden Savoy-Piemonte var i et grenseområde med spanskkontrollerte Milano i øst, Frankrike i vest og Det tysk-romerske riket i nord, var diplomati og militærfokus nødvendig for områdets overlevelse.Side 116, Cassina Wolff
På 1600-tallet ble Italia påvirket av den generelle økonomiske krisen med bakgrunn i flere faktorer, blant dem tredveårskrigen, lavere kjøpekrefter hos de fleste og manglende evne til å konkurrere med de som i liten grad ble påvirket av tredverårskrigen, som England og Spania. Sjødominansen ble overtatt av nederlendere og engelskmenn, og ull- og silkeproduksjonen taklet ikke ekstern konkurranse.Side 120–121, Cassina Wolff
1700-tallet ble en ny periode med omorganisering av landområder. Etter freden i Utrecht i 1713 forsvant spansk overherredømme i Spania. Milano, som nå inkluderte Mantova, ble underlagt Østerrike. Savoy utvidet med Sicilia, men byttet i 1720 slik at de heller fikk Sardinia. Venezia og Genova forble selvstendige.Side 134, Cassina Wolff Mens det var kaotiske tilstander politisk, ble det innført reformer både i jordbruk, handel og politikk. Venezia, Genova og Kirkestaten var imidlertid upåvirket av reformene.Side 143–153, Cassina Wolff
Risorgimento: Italias samling (1796–1870)
miniatyr|venstre|Victor Emmanuel II møtte Giuseppe Garibaldi i nærheten av Teano
miniatyr|Camillo Benso di Cavour lyktes med teft, diplomati og manipulering å få Italia samlet og modernisert.
Da Italia ble erobret av Napoleons styrker, fulgte som et biprodukt at 110 delegater i Lombardia fikk skrive en grunnlov basert på maktens tredeling, at franske styrker dannet Den cisalpinske republikk og at, med fransk hjelp, italienske nasjonalister teoretiserte over hva som var den beste styreformen i et samlet Italia.Side 63–67, Adrian Lyttleton: «The National Question in Italy» i The National Question in Europe in Historical Context av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998) Napoleons styrker ble midlertidig kastet ut av Italia, og da de kom tilbake, valgte Napoleon å samle mesteparten av nordøst-Italia og Emilia-Romagna til Kongeriket Italia med hans adoptivsønn Eugène de Beauharnais.Side 70, Lyttelton
Etter Wienerkongressen i 1815 ble Italia redusert til de enkelte delene igjen. Østerrike forbød møtevirksomhet og slo ned på ytringsfrihet, og samling virket svært lite sannsynlig.Side 67 i B.A. Haddock: «Italy: independence and unification» i samlingen Themes in Modern European History av Bruce Waller (red.), Routledge, London 1990, opptrykk 1998 Imidlertid eksisterte det flere ulovlige nasjonalistbevegelser, med mislykkede opprør i 1821 og 1830.Side 173–176, Cassina Wolff Det ble klart at en manglende felles plattform og handlingsplan var delvis skyld for den mislykkede samlende effekten nasjonalisme hadde. I tiden frem til 1848 var det særlig tre forsøk på å enes om en felles nasjonalistisk plattform: Giuseppe Mazzinis revolusjonære republikk, Vincenzo Giobertis katolske konføderasjon eller Caesare Balbos konservativt moderate konstitusjonelle monarkiSide 178–179, 183, Cassina Wolff; Side 72; 76 Haddock I 1848 gjennomførte flere italienske nasjonalister den første italienske frigjøringskrig, som endte i fiasko og tap for Østerrike og Josef Radetzky. Kirkestaten valgte å trekke seg under krigen på grunn av problemer med krig mot et annet katolsk land (Østerrike) og utfordringer med å jobbe tett opp mot radikale republikanere som Giuseppe Garibaldi og Giuseppe Mazzini. Giobertis linje ble dermed uaktuellSide 546, R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995; Side 189–190, Cassina Wolff
Fra 1852 av begynte Camillo Benso di Cavour å legge grunnen for samlingen av Italia gjennom modernisering av Kongedømmet Sardinia-Piemonte. Gjennom god kontakt med engelske og franske politikere lyktes det ham å få Piemonte til å bli et sterkere og rikere land enn tidligere.Side 197–198, Cassina Wolff I tillegg lyktes det ham å få til et samarbeid på tvers av høyre-venstre-skillelinjen og heller skille mellom moderate på begge sider og fløypartiene som reaksjonære monarkister og radikale republikanere. Dette skapte stabilitet hjemme i PiemonteSide 86–87, Haddock Utenriks lyktes det ham, gjennom Piemontes deltakelse i Krimkrigen å komme Napoleon III i tale, og de to skapte en hemmelig forsvarsavtale i 1858. For at Frankrike skulle beskytte Piemonte, måtte Østerrike gå til angrep. Cavour lyktes i å provosere frem et angrep fra Østerrike, og Frankrike bekjempet Østerrikes styrker to ganger i det som senere er blitt omtalt som den andre italienske frigjøringskrig. Napoleon III var imidlertid nervøs for den revolusjonære tendensen til de mange frivillige som ble integrert inn i Piemontes hær, og dessuten begynte Preussen å bevege tropper. Han inngikk dermed en privat fred med Østerrikes keiser Franz Joseph som gjorde at Østerrike beholdt Veneto og Friuli-Venezia Giulia, til Cavours store irritasjon.Side 547–548, Palmer, Colton
I fredstiden ble det gjennomført folkeavstemninger slik at Toscana, Lombardia og Emilia-Romagna ble del av Piemonte.
Cavour hadde gått av etter Napoleon IIIs fredsavtale, men han var tilbake igjen tidlig i 1860.Side 90, Haddock Da fikk han en ny utfordring. Sicilianske nasjonalister i høye posisjoner i Piemonte hadde snakket med patrioter og opprørere på Sicilia, og det ble bestemt at en ekspedisjon med omtrent menn, lire og gamle våpen skulle dra til Sicilia. Det ble Giuseppe Garibaldi som påtok seg rollen å gå i land der. Gruppen ble vekselvis kalt I Mille (de tusen) eller rødskjortene. Cavour prøvde å stoppe planen fordi den kunne påvirke enten Frankrike eller Storbritannia til å forsvare bourbonerne, og dermed kunne all gevinsten være tapt.Side 203, Cassina Wolff
Sicilianske nasjonalister igangsatte en invasjon av Sicilia, og det ble enighet om at Garibaldi skulle lede dette forsøket. Cavour var sterkt imot det fordi han fryktet det kunne påvirke sympatien han hadde vunnet fra stormaktene, og utstyrte de to tusen av Garibaldis menn med utdaterte våpen. De gikk likevel i land på Sicilia, og takket være god gerilja-taktikk, britisk Piemonte-vennlig nøytralitet og sicilianske baroners passivitet, lyktes det raskt Garibaldi å få kontroll over Sicilia. Det ble tøffere motstand på veien mot Napoli, men Garibaldi lyktes.Side 91, Haddock; Side 203–204, Cassina Wolff Garibaldi ønsket å invadere Kirkestaten, men det ville ha blitt et stort problem for diplomatiske forhold til Frankrike ettersom franske styrker beskyttet Roma. For å forhindre dette, fikk Cavour kongen av Piemonte og den symbolske lederen for opprøret, Victor Emmanuel II til å ri Garibaldi imøte. Garibaldi la ned våpnene og ga Sør-Italia og Sicilia over til kongen ved Teneo.Side 91–92, Haddock
Italia ble dannet i februar 1861, og Roma ble hovedstad in absentia. Torino var de facto hovedstad inntil Firenze tok over i 1866. Samme år ble den tredje italienske frigjøringskrig en uforbeholden fiasko på slagfeltet, men den ga gode resultater. Italia samarbeidet med Preussen om å bekjempe Østerrike. Italia tapte viktige slag, og bare Garibaldi og hans alpegjergere vant noe nevneverdig. Imidlertid gikk Otto von Bismarck med på at Italia skulle få Veneto (og Friuli-Venezia Giulia) for innsatsen. Dette markerte igjen at Italia ble samlet takket være andre makter, og ikke gjennom egen innsats, Sør-Italia unntatt.Side 223–224, Cassina Wolff Dette fortsatte i 1870, da de franske troppene ble fjernet etter at den fransk-prøyssiske krig ble så brutal for franske styrker at de måtte støtte Frankrike hjemme. En sterkt overtallig italiensk hær erobret Kirkestaten og Roma den 20. september 1870.Side 225–226, Cassina Wolff
Italia i verdenskrigene (1914–1945)
I første verdenskrig gikk Italia inn på Ententemaktenes side, og vant på slutten av krigen det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto. Ved freden i Versailles tilfalt en rekke nordlige og nordøstlige landområder Italia, men avtalen skapte allikevel misnøye i Italia. I denne uroen vant Benito Mussolinis fascistiske bevegelse frem og han fikk makten i landet i 1922. I 1935 erobret Italia Etiopia, noe som skapte uoverensstemmelser mellom Italia og de tidligere allierte Storbritannia og Frankrike. Etter flere forsøk på forsoning inngikk Italia stålpakten med Tyskland, noe som til slutt første landet inn i andre verdenskrig.
I den tro at krigen ville være over ved Paris' fall, erklærte Italia krig mot Storbritannia og Frankrike den 10. juni 1940. I de påfølgende årene viste Italia betydelige miltære svakheter både på Balkan og i Libya. Italia ble i økende grad avhengig av tysk støtte i kampen mot de allierte. I 1943 ble Mussolini avskjediget fra statsministerposten av Viktor Emmanuel III etter den allierte invasjonen av Sicilia. Kongens nye regjering gikk inn på alliert side, mens Mussolini ble innsatt som ny leder av den italienske sosialrepublikk, støttet av en tysk invasjon.
Benito Mussolini ble to år senere drept av partisaner den 28. april 1945 i Mezzegra. Den italienske sosialrepublikk kapitulerte samtidig som Tyskland i mai 1945.
Italia i etterkrigstiden (1945–)
I 1946 ble Savoie-monarkiet avskaffet i en folkeavstemning, og Italia har siden vært en republikk.
I etterkrigstiden var det en stor økonomisk vekst, særlig i de nordlige delene av landet. Italia ble medlem av NATO den 4. april 1949, og De forente nasjoner i desember 1955,
Det kristelig-demokratiske partiet holdt makten helt frem til 1980-årene.
Politikk og administrasjon
miniatyr|Italias parlament samles i Palazzo Montecitorio i Roma
Ifølge grunnloven av 1948 ble det opprettet et parlament med to kamre, det ene er Deputertkammeret (Camera dei deputati), det andre senatet (Senato della Repubblica).Costituzione italiana Videre har man en adskilt dømmende makt, og en regjering som ledes av statsministeren. Presidenten velges for syv år av parlamentet og regionale delegater. Han utnevner formelt statsministeren og regjeringen, som må ha støtte fra begge kamre i parlamentet.
Begge kamre velges direkte av folket, med en blanding av flertalls- og forholdstallsrepresentasjon. Fra 1993 kommer 75 prosent av setene fra enkeltmannskretser, resten tildeles proporsjonalt. Delegatskammeret har offisielt 630 medlemmer, etter valget i 2001 i praksis bare 619. I tillegg til 315 valgte senatorer sitter tidligere presidenter og opp til fem andre utnevnt av presidenten i Senatet. Begge kamrene velges for fem år, men kan bli oppløst før den tid. Lovforslag kan komme fra vanlig folk, fra regioner, og fra begge kamre, og må godkjennes av begge.
Det italienske rettssystemet er basert på Romerretten, modifisert av Code Napoléon og senere vedtak. En konstitusjonell domstol (etter annen verdenskrig) påpasser at lovene er i tråd med konstitusjonen.
Giorgio Napolitano fra det sosialdemokratiske partiet Democratici di Sinistra har vært republikkens president siden 2006.
Administrativ inndeling
miniatyr|Italias administrative inndeling per 2018 (tysk tekst).
Italia er delt i 20 regioner (regioni). Fem av regionene har en såkalt spesiell konstitusjon, dvs. høyere grad av autonomi. Disse ble etablert samtidig med den italienske konstitusjonen i 1948. De 15 øvrige har en ordinær konstitusjon og ble opprettet i 1970 (administrasjonssentrum i parentes):
Abruzzo (L'Aquila)
Basilicata (Potenza)
Calabria (Catanzaro)
Campania (Napoli)
Emilia-Romagna (Bologna)
Friuli-Venezia Giulia* (Trieste)
Lazio (Roma)
Liguria (Genova)
Lombardia (Milano)
Marche (Ancona)
Molise (Campobasso)
Piemonte (Torino)
Puglia (Bari)
Sardegna* (Cagliari)
Valle d'Aosta * (Aosta)
Toscana (Firenze)
Trentino-Alto Adige* (Trento)
Umbria (Perugia)
Sicilia* (Palermo)
Veneto (Venezia)
* Autonome regioner
På neste nivå er regionene (2018) delt inn i 120 «andre nivås institusjonelle enheter»; 80 provinser, 2 autonome provinser, 6 frie kommunale konsortier, 14 storbyområder, 18 interkommunale unioner, samt Aostadalen (region uten provinser). Tredje nivå består av kommunene (comuni) – ca. 8000 i tallet.
Forsvars- og utenrikspolitik
Italia var med i gruppen av 12 land som grunnla NATO i 1949.
Italia avviklet obligatorisk vernepliktstjeneste i 2004. Landet har frivillig tjeneste på minst tolv måneder for menn og kvinner fra 17 til 25 år.
Næringsliv
Italia har en mangfoldig industriell økonomi av omtrent samme størrelse som Frankrikes og Storbritannias. Denne markedsøkonomien kan deles inn i det utviklede, industrielle nord og det fattigere sør (Mezzogiorno), hvor arbeidsløshet fremdeles dominerer med om lag 20 prosent og selv om Italia tidligere var et jordbruksland så er det bare 7 prosent som jobber innenfor jordbruk (frukter, grønnsaker, druer, poteter, soyabønner, hvete, oliven, kjøtt og fisk). Jordbruket er imidlertid blitt svært modernisert og effektivisert, og gjennom EU-medlemskapet har Italia god avsetning på sine jordbruksvarer.
Storindustrien er konsentrert rundt Piemonte, med storbyen Torino som industriell drivkraft. I sterk motsetning står utviklingen i Veneto og Emilia-Romagna, hvor småindustri, gjerne familiedrevet, har ført til en kraftig omlegging fra jordbruk til industri de siste 20–30 årene.
De fleste råvarer industrien trenger blir importert, og over tre fjerdedeler av energibehovet dekkes ved import (51,5 milliarder kWh). I løpet av det siste tiåret har Italia ført en stram finanspolitikk for å oppfylle kravene til Den økonomiske og monetære union (ØMU), og renten og inflasjonen har avtatt. Italia innførte den europeiske valutaen euro i 1999, og avskaffet dermed den italienske liren.
Turismen spiller også en viktig rolle i italiensk økonomi. Med 58,3 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Italia det femte største turistmålet i verden.UNWTO Tourism Highlights: 2018 Edition, UNWTO, 2018, s. 8.
Økonomiske nøkkeltall
IMF Ch IV Report 2015
IMF Ch IV Report 2014
IMF Ch IV Report 2011
IMF Ch IV Report 2008 2006 % av BNP 2009 % av BNP 2012 % av BNP 2015 % av BNP Kilder BNP mrd EUR 1.548.5 1.571,8 1.614,6 IMF BNP mrd US$ Verdensbanken - Data, løpende dollar 1.943,5 2.186,2 2.075,2 IMF, Verdensbanken BNP/innb US$ Verdensbanken - Data, løpende priser 33.426,2 36.995,1 34.854,4 IMF, Verdensbanken BNP realvekst Verdensbanken - Data, faste 2005-dollar. 2,0 -5,5 -2,8 0,7 IMF, Verdensbanken Konsumpriser, endring 2,2 0,8 3,3 0,2 IMF Renter, 6 mnd 3,8 1,0 4,0 IMF Renter, pengemarked EUR 3,1 1,0 0,1 0,1 IMF InvesteringBruttoinvesteringer i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015. 425,3 21,9 423,8 19,4 370,1 17,8 IMF Arbeidsløshet Arbeidsløshet, % - Verdensbanken, ILO-metoden. Besøkt november 2015. 6,8 7,8 10,7 12,5 IMF, verdensbanken Eksport mrd US$ Eksport i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken. 574,1 26,2 584,8 22,5 667,7 28,6 IMF, Verdensbanken Import mrd US$ Import i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken. 605,2 27,1 600,6 23,1 651,7 27,6 IMF, Verdensbanken Handelsbalanse mrd US$ Handelsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015. -16,2 -0,8 -14,3 -0,7 20,7 1,0 45,8 3,4 IMF, Verdensbanken Betalingsbalanse mrd US$ Betalingsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015. -47,8 -2,5 -41,2 -1,9 -9,2 -0,4 2,3 IMF, Verdensbanken Budsjettbalanse, primær 1,3 -0,7 2,5 1,3 IMF
Samfunn
Massemedia
Kringkastingsselskapet Radiotelevisione Italiana (RAI)RAI – Radiotelevisione italiana har vært en del av maskineriet som de ulike politiske partier har brukt for å styrke og befeste makten. Det kristelig-demokratiske parti DC hadde kontroll over RAI 1 fra 1954. Åpningen mot venstre i 1961 førte til at RAI 2 ble sosialistpartiet PSIs domene. Det såkalt historiske kompromiss mellom kommunistpartiet PCI og DC i 1970-årene ga PCI styringen over en tredje statskanal, RAI 3, i 1979.
I 1980-årene eksploderte det private og kommersielle fjernsynsmarkedet pga. en liberaliseringslov. Statsminister Silvio Berlusconi skapte og utviklet flere lokale TV-stasjoner og bygde opp selskapet Mediaset som eier de tre største kommersielle fjernsynskanalene i Italia; Canale 5, Italia 1 og Rete 4 som konkurrer med RAI. Den internasjonale kommersielle kanalen SKY kom i 2006, som eies av Rupert Murdoch, på banen i Italia. Kanalen har foreløpig ikke det største fotfestet, da den kun baserer seg på betaltjenester og gjennom kabelnettverket, men sendte blant annet døgnet rundt under parlamentsvalget i april .
Fjernsynet har tradisjonelt vært viktigere enn avisene for å engasjere massene i Italia, og i forhold til innbyggerne i Norge, leser derfor italienere lite aviser. Påvirkningen fra moderne TV-underholdning, Berlusconi og hans medier har de siste årene likevel ført til tabloidisering også i avisene. De største avisene heter La RepubblicaLa Repubblica, Il MessaggeroIl Messaggero, Il Sole 24 OreIl Sole 24 Ore, Corriere della SeraCorriere della Sera og La Stampa.La Stampa
Som mange andre steder i Europa, har internett fått stadig større plass som viktig informasjonskanal, særlig blant unge.
Kultur
Italia er velkjent for sin kunst og kultur. Her finnes en rekke kjente byggverk fra oldtiden og Romerrikets storhetstid. De viktigste og mest kjente byggverkene i Italia er; det skjeve tårn i Pisa. Colosseum, Castel Sant'Angelo, Forum Romanum og Pantheon i Roma og domkirkene i Firenze og Venezia. Italiensk mat, vin, design, litteratur, kunst, musikk (særlig opera) m.m. er kjent over hele verden. Særlig er området Toscana beundret som et ferie-, arbeids- og rekreasjonssted av kulturelle personer verden over.
Renessansen tok til i Italia på 13- og 1400-tallet. Diktere som Dante Alighieri, Francesco Petrarca, Torquato Tasso og Ludovico Ariosto, og forfattere som Giovanni Boccaccio, Niccolò Machiavelli og Baldassare Castiglione fikk en enorm og varig innflytelse over utviklingen av den europeiske kultur. Det fikk også italienske malere, skulptører og arkitekter, som Filippo Brunelleschi, Leonardo da Vinci, Rafael, Sandro Botticelli, Fra Angelico og Michelangelo Buonarroti. Michelangelos freskoer i taket på Det sixtinske kapell i Vatikanet står sammen med hans statue av David som de aller fremste symbolene på renessansen.
Musikk
Italia har lenge hatt en betydelig påvirkning på musikklivet i Europa og til dels verden. Dette gjelder særlig klassisk musikk, men også jazz og pop.
Folkemusikk
miniatyr|Italienske folkemusikere fremfører i Edinburgh.Italiensk folkemusikk har vært inspirert av musikk fra andre områder av Middelhavet og av Italias naboland. I hovedsak deles italiensk folkemusikk opp i fire stilarter: Middelhavsområdet (særlig den søritalienske), den sentralitalienske, den norditalienske og Sardinias folkemusikk.Side 544–545, Cappelens musikklekskikon, Bind 3 (red: Kari Michelsen), Cappelen, 1979
Middelhavsstilarten er som oftest både østlig modal og med melisma, det vil si at en stavelse synges, ofte lenge, over mange forskjellige toner. Det er også vanlig med et spent stemmebånd. Middelhavsfolkemusikk er nesten aldri flerstemt, bortsett fra i områder på Sicilia og i Basilicata som har albanskættet befolkning. Søritalienske episke sanger er gjerne lange med svært mange vers, og disse sangene er som oftest svært enkle, uten verken melisma eller stpent stemme.Side 545, Cappelens musikkleksikon, bind 3
Norditaliensk folkemusikk er inspirert mer av europeisk musikk. Akkurat som middelhavsstilen, er den norditalienske stilen dominert av modalitet, men denne er mer høyeuropeisk, og med trekk av tonal musikk. Den har strengere forhold til rytme og strofisk inndeling enn i sør. I sterk motsetning til middelhavsstilen, er det så godt som ingen melisma, men flerstemmig musikk er vanlig og dype mansstemmer uten spent stemmebånd er vanlig. Norditaliensk folkemusikk mangler også den episke sangstilen til middelhavsstilen, men til gjengjeld har de mer tradisjonell ballade.Side 545–546, Cappelens musikkleksikon, bind 3
Den sentraleuropeiske musikken er en slags blanding mellom de i utgangspunktet svært forskjellige stilartene. Som norditaliensk er den inspirert av fransk, keltisk og keltisk musikk, men den har også tatt mye fra den søritalienske stilen som har lånt fra arabisk, spansk og persisk musikk. I tillegg er den typiske italienske balladen spesielt særegen i sentral-Italia.Italian folk music - Music Folk
Sardinsk folkemusikk er svært spesiell i europeisk sammenheng. De har fire- og femstemt flerstemmet sang, ofte med harde og dype toner. Musikken er preget av imitasjon av instrumenter. Det er nesten ikke solosang, med unntak av «mutu», som bruker modulasjon.Side 546, Cappelens musikkleksikon, bind 3
Opera
Opera ble skapt i Italia, og italienske komponister har drevet operaen frem i mesteparten av den klassiske musikken. Den har beveget seg fra greske syngespill til den florentinske, romerske, venetianske og til slutt napolitanske operastilen. Deretter ble den delt opp i opera seria og opera buffa. Etter et opphold da operaen ble sterkt forandret i tysktalende områder, kom den tilbake på begynnelsen av 1800-tallet til en bel canto-aktig stil med vekt på stemmen over orkesteret. Dette holdt seg til Giuseppe Verdis mer dramatiske stil og verismen til særlig Giacomo Puccini.
Barokk opera
Operaen ble skapt i Firenze, og det var særlig sirkelen av akademisk interesserte mennesker rundt grev Bardi kalt Camerata Fiorentina som spilte en viktig rolle i å definere den.Side 311, J. Peter Burkholder, Donald Jay Grout, Claude V. Palisca: A History of Western Music, 7. utgave, Norton & Company, New York & London 2006 Jacopo Peri skrev de første forsøkene på opera med Daphne (ikke bevart) i 1598 og L'Euridice i 1600.312, Burkholder, Grout, Palisca Jacopo Peri skrev de første forsøkene på opera med Daphne (ikke bevart) i 1598 og L'Euridice i 1600. Claudio Monteverdi var vesentlig i å utforme operaen, særlig med tanke på arier og instrumentering. og han fikk sangteksten i forsetet slik at melodien måtte tilpasse seg den.Side 296, Burkholder, Grout, Palisca I operasammenheng viste han forståelse for balansen mellom tekst og musikk i de to praksiser kom godt med i operaen.Side 47, Elef Nesheim: Musikkhistorie, Norsk musikkforlag, Oslo, revidert utgave 2004
miniatyr|Oppsetningen av Antonio Cestis Gulleplet.
Operaen fortsatte å utvikle seg i Firenze. Francesca Caccinis La liberazione di Roggiero dall'isola d'Alcina, fra 1625, blandet ballett og opera. Noe senere tok Roma over som operaens hovedsete, der resitativene ble mindre melodiske, mens ariene beholdt sin melodiske stil. Det var også i Roma at kastratsangere sang kvinnerollene.Side 320–321, Burkholt, Grout, Palisca I Roma var blant annet Stefano Landi en aktiv operakomponist. Han skrev både operaer med religiøst og komisk tema, gjerne samtidig, som i Il Sant' Alessio eller pastorale og gresk-mytologiske tema som ved La morte d'Orfeo.Side 280, Cappelens musikklekskikon, Bind 4
I 1637 tok Venezia over. Byen satset på folkelige operaer, og bygget mange operahus. Operaene ble derfor skrevet for en mer folkelig smak. Mange likte ariene best, og ariene kunne ofte sette selve handlingen i bakgrunnen. Ledende operakomponister var Antonio Cesti og Francesco Cavalli, begge med særlig gresk mytologi som hovedtema.Side 48, Nesheim I 1675 tok Napoli over som den ledende operabyen i Italia, og forble dominerende i lang tid, delvis på grunn av Alessandro Scarlatti.Side 386, Burkholder, Grout, Palisca I den napolitanske skole ble scenografien og sceniske virkemidler mindre viktig, mens sangen og melodien ble videreutviklet. Kvinner fikk synge, og dyktige kvinnelige sangere og kastrater gikk ofte under betegnelsen primadonna og primo uomo. Det var viktigere for mange å høre sangerne synge enn å følge handlingen. Dette medførte at sangerne kunne synge populære sanger fremfor å hjelpe historien videre.Side 49–50, Nesheim
Enda operaen hadde blitt folkelig, eksisterte det et skille mellom de folkelige og de «seriøse» operaene, såkalte opera seria, særlig i århundreskiftet mellom det 17. og 18. århundre.side 103, Carolyn Gianturco: «Naples: a City of Entertainment» i George J. Buelow (red.) The Late Baroque Era From the 1680s to 1740, MacMillan, London, 1993 Det dukket også fra 1710-årene opp en tredje opera, opera buffa, særlig gjort populær med Giovanni Battista Pergolesis La serva padrona internasjonal oppmerksomhet.Side 104–105, Gianturco
Klassisistisk opera
Italienske komponister hadde beskjeden suksess på 1700-tallet.«Johann Simon Mayr» - Naxos.com Fra 1812 av kom imidlertid italiensk opera sterkt tilbake med Gioachino Rossini. Operaen hadde da mer eller mindre tilsidesatt opera seria. Syngespill og komisk opera dominerte. Rossini blandet imidlertid kunststilene. Hans første gjennombrudd var Otello, og i 1816 skrev, eventuelt resirkulerte, han Barberen i Sevilla.Corinna da Fonseca-Wollheim: «Heard of ‘Aureliano in Palmira’? You Probably Know the Overture» - New York Times, 16. juli 2016, hentet 6. mars 2017 Barbereren og La Cenerentola fra året etter ble enorme suksesser, og Rossini ble den dominerende operakomponisten i samtiden.«Gioachino Rossini» - Allmusic.com
Opera i Romantikken
miniatyr|Giuseppe Verdi ble en ledende operakomponist på midten av 1800-tallet.Etter at Rossini relativt tidlig ga seg som operakomponist i 1830, tok andre italienere over, som Gaetano Donizetti (Anna Bolena etter 12 år i skyggen av Rossini) og Vincenzo Bellini (La Sonnabula).Side 330–332, Herresthal For Bellini ble dette noe av det siste han gjorde, mens Donizetti hadde 18 svært produktive år før han døde av syfilis. Donizetti og Bellini fortsatte begge i Rossinis bel canto-stil med vekt på sangernes bidrag, særlig for Donizettis del med L'elisir d'amore i 1832 og Lucia di Lammermoor i 1835.
Mye forandret seg imidleritd med Giuseppe Verdi. Han ble mest kjent for sin evne til å skrive gode melodier og å fange rollefigurenes karakter, følelser og situasjon i dem.Side 685, Burkholder, Grout, Palisca Verdi var også en realist, hans handlinger skulle som oftest forholde seg til denne verden, og ikke en mytisk verden med guder og monstre.Side 564, Richard Taurskin: The Oxford History of Western Music - Volume 3: The Nineteenth Century, Oxford University Press, Oxford, 2005 Blant hans mest kjente operaer er Rigoletto, Il trovatore og La Traviata, men også Nabucco, Aïda og Otello ble svært store suksesser.
I 1890 ble både de wagnerske eventyr og Verdis teaterstykker erstattet som dramatisk bakgrunn for operaer mer mer virkelighetsnære dramaer. Perioden innen opera ble kalt verismo. Den første kjente operaen i denne perioden var Pietro Mascagnis Cavalleria Rusticana («landsens ridderlighet»).Side 250, Nesheim To år senere kom Ruggero Leoncavallos Pagliacci («Klovnene»), og de to blir ofte spilt sammen.Side 688, Burkholder, Grout, Palisca Begge er enaktere, og begge handler om sjalu ektemenn som begår drap i affekt. Hensiktsmessig eller ikke kan det virke som begge operaene manipulerer publikum til å holde med respektive klovnen og elskeren.Side 659, Taurskin
Giacomo Puccini var en slags blanding av Verdis fokus på melodien og Wagners fokus på operaen som et helhetlig kunststykke. I tillegg var han påvirket av verismen.«Giacomo Puccini» - Store norske leksikon Hans mest kjente operaer inkluderer La bohème (1896), Madama Butterfly (1904) og Tosca (1900).Opera statistics 2015/2016
Annen klassisk musikk
Italia spilte fra tidlig av en viktig rolle i utviklingen av klassisk musikk. Giovanni da Palestrina og Orlando di Lasso var begge vesentlige renessansekomponister, særlig kjent for sine messer og motetter. Ser man bort ifra opera, var det først og fremst i andre halvdel av 1600-tallet at italiensk musikk igjen begynte å ta over. Det var særlig Arcangelo Corelli som dominerte med sine sonater for fiolin. Corelli var en svært dyktig fiolinist, men sonatene fokuserte mer på klang og melodi enn vanskelighetsgrad. Hans fiolinsonater, triosonater og concerti grossi ble spredt over hele Europa, og han hadde en stor innflytelse på senere fiolinkomponister.Side 393, Burkholder, Grout, Palisca
Etter at de verdslige kantatene ble stadig mer ettersøkt skrev operakomponisten Alessandro Scarlatti skrev over seks hundre kantater, og dominerte i den sammenheng.Side 387, Burkholder, Grout, Palisca Imidlertid var det ikke kantatene, men concertoene som ble satset på av etterkommende komponister. Tomaso Albinoni og særlig Antonio Vivaldi langt på vei definerte concertoen og soloconcertoen.Side 103–104, Nicholas Anderson: Baroque Music From Monteverdi to Handel, Thames and Hudson, London, 1994Side 425, Burkholder, Grout, Palisca Blant de mest kjente er Vivaldis De fire årstidene. Her, som i de fleste andre concertoene, valgte Vivaldi en mer homofon stil, altså med en ledende melodistemme, mens de andre stemmene støtter opp om denne.Side 62, Nesheim I tillegg tok Domenico Scarlatti sonaten over i en mer leken form som passet bedre for Klassisismen.Side 116–117, Anderson
Etter barokken var det langt mindre klassisik musikk fra italienske komponister utover opera. Luigi Boccherini hadde noe suksess i Madrid, men han var ikke en dominerende komponist. Domenico Alberti var mest kjent for å ha stått bak alberti-bassen, en enklere og mer forutsigbar måte å spille bass på enn generalbass. Hans komposisjoner er i liten grad kjent. I tillegg til dette ble komponisten Vivaldi «glemt» frem til etter 2. verdenskrig.Side 471 og 514, Burkholder, Grout, Palisca I Romantikken var særlig Niccolò Paganini en viktig skikkelse innen fiolinconcertoer og virtuos fremføring, og han inspiererte flere, deriblant Franz Liszt.Side 359, Harald Herresthal: Musikkens verden - Den klassiske musikkens historie, Aschehoug, Oslo, 2007
Oppføring på UNESCOs lister
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Det historiske sentrum i Firenze
Piazza del Duomo, Pisa
Det historiske sentrum i San Gimignano
Det historiske sentrum i Siena
Det historiske sentrum i Pienza
Kulturlandskapsområdet Val d'Orcia
Assisi, Chiesa di San Francesco og andre fransiskanersteder.
Venezia og lagunen
Byen Vicenza og de palladiske villaer i Veneto
Byen Verona
Castel del Monte
Trulli (kalkstenshusene) i Alberobello
Su Nuraxi di Barumini
De arkeologiske stedene i Agrigento* Siracusa og gravområdet i Pantalica
Sacri Monti (hellige fjell) i Piemonte og Lombardia
Det historiske sentrum i Urbino* Den romerske Villa del Casale
De eoliske øyer
Villa Adriana, Tivoli
Villa d'Este, Tivoli* Kirke og dominikansk kloster i Santa Maria delle Grazie med maleriet «Nattverden» av Leonardo da Vinci
Crespi d'Adda
Det arkeologiske området og den partiarktiske basilikaen i Aquileia* Portovenere, Cinque Terre og øyene (Palmaria, Tino og Tinetto)
Sassi di Matera
Napolis historiske sentrum
Romas historiske sentrum, Vatikanstatens besittelser i Roma og San Paolo Fuori le Mura
Det kongelige 1700-tallspalasset i Caserta med park, Vanvitelli-akvedukten og San Leucio-komplekset
Tidige kristne monumenter i Ravenna
Hellemalerier i Val Camonica
De arkeologiske områdene i Pompeii, Herculaneum og Torre Annunziata
Amalfikysten
Cilento og Vallo di Diano nationalpark med de arkeologiske stedene Paestum og Velia samt Certosa di Padula
Renessansebyen Ferrara og Po-deltaet
Katedralen, Torre Civica og Piazza Grande, Modena
Etruskiske graver i Cerveteri og Tarquinia
Le Strade Nuove og Palazzi dei Rolli i gamlebyen i Genova
Huset Savoias residenser i og omkring Torino
Senbarokkstedene Caltagirone, Militello Val di Catania, Catania, Modica, Noto, Palazzolo, Ragusa og Scicl i Val di Noto (sydøstre Sicilia)
Botanisk have i Padova
Monte San Giorgio
Byene Mantova og Sabbioneta
Ferrovia Retica (jernbane)
Dolomittene
Europas store kurbadsteder – grenseoverskridende oppføring som omfatter Montecatini Terme i Italia sammen med Spa i Belgia, Vichy i Frankrike, Bath i Storbritannia, Karlovy Vary, Františkovy Lázně og Mariánské Lázně i Tsjekkia, Bad Ems, Baden-Baden og Bad Kissingen i Tyskland og Baden bei Wien i Østerrike – 2021
Padova Urbs picta: Scrovegni-kapellet utsmykket av Giotto og freskosykluser fra 1300-tallet – 2021
Portikoene i Bologna – 2021
Santa Maria delle Grazie med freskoen Nattverden av Leonardo da Vinci
Villa del Casale
Dens patriarkalske basilika i Aquileia
Syracuse og Necropolis i Pantalica
Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa
Longobards i Italy (Places of the Power) 568-774 E.Kr.
Forhistoriske pæleboliger rundt Alpene
Medici villaer og hager i Toscana
Etna
Landskapene med vingårder i Piemonte, Langhe-Roero og Monferrato
Arabisk-normanniske Palermo og katedralkirkene i Cefalú og Monreale
Venetianske forsvarsverk fra mellom 1500- og 1600-tallet, Stato da Terra – Vestlige Stato da Mar
Ivrea, industriby fra1900-tallet
Le Colline del Prosecco di Conegliano e Valdobbiadene
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Det sicilianske dukketater «Opera dei Pupi»
2005 – Tenorsangen i den sardinske gjeterkulturen
2012 – Tradisjonelt fiolinhåndverk i Cremona
2013 – Store skulderbårne prosesjonsfigurer
2013 – Middelhavskjøkkenet
2014 – Dyrking av vindruer "vite ad alberello" i Pantelleria
2016 – Falkoneri
2019 – Celestinsk tilgivelsesfeiring
2019 – Transhumance, sesongmessig driving av husdyr rundt Middelhavet og i alpene
2020 – Kunsten av glassperler (Sammen med Frankrike)
2021 – Trøffeljakt
Fotnoter
Referanser
Eksterne lenker
Offisiell turistinformasjon
Kategori:Den europeiske unions medlemsland
Kategori:NATO-land
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Stater og territorier etablert i 1861
Kategori:Republikker
]